Portrettet fra hælvete 

Han setter seg ned med tre pensler i hånda, brillene på nesen og maler ivrig og dypt konsentrert på lerretet. Jeg ser på ham, på maleriet av brunøyet - på avgrunnen i mitt eget liv.

Jeg ER Christopher Nielsens misfornøyelseskabinett.

Christopher Nielsen, multikunstneren og Norges undergrunnskonge, har vært innom så og si alle kunstformer, fra tegneserien To trøtte typer, Slipp Jimmy fri og til det elleville Misfornøyelseskabinettet i Storgata.

Fotografen og jeg rekker en røyk før han åpner den store porten inn til atelieret sitt i Gamlebyen. Inn i en rotete bakgård og opp en sliten trapp. Inne er det overraskende luktfritt. Han setter seg ned sporenstreks og begynner å male.

Det stinker ikke av kjemisk maling, men er et herlig kaos av farger, bøker, vinylplater, oppbrukte blyanter, skisser, torsoer, feltseng, statuer og plastinnvoller. Alt man forventer av en kunstner i særklasse.

Apokalypsen, Kognitiv dissonans og Mikrokosmos. Hans tre siste prosjekter. Gresk for meg. Jeg må slå det opp, for han omgir seg med så mange ord at det ikke nytter å ha med seg ordbok, forresten finner han på de fleste sjæl.

Rævredningsprosjektet

Etter over fem år med isolasjon og ensomhet (hater å være alene), må jeg ut i samfunnet igjen. Jeg må ta kverken på skrivesperra, jeg må bli kvitt den sosiale angsten, takle alle diagnosene mine og få bukt med en dyp depresjon.

Jeg må få orden på livet mitt. Jeg byr på meg sjæl og skriver en mørk mail til Christopher. Bretter ut drittsituasjonen min og håper på et intervju. Kanskje Christopher Nielsen kan redde ræva mi? For jeg kjenner igjen mørket hans.

Ukrainske Yurii (49) tok trikken til Slottet med den enorme gaven til Kongen:
– Jeg kunne ikke puste ordentlig ut

– Ok, Marie, jeg skal redde ræva di, og det tar jeg på dypeste alvor, men da må du være forberedt på å få kjørt deg. Jeg er verdens verste intervjuobjekt.

Jeg er redd, men kjørt allerede. Med en fuck–menneskeheten–holdning har jeg ingenting å tape på å møte mannen som har stirret inn i avgrunnen, sin egen ræv, siden 1984.

Grønt hår og skinnjakke

Han er oppvokst på Ulsrud og kjenner alt som kan krype og gå der. Han svarer kort «ja» på spørsmålet om foreldrene og kunstnerfamilien var eksentriske surrekopper som fløy rundt med flagrende gevanter og vinglasset i hånda. Men det var ikke så rotete der:

– Jeg kommer fra et møblert hjem jeg, sier han med trykk på b’n.

Når lille Christopher ikke satt hjemme og tegnet, så krøp han under bordene blant kultureliten på Kunstnernes Hus.

– Christopher, du har holdt på i fire tiår og spydd ut kunst i alle farger og fasonger.

– Stopp en halv, holdt på i fire tiår sier du? Jeg har holdt på i snart 47 år! 

Nei, stopp en halv. Christopher har holdt på hele livet han, og det aller første han husker fra han dukka opp på denne planeten som menneske, er den første tegneserien han lagde som seksåring. Og det gjorde han med grønt hår og skinnjakke.

Misfornøyde gjester på Misfornøyelsesbar

– Da jeg var seks, lærte jeg å skrive, da kunne jeg begynne å lage tegneserier. Jeg var glad for skolen, jeg.

Motebevisst har han vært hele livet, han legger merke til hva folk har på seg – det definerer deg som person. Nielsen stopper opp, tenker seg litt om, stryker seg over den polerte pæra som stadig lyser opp:

– Jeg ble rasende sint på mora mi da hun tvang meg til å gå med busserull. Busserull e’kke no fint uansett hvor hipt det er. Ja, ja, ja

På tross av at Christopher stort sett skaper nakne hårballer i ymse posisjoner, liker han merkelig nok påkledde mennesker bedre enn nakne.

