– Jeg skrev aldri ned avtaler. Alle tall ble husket eller skrevet i koder. Jeg utviklet en slags radar, sier Alex (55)

– Jeg hadde ikke stått her i dag uten mennesker som valgte å ikke gi meg opp.

Alex (55) står støtt, er klar i stemmen og ordene flyter lett. Kontrasten er stor til mannen som for bare få år siden var rusavhengig og så full av angst og paranoia at han ikke klarte å gå ut av leiligheten.

Elisabeth (39) prøvde sjokkterapi mot krabbefrykten – det gikk ikke helt etter planen

Søkte spenning

Det begynte som et forsinket opprør, en tenåring i en voksen manns kropp. Alex brukte mye av oppveksten på å være snill gutt.

Lav selvfølelse gjorde at han trodde at ingen ville henge med ham om han var seg selv og kom med sine egne meninger og betraktninger.

Han ble en som bare fulgte etter de andre. Da han kom i tjueårene, vokste en spenningssøken i ham. På nittitallet begynte han å jobbe i utelivet.

– Da ble jeg kjent med en del elementer, forteller Alex til VårtOslo.

VårtOslos journalist: – Elementer?

– Ja, kriminelle elementer. Det var mye gjenger i Oslo da, og i 1997 ble jeg introdusert for kokain.

Står på bar bakke

Det gikk galt. Etter noen år med hardkjør hadde Alex, som ikke ønsker å ha etternavnet på trykk, opparbeidet seg gjeld til de nevnte elementene. Folk man helst ikke vil skylde penger. Han søkte seg inn på rusbehandling.

– Behandlingen for min del var først og fremst å komme meg vekk. Vekk fra alt, sier han.

Alex dro rett fra institusjonen og tilbake til Oslo, til nå nedlagte Stensløkka ressurssenter, et såkalt ettervernsted.

I rusbehandling er ettervernet viktig: Det er tiden etter at pasienten har vært til avvenning og rusbehandling ved et sykehus eller en privat døgninstitusjon.

Oslos barnevern bruker institusjon sjeldnest i landet: – Mange har kriminell løpebane før de får plass

Ettervern er alt som skjer etter at man har sluttet å ruse seg, men før man er klar for å stå på egne bein i et nytt liv med jobb, rutiner, mening og fellesskap uten rus.

Under rusbehandlingen får man lege, psykolog, sykepleiere, sosionomer, struktur og oppfølging, men idet behandlingen er ferdig, opplever mange å stå på bar bakke.

Da er det lett å havne rett tilbake i samme kjør som før.

For mange tidligere rusavhengige oppleves det som at all hjelp og støtte forsvinner over natten.

Noen små bevegelser avslører

– Jeg var helt rusfri i fem år. Jeg flyttet til Fredrikstad, jobbet med industrirengjøring, drakk kanskje litt i helgene og levde et ganske normalt – i hermetegn – rusliv. Men jobben ga meg ikke noe, og jeg flyttet tilbake til Oslo. Begynte i restaurantbransjen igjen. Da gikk det bare noen uker før jeg var i gang med kokain igjen, forteller Alex.

På barene og utestedene han jobbet var det mye av det.

– Jeg ser det jo med en gang. Folk går på do, men så er det noen små bevegelser, noe med kroppsspråket når de skal inn for å ta seg en linje i stedet for å gå på do. Når du skal gjøre noe ulovlig, forandrer kroppsspråket seg, sier Alex.

– Du kunne kanskje vært narkotikapoliti?

Alex ler hjertelig.

Etter skolen pleide Ali (30) å dra til familierestauranten på Grønland. Nå er det han som styrer

– Det der har jeg fundert mye over. Jeg har vært i kontakt med politiet en del ganger og jeg merker meg jo dem som jeg skjønner er dyktige, som jeg har møtt på Org.krim eller Uro, disse gutta som virkelig gjør dette til en livsstil, sier han.

– Der ser jeg mønstre som er ganske like mønstrene til de tunge kriminelle jeg har vært i kontakt med. De har like væremåter, lik måte å snakke med deg på, forteller Alex.

– Jeg utviklet en radar

Alex ble etter hvert god til å overvåke omgivelsene rundt seg – kanskje litt for god.

– På dette tidspunktet begynte rusen å ta tak i fysikken og i psyken min. Det var et liv hvor jeg hadde lært meg noen strenge regler for å ikke bli tatt. Aldri skrive ned noen avtaler, alle tall var enten husket i minnet eller skrevet i koder, forteller han.

