– Når folk snakker om Oslo, snakker de som regel om de samme fire bydelene, sier forfatteren Zeshan. Sammen med rapper Don Martin gir han ut bok om Groruddalen

– Det er nok mest grunnet deg, Zeshan, at boken har blitt noe av.

Det sier rapper, dramatiker, tekstforfatter, og nå bokdebutant, Don Martin, til forfatter Zeshan Shakar («Tante Ulrikkes Vei», «Gul Bok», «De kaller meg ulven») under et intervju med VårtOslo. 3. mai utgir de boken «Kan du høre byen puste ut» som de har skrevet sammen, hos Bonnier Forlag. 

«Kan du høre byen puste ut» handler om å vokse opp i Groruddalen, om lignende prosjekter som tok sted noenlunde samtidig, og om møtet og vennskapet som utviklet seg mellom Don Martin og Shakar. 

Medforfatterne er begge oppvokst i Groruddalen, Shakar på Stovner og Don Martin på Romsås. De har hatt fellesbekjente under oppveksten, men møttes først offisielt i voksen alder, under et foredrag om Oslo-øst på Litteraturhuset i 2018. Siden har de utviklet et vennskap, skrevet teaterstykket Linje 5 sammen, og nå har de også skrevet bok sammen.

DEBATT

– Vi må snakke om økningen i gjenger, kniver og gønnere, men vi må også skape innenforskap og håp

Tittelen på boken er tatt fra en linje i låten «Nilsen» fra debut solo-albumet til Don Martin, «En Gang Romsåsgutt, Alltid Romsåsgutt» (2013), som han vant Spellemannprisen for i 2014. Det var Shakar som fikk ideen om å feire albumets ti-års jubileum med en bok, skrevet av dem begge to. 

– Våre stemmer fantes ikke

– Meg og Zeshan var blant flere som hadde de samme tankene rundt samme tid, og som holdt på med lignende prosjekter parallelt med hverandre, sier Don Martin. 

– Vi var flere som følte at våre stemmer ikke fantes i den norske offentligheten og vi ville utforske hvorfor. Så begynte prosjektet med å snakke om Oslo-øst fra Oslo-øst, og fra Groruddalen spesifikt, utdyper han. 

Boken utgis like under 11 år etter at Don Martin slapp debut solo-albumet sitt. Gjennom boken kan man følge dannelsen av «En Gang Romsåsgutt, Alltid Romsåsgutt», fra opptak i studio i Torggata til release-konsert på fritidsklubben på Romsås, hvor rapper-karrieren til Don Martin startet, på tidlig nittitallet. 

– Jeg har allerede feiret ti-års jubileet til platen gjennom showet mitt «En Gang Romsåsgutt, Alltid Romsåsgutt». Showet har fortalt noen av de samme historiene som boken gjør, men på en veldig annerledes måte, ettersom det har vært formidlet live, sier Don Martin om showet og boken. 

– Oslo er veldig oppdelt  

VårtOslo møter kameratene og medforfatterne på espressobaren Evita, på Grønland, for å snakke om boken og prosjektet bak. 

– På 2000-tallet var jeg mye her på Evita. Jeg kjente mange av dem som jobbet her, og flere av mine musikkprosjekter hadde dette som samlingssted. Evita har vært her i over 20 år, sier Don Martin. 

– Oslo er en by med veldig god kaffe, og Evita var tidlig ute med det. Det er også en av de stedene som har overlevd og unngått å bli spist opp av de store kjedene, legger han til. 

– Ja, dere nevner i boken hvordan områder som for eksempel Torggata har endret seg veldig de siste årene. Men at steder som Café Sara og Cacadou har holdt seg gående gjennom endringene og gentrifiseringen som har skjedd i området.

– Grønlandsleiret, Brugata og Torggata er del av et slags skille mellom østkanten og sentrumskjernen i Oslo. De er en slags overgangsområder. Vi er jo veldig i sentrum her. Vi kan få øye på steder som Oslo Plaza og Oslo Spektrum. Men Grønland har likevel en slags østkant-følelse, sier Shakar. 