Speiler forfallet

Christophers nye prosjekter inneholder blant annet små verdener som speiler det store forfallet, men han viser oss bare selvportrettet.

Rumpehullet er center of attention, men motivet er hele mannen bøyd over sine egne sprikende ben foran speilet så han kan stirre seg selv i avgrunnen. Han påstår at det ligner:

– Jeg jobber i finnepåbransjen. Jeg finner på ord selv, for at sånne som deg skal få noe å spørre om, skjønner du?

Ordkunstneren som påstår at han aldri ler, humrer. Jeg ler mye. Jeg jobber også i finnepåbransjen, som idésprinter. Han parerer med et nytt ord på strak arm.

– Ja, da er idémaraton meg! sier han entusiastisk.

Jeg er ikke nervøs, selv om jeg er hardt angrepet av bedragersyndromet og han tross alt skal redde ræva mi. Jeg spør om han har noe som helst snev av det selv, for det virker nemlig ikke sånn. Han lener seg tilbake i stolen, fremdeles med penselen fiksert i hånda, og tolker bedragersyndromet på sin helt egne måte:

– Klart jeg er en bedrager! Jeg jobber i selveste bedrageribransjen. Vi som jobber med å finne på ting er rett og slett kjeltringer som lurer folk til å tro at dette selvportrettet er mine dypeste, innerste tanker og følelser. Jeg tar 80 000 spenn for dette bildet, for det er mine innerste tanker og følelser, sier han ubrydd.

Åh. Alt virker så lett for han! Han bekrefter.

– Ja, det er det, det er lett for meg, det er kjempelett!

Men hvorfor i all verden har han brukt så lang tid på å stirre inn i avgrunnen og på sin egen kropp og rasshøl, hvorfor har han båret på dette selvportrettet helt siden 1984? 

– Det har tatt tid. Mine følelser har jo vært all over the place ikke sant, jeg gjør jo ikke bare én ting, skjønner du?

Diagnoser og mentale problemer

Jeg har fått diagnosene slengt etter meg som gørr de siste årene: Alkoholisme, ADHD, paranoid schizofreni, angst og dystoni. Når temaet kommer opp i atelieret, myser Nielsen over brillene. Han har lite til overs for det moderne samfunnets trang til å putte alt inn i psykiatriske skuffer i stedet for bare å kalle det en sterk personlighet.

– Er alkoholiker virkelig en diagnose, spør han.

Han henvender seg inkluderende, men oppgitt til den engelsktalende fotografen.

– Before we were just different types of people, now we all have diagnoses.

Christopher tror også at han har et snev av autisme i seg, men har det ikke på papir. Diagnoser har han uansett nok av, men de har han bestemt sjæl.

Han lider for eksempel av prokrastinering – enda et nytt ord jeg må slå opp: Å utsette oppgaver som du vet du burde gjøre. Hans gigantiske prosjekt Misfornøyelsesbaren i Storgata – et galehus med skjenkebevilling, innrømmer han at han fikk sterk angst av å gjennomføre. Her kunne publikum besøke rommene paranoia, schizofreni – og sist, men ikke minst, den deilige angsten.

Vi snakker litt om fylleangsten også, kong alkohol. «Dopet» i Norge som gir den villeste angsten og gjør deg ubrukelig dagen derpå. Siden mannen foran meg kan mye om skyggesiden og litt om dop, spør jeg om legalisering av hasj, vi gir hverandre high five på at verden ikke hadde rast sammen av lovliggjøring av hasj, men heller gjort den til et bedre sted å være. Man leser sjelden i avisen mann knivstukket av hissig mann i hasjrus.

– Men man må ikke få i seg siggen, tobakken. Man må ikke røyke det. Da kan man få kols og dø, sier han og gir meg en søt gummibjørn.

Nam nam.

– Schizofreni er en sykdom folk ikke vet hva er, det er en hel haug av varianter der ute.

Han forteller om sønnen til en venninne som fikk diagnosen kataton skitzo, en tilstand der personen blir helt stiv og ubevegelig. Han stopper penselen midt i lufta og demonstrerer som en robot, kroppen fryser til is.

– Det skulle du testa ut!