– Møteplass på det og det stedet om en uke, på det og det klokkeslettet. Alt måtte jeg ha i hodet. Det handlet kun om det, det var ikke plass til så veldig mye annet da.

– Jeg utviklet en slags radar som slo seg på med en gang jeg gikk ut døra.  Hvis jeg så en stasjonsvogn med to voksne menn i forsetet, vipps så var radaren min i gang. Er det sivilpoliti?

– Man lærer seg fort visse bilmerker eller bruk og kjøremønstre, masse småting. Man blir veldig paranoid. Radaren er på også når man ikke trenger den. Den blir bare en del av deg, forklarer Alex.

Til slutt var Alex så sliten at han fikk kommet seg inn til rusbehandling på Villa Berg på Tåsen, hvor Kirkens bymisjon tilbyr langtidsbehandling.

– Jeg var så kjørt. Alltid rusa. Jeg tok kokain hver dag fra slutten av 2016 til jeg dro i behandling igjen, forteller han.

Det ble etter hvert flere runder med behandling på ulike institusjoner i Oslo.

Se de fargerike bildene: Mahad og Flo lager sommerteater for barn i Frognerparken

– Jeg tok ikke tak i det som lå bak, sier Alex.

Rus er et symptom

Det er ikke uvanlig for mennesker som sliter med rus at det må flere behandlingsrunder til.  

Alex er opptatt av at man ikke kan behandle bare rusen.

– Rusavhengighet er ofte et symptom. De fleste av oss ruser oss på grunn av noe vi ikke håndterer, noe som kom i forkant, enten det er diagnoser, mange små traumer, en stor hendelse, et dysfunksjonelt liv, sier han.

Her får Alex støtte av fagfolk:

Hele 94 prosent av pasientene som får behandling for rusproblemer, har opplevd et traume i løpet av livet, og 72 prosent har opplevd barndomstraume. Mange lider av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som følge av blant annet vold og overgrep.

Henning (39) ble kastet ut av supportergruppa Isko Boys da han sto fram som homofil: – Du er ikke en av oss lenger

Med traumer i bagasjen kan rusen ha en viktig funksjon. Den kan bety selvmedisinering og muligheten til å glemme. Men fjerner du rusen, er traumene fortsatt der.

– Vi trenger et skifte. Ikke bort fra faglighet og grunnleggende tjenester, men bort fra fokuset på rus. Rusen er symptomer. Traumene ligger der i bånn, og problemene kommer tilbake når du blir rusfri. De venter på deg. Løsningen er dypere enn å slutte med rusen, sier Øyvind Sandve.

Sandve leder Stiftelsen Retretten, for mennesker på vei ut av rus og avhengighet — og etter soning.

– Det motsatte av rus er ikke bare rusfrihet, men mening, sier han.

– Rusavhengige er ikke like. Det er et enormt gap mellom en flaske whisky på Frogner og en nål i armen i Brugata. Begge har et alvorlig problem og trenger hjelp, men de trenger ulik hjelp, slår Sandve fast.

Alex tok et valg

I dag har Alex vært rusfri i to år.

– Hva var det som snudde for deg?

– Det var en kombinasjon av pisk og gulrot. Jeg lå hjemme i senga og syntes synd på meg selv, hadde ikke hatt kontakt med noen på måneder, og innså at ok, nå kommer NAV-trygden til å bli kuttet, og da blir det sosialstønad. Da må jeg søke hver måned, og det kommer jeg ikke til å klare, forteller han.

– Jeg hadde ikke kapasitet til å gå tilbake og deale. Jeg var veldig nevrotisk og full av angst. Og så fikk jeg komme til et sted jeg følte meg trygg, med gode rammer og veldig kjærlige medarbeidere.

Alex tok et valg: Ikke si nei til noe tilbud, men prøve alt.

– «Dette skal jeg fikse sjæl» — det er malen på å ikke klare å fikse det. Jeg måtte bli litt mer ydmyk og akseptere at jeg måtte ha hjelp, det var avgjørende, understreker han.

I dag åpnet ekteparet Torill og Sven Erik Renaa et nytt serveringstilbud ved Nasjonalmuseet

Alex fikk endelig tatt tak i de vanskelige tingene, det som lå under og lurte. Han ble utredet av psykolog og endte opp med ADHD- og kompleks PTSD-diagnose.