– Oslo er veldig oppdelt. Området hvor vi sitter nå, ved Grønlandsleiret/Brugata, og litt videre bortover, regnes som sentrum for østkanten. Og så får man en overgang hvor det på et tidspunkt blir sentrum-vest. Men hele vår del av byen, østkanten, har jo forandret seg veldig de siste årene, legger Don Martin til. 

– I boken skriver du Martin, om Grønland. Om hvordan du så for deg at gentrifiseringsbølgen ville skylle også over Grønland da du skrev linjen «Grønland blir gentrifisert som Grünerløkka», i «Nilsen». Og at det ikke ble slik, at Grønland ble glemt mens andre nærområder som Tøyen og Grünerløkka ble løftet.

– Jeg tenker generelt mye på barn og unge. Jeg har vært mye her på Grønland, og jeg har kjent en del kids som har vokst opp her. De har ikke så mange steder hvor de kan leke eller bare være, som de burde hatt, sier Don Martin. 

– På visse områder har det blitt bedre, som rundt Rudolf Nilsens Plass og ved Vahl skole. Rundt de stedene er det pusset skikkelig opp, og det er mange ildsjeler som legger ned mye arbeid for området, legger han til. 

– Men jeg vil ikke si at det ikke har skjedd noe forandring. Grønland har jo forandret seg mye det også de siste årene, sammenlignet med hvordan det var, påpeker Shakar. 

– Jeg er lei av det 

– Zeshan, du skriver i boken om å flytte vekk fra Stovner og inn i et villastrøk i øst, og om å foreta en slags klassereise ved å forlate den arbeider- og trygdeklassen som du vokste opp i. Tror du det er noe lettere eller annerledes å foreta en slik reise i Oslo i dag enn for 30-40 år siden?

– Det spørs jo veldig hvordan man måler og definerer en klassereise. Hvis man ser på statistikken over hvor mange som er oppvokst i blokk i drabantbyer i Oslo som tar høyere utdanning, så vil det nok ikke være så mange, sier Shakar. 

– Men noen er så veldig opptatt av å måle klassereise eller suksess ved å se på det som en slags oppadgående reise, og jeg er litt lei av det, legger han til. 

– Som jeg skriver i boken, så kjenner jeg en fyr fra Groruddalen som vokste opp med en alkoholisert mor, og som klarte å bli rørlegger og nå lever helt fint. Det er også en reise, skjønner du? Det er kanskje to forskjellige ting, det å flytte ut av drabantbyen og det å bli værende, men begge har jo verdi, påpeker Shakar. 

Hiphop-artist Destina (19) gjorde suksess med dans, slo gjennom på TikTok og fikk avtale med Sony. Hun elsker Grünerløkka

– Det kan ikke være slik at den eneste måten å definere suksess på for noen som kommer fra en drabantby, er å komme seg ut av den. Jeg kjøper ikke den definisjonen av suksess. Jeg er jo en av dem som har flyttet ut av drabantbyen, og jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Men samtidig tenker jeg mye på hvorfor jeg ikke bor der nå, hvorfor jeg ikke har flyttet tilbake, utdyper han. 

– Vi var masse ute i skogen 

De første drabantbyene begynte å bygges i Groruddalen på 50-tallet. Før oppbyggingen av drabantbyene, var Groruddalen et landlig område, preget av skog- og åkerlandskap. Nærheten til skogen er fortsatt en realitet i Groruddalen. 

– I boken snakker dere begge varmt om filmen «La Haine». Du, Zeshan, skriver om at når du er ute og reiser i andre europeiske byer, så oppsøker du alltid drabantbyene der. Hva er særskilt for Groruddalen sine drabantbyer som man ikke finner andre steder?

