Une Kristin Hofgaard maler Bisletts små butikker i akvarell. Bokhandelen fikk en spesiell plass – med bøker som betyr noe for familien hennes.Foto & akvarell: Privat / Une Kristin Hofgaard
Une (53) maler Bisletts sjel – og bestillingene begynner å strømme inn
Etter en krevende periode i byutviklingsbransjen ble Une Kristin Hofgaard utbrent. Hun ønsker å bevare byens særpreg, ikke se den fylles med kjøpesentre. Å male de små, uavhengige butikkene rett utenfor døren ble hennes måte å løfte frem det hun brenner for – og finne tilbake gleden i hverdagen.
For noen er Thereses gate på Bislett en helt vanlig gate. Noen haster forbi på vei til jobb, kjøper en kaffe, tar en rask titt i butikkvinduene før de forsvinner videre. Men Une Kristin Hofgaard (53) stopper opp. Hun ser de små butikkene og de slitne skiltene. Og hun maler dem.
– Jeg ville se gata mi ordentlig. Ikke bare skynde meg forbi, men virkelig se den. Se alt som gjør den levende.
Her startet Hofgaards dogmeprosjekt. Hun maler Bisletts små butikker med akvarell – alltid rett forfra og med et blikk for det oversette.Akvarell av: Une Kristin Hofgaard
Det startet i det små. Først malte hun blomsterbutikken på hjørnet. Så var det ingen vei tilbake.
Utbrenthet førte til kreativitet
Hofgaard har ikke alltid vært glad i å male, men når hun møtte veggen ble malekosten redningen.
Annonse
– Jeg var utbrent. Det var en tung vinter, og jeg trengte noe som føltes fint. Noe jeg kunne gjøre bare for meg selv, som ikke var jobb, ikke forpliktelser.
Hun begynte å høre på feelgood-lydbøker – du vet, de litt flåsete historiene om folk som arver en idyllisk liten bokhandel og finner kjærligheten samtidig som de pusser opp.
– Omslagene var alltid så fine. Koselige små gater, sjarmerende butikker. Og så tenkte jeg: men jeg har jo akkurat sånne steder rett her, i min egen gate!
Så hun begynte å male dem.
Først var det lyst og lett. Klare farger, pene fasader, små idylliske utsnitt av byen. Men jo mer hun malte, jo mer så hun. Ikke bare det fine. Også det slitte, det som var litt rufsete og glemt.
– Jeg begynte å se det poetiske i ting jeg tidligere ikke ville ha lagt merke til. En tom røykpakke på fortauet. Et iskrempapir, en gammel smokk. Byen er ikke perfekt, men den er ekte.
Å tørre å vise frem
Selv om hun hadde malt i flere måneder, var det ingen andre enn mannen og barna hennes som visste om prosjektet.
– Jeg var ikke klar for at noen andre skulle se det.
Hofgaard handler av og til grønnsaker på Bislett Delikatesser, og det var ingen tvil om at butikken skulle bli en del av prosjektet.Akvarell av: Une Kristin Hofgaard
Men én ting hadde hun gjort: Hun hadde meldt seg på et skrivekurs med Ida Jackson. Der lærte hun om å gå ut av komfortsonen, om å tørre å være mer offentlig.
– På en eller annen måte slo det meg: Kanskje jeg kan bruke de ferdighetene til å male i stedet for å skrive.
Og plutselig var hun klar. Hun begynte å vise bildene til flere og la dem ut på sin private Facebook-side.
– Det var en rar opplevelse. Ikke bare at de var støttende, men at de faktisk ble oppriktig begeistret.
Likevel tok det tid før hun våget å dele dem med et større publikum. Først i februar postet hun bildene i Facebook-gruppenGruppen for St. Hanshaugen - Bislett - Ila - Fagerborg - Marienlyst, der hun annonserte at de skulle bli en kalender med motiver fra lokale butikker i nærområdet.
Folk elsket bildene. De delte, kommenterte og har visst interesse for å kjøpe kalenderen.
Inspirasjon fra bøker og byliv
Selv om hun ikke har drevet med maling i voksen alder, har hun hatt en kunstnerisk oppvekst.
– Jeg gikk på Steinerskolen, hvor det var mye tvang med maling og tegning. Det tok litt gleden fra det. Nå har jeg gjort opprør mot de strenge reglene og bruker de fargene og teknikkene jeg vil, sier hun og ler.
Hun trekker også inspirasjon fra familien – mannen hennes, Øyvind Torseter, er illustratør og forfatter.
– Han har kommet med litt innspill her og der. Og jeg ble inspirert av en bok jeg kjøpte i sommer, Hus i Arvika av Jan Sandstrøm med malerier av Jessica Stuart-Beck. Også Signe Torp, som maler mye fra Sagene, har vært en inspirasjon.
Når hun maler en butikk, tar hun først bilder og jobber videre med dem hjemme.
– Noen ganger må jeg tilbake for å se detaljer, siden jeg ikke er så erfaren. Jeg prøver å fange måneden jeg maler i, og hvis jeg trenger en sommerstemning i februar, bruker jeg Google Street View. Jeg liker å høre på bøker som passer til motivet mens jeg maler – en bok om en bokhandel når jeg maler en bokhandel, for eksempel.
Byen som forsvinner
Men prosjektet handler ikke bare om å male fine fasader. Det handler også om hva som skjer med byen.
Massasjesalongen Samai Massage fanget Hofgaards oppmerksomhet med sine små figurer og pynt – selv om hun ennå ikke har vært der selv.Akvarell av: Une Kristin Hofgaard
– Jeg elsker Oslo, men jeg ser hvordan den forandrer seg. Små butikker forsvinner, kjeder tar over, og gatene blir mer sterile.
Hofgaard ønsker ikke å male kjøpesentre eller store kjeder.
– De har nok reklame. Jeg vil male det vi faktisk må ta vare på.
Hun beskriver det som en form for visuell motstand.
– Hvis vi vil ha en levende by, må vi bruke de små butikkene. De forsvinner hvis vi ikke gjør det.
Hun har sett det skje igjen og igjen. Små steder som presses ut av høye husleier. Bygninger som rives for å bli erstattet med noe større og kaldere.
– Når man jobber med byutvikling, ser man hvor maktesløs man er. Utbyggerne har all makt. Vi kan protestere, men til syvende og sist er det pengene som bestemmer.
Hennes måte å kjempe tilbake på? Male det som fortsatt finnes – før det kanskje forsvinner.
Veien videre
Hofgaard er nå i gang med sitt niende bilde. Foreløpig maler hun uten mennesker, men det kan forandre seg.
