Som i alle folkeeventyr leveres både en dose moral og en dose folkevett.
Og leses eventyret med dagens briller, gis også et mulig frempek på det borgerlige flertallets skjebne etter kommunevalget i 2027.
«Hvordan han ble frelst? – Jo, det gikk således til – ja, ja, du småen,» sa han til gutten, som lo til ham og dinglet sterkere med benene, «den drukner ei som henges skal, – det kom en brigg, som hadde hjemme straks nordenfor her.»
Eventyret er ett av de mest kjente eksemplene på ordtaket «den drukner ei som henges skal». Og det brukes om folk som kommer uskadd fra farer fordi skjebnen har andre planer for dem.
Mistillit mot byrådet
I bystyret diskuterer både rødgrønne partier og Fremskrittspartiet om de skal fremme mistillitsforslag mot byutviklingsbyråd Anita Leirvik North (H), eller mot Høyre/Venstre-byrådet i sin helhet.
Uten å ha noen mening for eller mot konstaterer jeg at det tidligere er blitt fremmet mistillit mot byråder i Oslo på langt spinklere grunnlag enn det som til nå har kommet frem om det borgerlige byrådets håndtering av Røabad-saken.
For ordens skyld. Det er ikke noe argument verken for eller mot mistillit.
Det som imidlertid er klart, er at mistillit fra det rødgrønne mindretallet alene er fånyttes.
Dersom det skal være noen reell fare for Eirik Lae Solbergs byråd, er Frp nødt til å være med. Og da må selvsagt mistillitskameratene også enes om et formelt mistillitsgrunnlag.
Kan true med kabinettspørsmål
Selv om Ap helst vil sees på som pådriver for den avholdte høringen om Røabadet i byutviklingsutvalget, var det utvalgets nestleder Magnus Birkelund (Frp) som, i kraft av sin posisjon, formelt sett krevde høringen.
Spørsmålet nå er imidlertid hvor langt Frp er villig til å gå. Vil partiet, under ett år før kommunevalget, tørre å kaste et borgerlig byråd?
Og hva er egentlig alternativet til borgerlig styring av Oslo frem mot valget?
Dersom det for eksempel varsles mistillit mot Anita Leirvik North for manglende kontroll med opsjonsavtalen med Røabadets eiere, er det ikke utenkelig at byrådsleder Eirik Lae Solberg kommer mistillitskameratene i forkjøpet og truer med å stille kabinettspørsmål.
Som hund og katt i Oslo-politikken
Hva skjer da? Det finnes ikke noe byrådsalternativ på rødgrønn side, all den tid bystyret har et borgerlig flertall.
Dermed må ordfører Anne Lindboe (H) håndtere en situasjon der hun trolig må spørre Lae Solberg om han er villig til å komme tilbake med et nytt borgerlig byråd.
Å komme tilbake med et borgerlig flertallsbyråd der Frp er med, er nærmest utenkelig. Venstre og Frp er som hund og katt i Oslo-politikken.
Og da er man like langt. Og Oslo vil frem til valget fortsatt bli styrt av et borgerlig mindretallsbyråd, trolig bestående av dagens byrådspartnere – Høyre og Venstre – og trolig med et litt annet mannskap enn i dag.
Kommuneadvokaten er ikke Gud
Foreløpig sier Frp-gruppeleder Magnus Birkelund til VårtOslo at spørsmålet om mistillit må diskuteres i Frps bystyregruppe.
Han vil dessuten at kommuneadvokaten først kommer til bystyrets byutviklingsutvalg og forklarer hvilke juridiske råd som er gitt byrådet i Røabad-striden.
I den forbindelse har jeg et råd til Birkelund og Frp. I siste halvdel av 1990-tallet hadde jeg som politisk journalist flere sammenstøt med kommuneadvokaten. Og tapte aldri.
Ett av dem skjedde sammen med daværende rådgiver i Presseforbundet, Arne Jensen. Vi kjempet for at bystyrets utvalg skulle følge kommuneloven og avholde åpne møter for publikum og presse, slik det sto svart på hvitt i kommuneloven den gang som nå.
Men Oslos kommuneadvokat påsto hardnakket at Oslo bystyre var et parlamentarisk system som kunne gjøre som Stortingets komiteer – å holde lukkede møter.
Kun én bystyrepolitiker i Oslo støttet Jensen og meg. Politikeren som ga oss ubetinget støtte, var Fremskrittspartiets Henning Holstad.
Sammen med Frp-partileder Carl I. Hagen sa Holstad i samtale med meg: «Husk at kommuneadvokaten ikke er Gud.»
Kommuneadvokaten tok feil
Både Holstad og Hagen hadde selvsagt rett. Kommuneadvokatens råd den gangen var like verdiløst som pølsepapiret Vålerenga Idrettsforening skal ha brukt til å føre regnskap gjennom 1970-tallet.
Sivilombudsmannen (nå Sivilombudet) ga oss rett etter rundt to års strid.
Kommuneadvokaten hadde tatt feil. Oslo bystyre måtte følge loven og åpne møtene for publikum og presse.
Med andre ord – kommuneadvokaten er som en hvilken som helst annen advokat, som tidvis gir gode råd og tidvis gir dårlige råd. Hverken mer eller mindre.
I Røabad-saken er det derfor ikke nødvendigvis slik at den blir bedre opplyst av å spørre kommuneadvokaten hvilke råd som ble gitt til Høyre/Venstre-byrådet.
Rot og kaos på borgerlig side
Til syvende og sist handler mistillit i denne saken kun om politikk. Jussen hører hjemme i en rettssak mellom Røabadets eiere og Oslo kommune.
Først da får vi kanskje svar på om den mye omtalte opsjonsavtalen, som byrådet bommet på med cirka ett år, gjelder eller ikke gjelder.
Inntil da må Frp studere folkeeventyr og hvilken skjebne som rammer den som ikke drukner.
Skjebnen kan vise seg å være at Oslos velgere synes det er vel mye rot og kaos på borgerlig side. Og da blir de borgerlige hengt ut til tørk etter valget og må sammen sone fire år i opposisjon i bystyret.
Snipp, snapp, snute og så videre…
