DEBATT
Hallstein Bjercke, Eirik Lae Solberg og Saliba Korkunc presenterer bydelsreformen.
Foto: Vilde Nyseth
– Det kan godt være at Oslos innbyggere ikke ønsker en bydelsreform – la innbyggerne bestemme selv
– Hvorfor skal man endre noe så grunnleggende som måten velferdstjenestene er organisert på, uten at innbyggerne får uttale seg i større grad?
For snart ti år
siden, presset Erna Solberg-regjeringen gjennom en reform av det norske
fylkeskartet. 18 fylker ble til elleve, store offentlige arbeidsplasser ble
omstrukturert, og mye penger og mange arbeidstimer gikk med til
omorganiseringen.
Imidlertid glemte Erna Solberg å undersøke hva innbyggerne mente. De sa sin mening ved stortingsvalget
i 2021, og ga sin tilslutning til Senterpartiets ønske om å tilby skilsmisser.
Nå har vi 15 fylker. Halvparten
av de nye storfylkene ble oppløst. Flere hundre millioner kroner, og nok en
stor mengde arbeidstimer, gikk med til å reversere Solbergs grep.
Med tvang
Den kostbare reformen
og den minst like kostbare reverseringen har tydeligvis ikke gitt Høyre kalde
føtter når det gjelder det å presse gjennom endring av grenser. Nå er det
bydelene i Oslo som står for tur.
Nok en gang mener de
at lokal identitet, nærhet til tjenestene, og lokalpolitikernes kjennskap til
områdene de forvalter, ikke er av betydning. De vil tvinge gjennom en
bydelsreform som vil redusere antall bydeler til noe mellom en halvpart og en
tredjedel av hva det er i dag.
Senter et sterkt
signal
Vi er veldig usikre
på om dette er klokt. Bydelskartet fra 2004 er på ingen måte hellig, eller
hugget i Grorud-granitt. Samtidig har mange av Oslos innbyggere en sterk lokal
forankring. Tomme bydelshus i nærområdet vil mange steder kunne sende et sterkt
signal, kanskje særlig i områder hvor det allerede er lite lokalt offentlig
nærvær.
I Oslos bydeler er
det allerede krise. Store rammekutt fra byrådet gjør at mange ikke får de
tjenestene de har behov for, eller til og med krav på.
Det er lange
ventelister til viktige tjenester og lange ventelister i klagebehandlingen hos
statsforvalteren for dem som har gitt opp å bli hørt av kommunen.
Er allerede i opprør
Det er ikke klokt å
sende signaler om store omveltninger og mulig reduksjon av antall stillinger
inn i staber som allerede er i opprør over at de ikke lenger får penger til å
gjøre jobben sin ordentlig. Trenger man egentlig så mange færre folk til å
forvalte barnehagene i en bydel med 150.000 innbyggere, enn i fire med 30.000
til 50.000 hver?
Oslo-politiet er også
svært kritisk til å bryte opp oversiktlige lokale enheter hvor det er mulig å
fange opp utfordringer på et tidlig stadium, og å erstatte dem med enheter på
størrelse med flere av landets fem største byer.
Ingenting som haster
Bydelsreformen kan
også svekke Oslo evne til å håndtere en sikkerhetskrise eller en annen form for
beredskapssituasjon.
I en krisesituasjon
hvor digital kommunikasjon faller ut, vil det være viktig med lokal kjennskap
hos myndighetene, og med bortfall av transporthjelpemidler kan det være viktig
med kort vei å gå til nærmeste offentlige kontor.
Byrådet bør vise en
større vilje til å være lydhør i møte med reaksjonene og rådene fra de som står
tett på. Men uansett hvilken modell det landes på, er vi først og fremst av den
oppfatning at vi bør ta oss mer tid enn byrådet har skissert for denne
prosessen.
Byrådet vil tvinge
igjennom en reform fra og med første januar 2028. Vårt forslag er at vi venter
et år eller to til. Her er det ingenting som haster.
Kan trekke i nødbremsen
Om byrådet gjør 2029
til implementeringsåret for reformen, får vi bedre tid til å innhente
informasjon nok til å gjøre kloke beslutninger. Og vel så viktig, gir det også
innbyggerne en sjanse til å bruke kommunevalget høsten 2027 til å sette ned
foten og å trekke i nødbremsen.
Det kan godt være at
Oslos innbyggere ikke ønsker en slik reform. Da er det mye enklere og billigere
å gi dem muligheten til å stoppe den før den gjennomføres, enn å måtte ta hele
omkostningen med å reversere den igjen etterpå.