Mandag 19. mai stiller Maria Sundby ut filmen ‘Hvit due. Vandalisert’, om en ansiktsløs kvinne som har blitt umyndiggjort, på en murvegg under Hausmanns bru.Foto: Maren Mandt
Stillheten var hennes overlevelse – nå er stemmen blitt hennes våpen. Maria (35) viser kunst om vold og overgrep mot kvinner
Som liten kjente Maria Sundby (35) at angsten tok bolig i kroppen hennes, den ble så sterk at hun til slutt sluttet å snakke. Nå lager hun performancekunst for å gi de som har blitt frarøvet sin stemme et talerør.
Kommende mandag og en uke fremover gjør Sandaker-kunstneren murveggen under
Hausmanns bru om til et kinolerret for kunsten sin.
Maria Sundby jobber med film, dans og
skulpturelle kunstuttrykk, i sjangeren artivisme.
Mandag 19. mai stiller hun ut filmen ‘Hvit due. Vandalisert’, om en ansiktsløs
kvinne som har blitt umyndiggjort, på en murvegg under Hausmanns bru.
– Jeg lar henne brette ut smerten,
uforstyrret av dem som går forbi. Filmen viser den direkte konsekvensen av vold
og trakassering mot kvinner, forteller Sundby.
Filmen tar opp hvor sårbare og utsatt
kvinners rettigheter kan være i lovverket.
Performance mot folkemord
Annonse
I fjor vår stilte hun seg foran Stortinget,
iført en skuddsikker vest, med en dukke innpakket i palestinaskjerf og en
høyttaler med barnegråt. Performancen heter ‘Vitnesbyrd på åpen plass’. Hun sto
der åtte timer hver dag i en uke.
Her, under Hausmann bru, ved Elgsletta på Grønland, vil Maria Sundby stå en uke og vise frem filmen sin.Foto: Maren Mandt
Sundby forteller at ideen til verket kom
fordi hun ikke lenger orket å bære på skammen og sorgen over å ikke gjøre noe.
Selv opplever hun at verkene hennes overrasker.
– Folk må ta et valg når de ser verkene
mine. Jeg søker en konfrontasjon. Enten må de spørre eller å snu seg vekk,
forteller Sundby.
Maria er opptatt av å fortelle historier
som finnes utenfor allfarvei og plassere dem i synsfeltet til publikum. Derfor
er mange av hennes kunstverk plassert i offentlige rom.
En barndom preget av angst
Men veien til kunsten har vært krevende.
Sundby beskriver seg som et stille og alvorlig barn, og i 20-årene strevde hun
med å finne sin plass. Først i terapi som 27-åring ble hun bevisst den
undertrykte smerten fra barndommen.
– Jeg innså at jeg hadde fortrengt
følelsene mine siden jeg var bitteliten.
Livet tok en ny vending da moren kort tid
etter ble dødssyk. Hun ønsket å holde sykdommen skjult, noe som ble ekstra
tungt å bære for Maria.
– Etter at mamma døde, fortrengte jeg
sorgen i et par år. Det var først da pandemien traff at jeg gikk på en smell.
Maria fortrengte ensomheten sin og gikk på en smell under korona. Som kunstner viser hun frem livet til sårbare personer og grupper.Foto: Maren Mandt
Den ansiktsløse kvinnen
Sundby forteller om en periode med
ensomhet, angst, depresjon og lengsel. Det var disse hendelsene som gjorde at
hun fant den ansiktsløse kvinnen, som står i sentrum for flere av hennes verk.
– Den ansiktsløse kvinnen bor i meg. Hun er
et symbol på tiden jeg hadde uten en stemme. Da jeg var fanget i mitt eget
skinn.
Men den ansiktsløse kvinnen representerer også
hvem som helst. Hun angår alle.
For Maria er kunsten en måte å ta oppgjør
med seg selv. Hun jobber alltid med seg selv som utgangspunkt, selv om
tematikken i verkene rettes mot problemer i samfunnet. Sundby mener at kunst
har en forløsende effekt. Målet er å bryte innlærte tankemønstre, både hos seg
selv og andre.
– Jeg håper publikummet mitt får en
umiddelbar fristilling ved å ta innover seg det som er ubehagelig. Jeg håper
jeg starter tankeprosesser som forhåpentligvis skaper en transformasjon i dem.
Når kunsten tar bolig i kroppen
Maria bruker alltid kroppen i kunsten. I
hvert kunstverk gjennomgår hun en forvandling, hun er materien sin.
Foran kunstverket under Hausmanns bru har
Maria underernært seg i 90 dager, med tett oppfølging av fastlegen. Hun ønsket
å forstå kvinnene som har blitt utsatt for vold og mishandling.
Maria bruker sin egen kropp i performance-kunsten. Foran produksjonen av hennes siste verk, sultet hun seg i 90 dager.Foto: Maria Syndby
– Jeg forstår at det høres litt sprøtt ut,
men for meg var det noe jeg måtte gjøre. Det ble et verktøy for empati. Jeg
måtte kjenne på kroppen hvordan det var å forfalle og utebli fra det
dagligdagse, forteller Maria.
Likegyldighetens farlige slør
For Maria er det viktig at de som er i
utsatte situasjoner skal bli sett og hørt. Hun ønsker å løfte frem historier om
kvinner som blir utsatt for misbruk og vold. Temaet blir dessverre mer og mer
aktuelt.