– Groruddalen består jo egentlig av masse ulike, små steder. Man kan ta eksempelet med Stovner hvor jeg er vokst opp, og Romsås, som Martin er fra, sier Zeshan. 

– For meg var Romsås et helt annet sted. Det lukta annerledes, folka var litt annerledes. Samtidig så er det jo også mange likheter, sier forfatteren.

– Det som skiller drabantbyer i Skandinavia fra dem som er lengre nede i Europa, er at i de skandinaviske drabantbyene er man ute i naturen. Drabantbyene er bokstavelig talt ute i skogen. Sånn er det jo ikke i Paris, for eksempel, eller i Brussel, sier Shakar. 

– Det var mange som kalte oss betongbarn, når de hørte at vi var oppvokst i en drabantby. Og vi var jo på mange måter det, og ville gjerne være det. Men vi var også masse ute. Jeg tilbragte sinnsykt mye tid ute i skogen, med å spikke pinner og bygge hytter og masse sånne ting, legger han til. 

– Så det er en del likheter mellom drabantbyer i Skandinavia. Men en forskjell fra drabantbyene her og i Sverige, er at alt er større der borte. Her er det litt mer sånn drabantby, drabantby, rekkehus, skog, drabantby. Mens i Sverige har man mye større områder kun bestående av drabantbyer, utdyper Shakar. 

– Du, Zeshan, skriver også om forskjellene mellom Groruddalen og indre Oslo. Hvordan det er trangere gater i indre by, lavere bygninger, og folk har det mer travelt enn ute i drabantbyene.

– Folk fra områder som Tøyen, Grønland og Sagene, de var jo veldig like oss som vokste opp i Groruddalen. De snakket likt som oss. De opplevde mange av de samme utfordringene med trangboddhet og vanskelige levekår. Men forskjellene mellom oss ble oppfattet eller definert som by vs. bygd, sentrum vs. periferi, sier Shakar. 

– Vi som bodde i drabantbyene, så på oss selv som fra Oslo. Men når man befant seg i indre Oslo, så kjente man likevel at det ikke var helt som hjemme, at noe var annerledes. Det er vanskelig å forklare, legger Shakar til. 

– Ja, jeg husker da jeg begynte å bli kjent med folk som bodde i indre by. Man merket at det var forskjeller mellom oss. Det har noe med dynamikken å gjøre, skyter Don Martin inn.

– Folk som er fra drabantbyer har noe til felles. Jeg kjenner folk fra drabantbymiljøer i Sverige, og de er på mange måter helt like oss. Man kommer overens, man forstår hvor hverandre kommer fra, utdyper han. 

– En sinnssyk ting å høre

I «Kan du høre byen puste ut», er det historiene om å vokse opp i og komme fra Oslo-øst, som er i sentrum. Det har blitt bredere representasjon i norsk offentlighet og kultur de siste årene, mener med-forfatterne. Samtidig påpeker de at det i stor grad fortsatt er de samme perspektivene som løftes frem og får ta plass. 

– Når folk snakker om Oslo, til og med folk som bor i Oslo, så snakker de som regel alltid om de samme fire bydelene; Frogner, Grünerløkka, Sagene og Gamle Oslo. Folk som kommer fra utkanten av Oslo legger alltid ekstra merke til dette, påpeker Shakar. 

– Særlig innflyttere kan finne på å si at Oslo stopper ved Ring 3. Folk kan si at Etterstad er usentralt. Hvis du har vokst opp i en drabantby i Oslo, så er det en helt sinnssyk ting å høre noen si, understreker han. 

– Ved forrige kommunevalg hørte jeg en eller annen kommentator si at Oslo er en innflytterby. Det er en så flåsete ting å si. Det stemmer i hvert fall ikke når man kommer ut til drabantbyene. Nesten alle jeg kjenner der er født og oppvokst i Oslo. Mange av dem har bodd i Oslo i flere generasjoner, sier Shakar. 