Nå forsøker Alex å grave i seg selv og utfordringene for å ikke bare fjerne rusen, men finne et liv med ro og mening.

– Restaurantbransjen har vært en strategi, skjønner jeg nå, for den har et stressnivå som jeg har brukt for å klare å holde fokus. ADHDen har krevd det, sier Alex.

– Jeg har veldig orden i ting på jobb. Når jeg kommer hjem, er det bare rot og kaos, for der hjemme er jo bare jeg, og når jeg føler at jeg ikke har nok verdi, er det ikke noe vits å gjøre noe der, sier han.

– På jobben ser andre meg, så det er en slags forpliktelse. Det er noe jeg jobber aktivt med, dette med å gjøre noe for meg selv, forteller Alex.

Dette blir den nye inngangen til Tøyen T-banestasjon

– Ingen har oversikten

Alex er innstilt på at det kan ta tid å gå fra lav selvfølelse til å finne igjen egenverdien:

– Jeg har hatt 54 år på å perfeksjonere en haug med dårlige strategier som skal avlæres, smiler han.

Hva savner du av tiltak for mennesker som har gjennomført rusbehandling?

– Det finnes et hav av tiltak, spesielt i Oslo. Men hvem som vet om hvilke tilbud, det er der det ofte skorter. Det finnes ikke noe sted hvor man kan gå og hente informasjon eller noen som har kunnskap om alle de forskjellige tilbudene samlet, forklarer Alex.

Mest av alt savner Alex en god kontaktperson, og bare ett menneske å forholde seg til.

– Jeg savner en fast kontaktperson. En som virkelig kan tale din sak, sier han.

– Jeg kunne ønske meg at man får en kontaktperson når man blir registrert hos fastlegen, en som skal følge pasienten gjennom hele forløpet, til personen er tilbake i arbeidslivet eller har en trygg hverdag, en som kjenner forløpet og tilbudene og hvordan man best hjelper hver bruker, sier Alex.

– Overgangen fra institusjon er en kritisk fase. Det er tøft å måtte starte på nytt med å skape nye relasjoner til mennesker når du er i en sårbar fase. Mange av oss har mye paranoia, mye angst og mange dårlige erfaringer, forklarer han.

– For meg startet ikke tilfriskningen med et system eller et tiltak, men med mennesker som hadde respekt for meg på det tidspunktet jeg selv manglet det, sier Alex.

Byråden: – Kjenner oss igjen

VårtOslo har forelagt Oslo kommune kritikken i rusrapporten:

– Vi kjenner oss igjen i mye av det Ukom beskriver. Når rus, psykisk helse og somatikk er organisert hver for seg, kan ansvaret bli uklart. Derfor reviderer vi Oslostandard for rusfaglig arbeid og samarbeider tett med spesialisthelsetjenesten om integrert ettervern, i tråd med forebyggings- og behandlingsreformen, skriver Julianne Ferskaug, byråd for sosiale tjenester og ansvarlig for rusfeltet i en e-post til VårtOslo.

VårtOslo: – Alex sier at det han ønsker seg mest av alt er en fast kontaktperson som kan følge ham gjennom hele prosessen, helt fra han er hos fastlegen og ber om hjelp for rusavhengigheten sin den første gangen.

– Han har opplevd å måtte forklare saken sin til flere personer, spesielt etter å ha flyttet mellom bydeler. Er dette noe Oslo kommune kan tilby?

Millionstøtte kan gjenåpne Gamle Munch: – Vi venter bare på grønt lys

– Personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester har rett til koordinator og individuell plan, og i bydelen er ruskonsulenten et fast kontaktpunkt, svarer Ferskaug.

– Gjennom integrert ettervern og arbeidet med Nærklinikk jobber vi for at oppfølgingen skal henge bedre sammen gjennom hele forløpet, svarer byråden.

– Har Oslo kommune en samlet oversikt over alle rusbehandlingstilbud?

– Samlesiden gir en inngang til kommunens egne og de mest sentrale tjenestene, men er ikke et fullstendig register over alle private og ideelle tilbud, skriver Ferskaug..

– Vi er enige i at mange trenger hjelp til å finne fram, og ruskonsulenten i bydelen kan veilede den enkelte. Vi ser løpende på hvordan oversikten kan bli bedre, avslutter byråd Ferskaug.

Kjeller’n på Sofienberg: – Noen sier de ikke ville levd uten oss