Minne over krigshelt stjålet på Tøyen: – Et uforståelig tyveri

– Rolf Wickstrøm, leder i fagforeningen Jern og Metall, og Viggo Hansteen – LOs juridiske rådgiver og uoffisielle, men reelle leder – ble de første ofrene for tyske henrettelser av motstandsfolk. 

Det er Bjørg Spillum som forteller. Hun sitter i Kulturutvalget i LO i Oslo, og avslører allerede fra første setning et brennende engasjement for fagforeningene, og for formidling av både deres og Rolf Wickstrøms historie. 

Henrettelsen av de to representerte var også et alvorlig vendepunkt i krigens gang her til lands: Fra da av var Norge underlagt en langt mer nådeløs og aggressiv okkupasjonsmakt.

Kulturelt hærverk

Spillum synes det er uforståelig at noen kan finne på å stjele et skilt som hedrer en norsk motstandsmann.

– Det er helt tydelig lagt ned en ordentlig innsats for å demontere skiltet. Man må tydeligvis ha spesialverktøy for å ta ned slike skilt, sier hun. – Det er kulturelt hærverk. Hvem som kan ha gjort det, og hvorfor, kan vi bare spekulere i. 

Viktig formidling av historie og verdikamp

Haakon Vinje representerte sameiet Sexes gate 5 var han som i sin tid introduserte idéen om å sette opp et skilt til minne om Wickstrøm. 

– De blå skiltene er en så fin kilde til førstehåndskunnskap om byhistorie, og om personer som har gjort en forskjell. De inviterer til refleksjon, sier han. – Og dette blir hengende rett ved Tøyen skole. Jeg liker tanken på at barna får byhistorien inn gjennom gatebildet. 

– Dette skiltet, blant mange andre, blir en påminner om at noen har kjempet hardt for goder og verdier vi kanskje tar litt for gitt i dag: Demokrati, ytringsfrihet, rettsstat og faglige rettigheter. Dette er ikke goder som var gratis. Mennesker har ofret livet for å realisere dem. 

Tyvene kunne ikke å stjele seremonien

Vinje vil jobbe for at det skal bli produsert et nytt skilt. Det må riktignok gjøres i samarbeid med Selskabet for Oslo Byes Vel. Det er også de som tar saken videre, og anmelder forholdet. 

Et provisorisk skilt ble laget i siste liten til avdukingen:

– Vandalene jobbet hardt for å ta fra Rolf Wickstrøm minneplaketten. Men det var også det eneste det lyktes dem å stjele. Det var veldig fin stemning under avdukingen – høystemt, vil jeg si. Alle var selvfølgelig sjokkert over tyveriet, men vi gjennomførte hele programmet. Selve seremonien ble verdig, og ladet med alle de riktige følelsene, sier initiativtaker Vinje.

Per-Ivar Nilsen fra Fellesforbundet Avd. 1 sto for selve avdukingen, Ingunn Gjerstad, leder for LO i Oslo talte, og historiker Harald Berntsen holdt et fint foredrag om hendelsene i september 1941. 

Bjørg Spillum sier seg enig: – Ja, det oppsto selvfølgelig en slags kampånd. Vi var aldri inne på tanken å la dette stoppe oss – helt i tråd med fagforeningenes ånd. Det ble en høytidelig, fin seremoni – akkurat slik vi hadde håpet. 

 Ofret for å knekke fagforeningene

Under avdukingen fikk folk høre historien om Wickstrøm.

Halvannet år var gått siden invasjonen. Kongefamilien var i eksil i London. Det var regjeringen Johan Nygaardsvold også. Over Stortinget vaiet hakekorset, og nazistenes overmakt var total.

Det var likevel fortsatt mulig å forestille seg et forholdsvis humanitært styre under okkupasjonsmakten. Dette skulle raskt forandre seg i løpet av et par høstdager i 1941. 

– Arbeiderne hadde i lang tid vært frustrert over arbeidsforholdene, og misnøyen med regimet var naturligvis stor, og ble stadig større. Arbeidsforholdene i industrien ble stadig verre, og da de daglige melkeleveransene til arbeidsplasser i Oslo sviktet, nådde arbeidernes frustrasjon kokepunktet, forteller Bjørg Spillum.

Da melken uteble, brøt det spontant ut en streik som skulle få store følger for krigens gang i Norge. Den såkalte «melkestreiken» var et av de første eksemplene på organisert, åpenbar motstand mot okkupasjonsmakten. Etter dette forandret okkupasjonsmakten helt fremferd og karakter. 

Fagbevegelsen – Terbovens store frykt

I løpet av bare to dager, 9. og 10. september 1941, forlot 25 000 industriarbeidere arbeidsplassene sine. Dette var en maktdemonstrasjon som naziregimet på ingen måte ville la passere. 

– Rikskommissær Josef Terboven hadde lenge ansett fagbevegelsene som regimets største trussel. De samlet og organiserte mange mennesker, og kunne raskt vise seg å bli farlige. I og med melkestreiken fikk tyskerne påskuddet de trengte for å gå til angrep på dem, reflekterer Spillum.

– Rolf Wickstrøm ledet det som i dag er LOs Avdeling 1, den gang kalt «Jern og metall». Til tross for at han faktisk forsøkte å stoppe streiken, i frykt for represalier mot fagforening og arbeidere, ble han stemplet som oppvigler. 

De første henrettelsene

Wickstrøm ble dermed, sammen med blant andre LOs juridiske rådgiver og reelle leder, Viggo Hansteen, arrestert 9. september. De resterende seks arrestantene ble benådet. Wickstrøm og Hansteen måtte bøte med livet. 

Allerede dagen etter arrestasjonen ble de henrettet på Årvoll – skutt av en tysk eksekusjonspelotong. Likene ble gravd ned og ikke funnet igjen før krigen var over. 

– Etter disse første henrettelsene av norske motstandsfolk, var det ikke lenger noen som gikk med illusjoner om humanitær behandling fra okkupasjonsmakten, forteller Spillum. Ikke lenge etter ble Milorg anerkjent av regjeringen Nygaardsvold som en del av det norske forsvar, og motstandskampen tok til for alvor. 

Wickstrøm og Hansteen ble i juli 1945 gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund. Et minnesmerke over de to fins på Lille-Tøyen og på Årvoll.