Fire Oslo-artister om Lillebjørn Nilsen: – Denne byen er Lillebjørns rike. Han er Oslo-poet nr. én, sier Jonas Alaska

– Hvis du ser på befolkningstallet i Groruddalen, så utgjør vi befolkningsmessig omtrent Norges femte største by, med ca. 140 000 innbyggere. Omtrent hver femte Oslo-borger bor i Groruddalen, påpeker Don Martin. 

– Likevel er det Oslo-vest og sentrumsbydelene som sitter på mesteparten av både den politiske og økonomiske makten i Oslo. Det er også disse områdene og bydelene som i størst grad ender opp med å representere Oslo for resten av Norge. Det er hovedsakelig dem som sitter på Stortinget, som man ser på NRK osv., legger han til. 

– De perspektivene som vi får se verden fra er så klart med og påvirker hvordan vi tenker og ser på ting. Når de perspektivene som løftes frem er så tungt dominert av én side, samtidig som at en annen side veldig sjelden får være med i samtalen, og ikke minst i samtale med seg selv, så blir det en skeiv fordeling, understreker Don Martin. 

– Man kan jo snakke om politisk makt, og jeg er helt sikker på at man kan gjøre en slags opptelling, hvor man ser på for eksempel hvilke bydeler de ulike politikerne i Oslo-bystyre bor i, og da vil man sannsynligvis ikke få en overvekt av politikere fra Groruddalen for å si det sånn, skyter Shakar inn. 

– Men det som kanskje er enda mer interessant er å se på hvem som sitter på kulturell innflytelse og opinion. I media, når man skriver om Oslo-kjendiser og kulturfolk, så er det nesten alltid snakk om kjendiser fra sentrumsbydelene, Oslo-vest og kanskje Nordstrand om man er heldig, sier han. 

– Og her kommer vi inn på kjernen i prosjektet vårt, det «Kan du høre byen puste ut» i stor grad handler om. Hvem er det som får lov til å ta plass, og hvem er det som får lov til å fortelle sine historier? Hvem er det som får lov til å definere, ikke minst seg selv, og sin egen virkelighet, spør Don Martin. 

Over 400 Oslo-kunstnere åpnet dørene til studioene sine denne helgen. Se bildene fra Frysja kunstnersenter på Kjelsås

Måtte se til USA

– Hvis vi skal ta det tilbake til «La Haine» filmen, da vi vokste opp så var det ingenting i den norske offentligheten, i film, bøker også videre, som lignet på den virkeligheten som oss i Groruddalen vokste opp med, sier Shakar. 

– Og det var jo ikke sånn at livene våre var like tøffe og brutale som det vi så på film hele tiden. Men den kulturen og realiteten som vi opplevde i vår hverdag, den ble ikke representert her hjemme, sier han. 

– Vi måtte se til USA for å finne noe som lignet våre liv representert på skjerm, i bøker og musikk. Den nord-amerikanske kulturen har hatt en sinnssykt stor påvirkning på oss begge. Likevel er den kulturen ganske langt unna oss, legger Shakar til. 

– Og så kom «La Haine». Frankrike er et stykke unna det og, men nærmere enn USA. I filmen møter man en kompisgjeng på tre; en hvit, jødisk mann, en arabisk mann, og en afro-fransk mann. De lignet mye mer på oss, på våre kompisgjenger. Det var noe med å kunne se noen som lignet oss selv på TV-skjermen, sier Shakar.

– Og det er ikke så utrolig lenge siden heller, at vi ikke kunne finne noe som lignet oss selv i norsk offentlighet og kultur, legger han til. 

– Ja, nå begynner vi å få frem litt flere stemmer fra ulike hold. Likevel kan man ta seg selv i å lure på om det alltid ligger en genuin intensjon bak det å løfte underrepresenterte stemmer. For eksempel ser vi at det er mer fokus på kvinnestemmer i litteraturen i dag. Og det er på høy tid! Men noen ganger kan man lure på den egentlige intensjonen til noen forlag, plateselskap osv.

– Det finnes på ett vis trender, ja. Dem som jobber i forlag, plateselskap og lignende skjønner når noe er en suksess, og da ønsker de å få ut mer av det samme, sier Shakar. 

– Men jeg er veldig bastant på det faktum at disse historiene har kommet frem i lyset fordi folk har kjempet dem frem selv. Det var ikke en etterspørselsdrevet ting. Det var en «presse seg frem med spisse albuer»-ting, sier han. 

– Og hvor lenge vil den «trenden» vare? Det vet jeg ikke, men jeg ser ikke for meg at man kan gå tilbake til en virkelighet hvor disse stemmene ikke kommer frem. Det hadde vært helt rart. Vi har hevet gulvet nå, legger Shakar til. 

– For eksempel, da Black Lives Matter-bevegelsen blusset opp igjen sommeren 2020, så ble jeg spurt av flere; «er dette bare en døgnflue, vil denne bevegelsen vare?» Selv tenker jeg man hever minstenivået hver gang man snakker om noe, sier han. 

Tar plass selv 

– Oslo er så segregert. For eksempel når man lager filmer som «Verdens Verste Menneske», så er ikke den filmen nødvendigvis et urealistisk portrett av Oslo, selv om den har minimalt med mangfold, sier Shakar. 

– Den viser en snever del av Oslo-livet?

– Ja, og det har jeg ingen problem med faktisk. Jeg har ikke noe problem med at folk lager bøker eller filmer som for eksempel handler om folk fra den hvite, norske middelklassen. Men det forutsetter at man også har rom til å lage de andre historiene. Og det er det som har manglet tidligere. Det er det som har vært så skuffende, utdyper Shakar. 

– Og det er det vi driver med nå; å ta plass selv, sier Don Martin. 

– Problemet oppstår når vi får prakket på oss at en eneste representasjon av noe er den eneste virkeligheten. For sånn er det ikke. Majoriteten av oss kommer fra helt andre virkeligheter, fra mange forskjellige virkeligheter, utdyper han. 

– Og det er heller ikke sånn at alle som er vokst opp i Groruddalen har levd som meg og Zeshan. Fra Groruddalen finnes det så mange ulike virkeligheter. Og meg og Zeshan har begynt å fortelle om våre virkeligheter, legger Don Martin til. 

– Ja, du Martin har jo en linje i «Nilsen» hvor du synger «Jeg er med folk som alltid gjør noe, har noe tull på færde,» sier Shakar. 

Oslo-politiet skjerper innsatsen: – Vi er bekymret for økningen i ungdomskriminalitet

– Det er ikke sånn at alle som vokste opp i Groruddalen har hengt med masse folk som ble kriminelle og rusavhengige, men sånn var det for oss. Det finnes mange parallelle virkeligheter. Det siste jeg vil er å være en som skal ha et slags monopol på sannheten om Groruddalen. Sånn er det jo ikke i det hele tatt, jeg har ikke det, utdyper Shakar. 

På sentrum og vest sine premisser

I boken understreker forfatterne gjennom ulike eksempler hvordan Oslo-øst fortsatt har en tendens til å bli oversett, stereotypisert eller forventet å ta plass på Oslo-sentrum og vest sine premisser. 

Et eksempel på dette beskrives av Shakar i boken. Han skriver om da han og Don Martin holdt et foredrag om Oslo-øst på Litteraturhuset for skolebarn. Etter foredraget hadde en lærer fra en vestkantskole forespurt om de kunne snakke mer om hele Oslo neste gang, ikke bare Oslo-øst. 

– Det er mye mer mobilitet fra øst til vest, enn fra vest til øst i Oslo. Så man kjenner på det de gangene hvor vi skal få ta plass, at det skal være på premissene til Oslo-vest. Og det var litt det som lå i den kommentaren fra hun læreren, slik jeg tolket det, sier Shakar. 

– Selv på et arrangement som var titulert «Østkantens stemmer», så var det for mye og for langt at vi bare skulle snakke om østkanten. Vestkanten har ikke de samme begrensningene på seg i det hele tatt, legger han til. 

– Men når det er sagt så har vi hatt en god del kids fra Oslo-vest på våre foredrag, og mange av dem er ivrige etter å høre på hva vi har å si, skyter Don Martin inn. 

– Ja, man kan jo så klart relatere til masse, uansett hvor man kommer fra, svarer Zeshan. 

– Bra å utfordre seg selv 

Prosjektet «Kan du høre byen puste ut» har vært nytt for begge to. Dette er Don Martin sin første bok. 

– Jeg har jo gjort en litt dårlig deal, hvor jeg skriver en bok sammen med Zeshan. Fordi uansett hvor bra jeg skriver, så kommer han på neste kapittel og skriver mye bedre, ler Don Martin. 

– Men som kunstner er det alltid bra å kunne utfordre seg selv, legger han til om bok-prosjektet. 

Shakar har utgitt tre romaner, og vant i 2017 Tarjei Vesaas-debutantprisen for sin debut-roman «Tante Ulrikkes Vei». Men dette er første gang han skriver bok sammen med noen. 

– Dette er min første ikke-skjønnlitterære bok, understreker Shakar. 

– Jeg er også vant til å kunne styre teksten selv, så det å dele på den komposisjonsbiten har vært nytt for meg. Men det som har vært fint har vært å kunne snakke med Martin underveis om teksten, sier han. 

– Jeg er vanligvis en som ikke deler så mye av det jeg skriver med andre. Men når vi begge var inne i teksten, så var det lettere å snakke om det sammen. De siste fire månedene av skrivingen kunne jeg Martin sin tekst mer eller mindre utenat, legger Shakar til. 

– Martin, du er jo rapper. Hvordan har den overgangen vært fra å skrive sangtekster til å skrive bok? Jeg må si at boken har en veldig fin rytme, nesten som man kan merke at en av forfatterne er en musiker.

– Jeg tror ikke jeg får til å ikke bruke rytme. Jeg har ikke satt og tenkt når jeg har skrevet boken at «dette skal jeg skrive i rytme». Men nesten alt jeg har skrevet tidligere i mine sangtekster, har det. Jeg har brukt tusenvis på tusenvis av timer på å skrive på den måten, så det gir mening at jeg blir formet av det, sier rapperen. 

– Og mengden tekst er så klart mye større når man skriver bok. Når man derimot skriver et vers i en sang, så har man veldig tydelige rammer. De rammene er begrensinger, men begrensninger er også bra å ha når man er kreativ. Jo mer noen kaster på deg regler for hvordan gjøre noe, jo lettere blir det ofte å utføre, utdyper Don Martin. 

– Ja, i en sang eller et dikt kan man for eksempel ha en linje som sier «hvor har du blitt av». Så hopper man til noe helt annet, og den linjen får bare stå, og så ligger en hel historie i den ene linjen, sier Shakar. 

– Men skriver du den samme linjen i en bok, da må du utdype og forklare den. Sånn sett har jeg alltid vært misunnelig på diktere, sier han.

På innsiden av skrekk-kabinettet i Møllergata – her ble folk torturert og fengslet på ubestemt tid

– Det å skulle måtte forklare alt, som man ofte må i en bok, det gjør det både lettere og vanskeligere. Det som kommer frem i boken vår er mye mer personlig enn det jeg har gjort eller uttalt meg om før, selv om jeg allerede har snakket mye om mange av de samme emnene, innrømmer Don Martin. 

– Og det er bra at boken er så personlig! Når man leser noe, så er det til syvende og sist personen bak ordene man interesserer seg for, tenker jeg. Så man kommer på en måte ikke unna det personlige om man skal skrive en bok, avslutter Shakar.