Elektrosjokk og ketamin

Han legger til at jeg sikkert hadde hatt godt av litt elektrosjokk og ketamin mot depresjon og angst også. Helsevesenet har på sin side avspist meg med antipsykotika – en sprøyte som ikke gir meg annet enn forstoppelse, ræva libido og hårtap.

Plutselig, midt i et spørsmål blir han borte, han romsterer på kjøkkenet og kommer tilbake med to gule kopper digg hjemmelaget espresso og sier at jeg bare må ta meg en sigg. Jeg fyrer løs, og han begynner å vandre rundt i atelieret. Han leter etter tannbørsten sin, som han ikke skal pusse tennene med. Skal han bruke den til å male de karakteristiske hårstråene mon tro? Han gir meg ikke noe svar.

Christopher og jeg ser en krystallklar sammenheng mellom ADHD og rusproblemer, at mangel på medisinering gjør oppegående folk i verste fall til narkomane. Han nevner også paranoid schizofreni, og forteller at han kjente en jente med samme diagnose. Hele mannen snur seg mot meg:

– Det er mange med paranoid schizofreni diagnose som blir rusmisbrukere, fordi det er så veldig slitsomt å være det i hodet.

Hun døde, forteller han. Men før det fikk Christopher henne til å tegne, han henter frem tegningene hennes i atelieret og viser dem frem uten sentimentalitet.

– Jeg har hatt livskrise

Han ser ikke lyst på fremtiden og bryr seg lite om at han har bikka 60. Han feira det ikke litt en gang. Seksti er seksti. Ferdig!

– Hvilken store dag? Det er vel ikke noe å feire at jeg snart skal dø? Jeg har sett svart på det hele livet jeg.

Han presenterer meg for en ny diagnose og et nytt ord, Impending doom syndrome. Den urokkelige vissheten om at undergangen er nær:

– Jeg har hatt livskrise hele livet jeg, det har bare gått i ett. Livskrisa er motoren, og den må fylles med misnøye!  Jeg har hatt det verre enn Odd og Geir, To Trøtte Typer, fordi jeg har vært mer nykter enn rusa. Ikke sant, er du rusa, så er jo alt bra. Når rusen går over derimot… Ouch…

Ouch. Jeg, med doktorgrad i både ensomhet og livskrise må spørre om han noen gang blir redd sitt eget selskap eller om han har blitt kompis med ensomheten:

– Jeg har nok å henge fingrene i, sier han tørt.

Christopher er ikke ensom, selv om han er mye alene. Han nynner og drar penselstrøkene fort over lerretet konstant. Ja, bortsett fra når han lener seg tilbake i stolen med en søt mage full av gourmetmat (som han ofte lager selv), vipper brillene på panna og ser på meg.

Bright (35) hadde 4,1 millioner kroner i spillegjeld, så kom vendepunktet: – Du kan ikke bare slutte med noe. Du må starte med noe annet

Fremtiden er svart

Jeg er jo midt oppe i dritten sjæl og henger meg nysgjerrig opp i livskrisa hans. Hvordan merkes det i hverdagen, hvordan takler han det? Jeg trenger tips:

– Hverdagen er tung, som å møte den med en møllestein festet til foten, du sleper deg av gårde, skritt for tunge skritt.

Sukk. Jeg sleper meg videre og han snur seg til fotografen, en ung fotograf som allerede etter kort tid i Oslo har skaffet seg venner. Han melder at det er typisk unge folk å få masse venner gjennom nettet. Selv prøver han iherdig å bli kvitt de han har, og misunner meg som nesten ikke har noen.

Jeg ser også mørkt på fremtiden, jeg er også sinna på menneskeheten. Jeg tenker at Christopher er som meg, ikke så glad i normopater. Jeg har tatovert FØKK

NORMOPATI på armen og lurer på om han kan lage min neste? Endelig kan jeg lære han et ord – han parerer:

– Normale folk kan bare gå og legge seg.

Han foreslår en hel novelle på ryggen min og nedover rumpa, og ber meg om å tenke litt på det. En novelle av Christopher Nielsen på ryggen? Om jeg skal!

– Hvordan går det med ræva di nå? spør han.

Jeg er ikke redd, for Nielsen får meg til å slappe helt av der jeg sitter med tresmak i baken etter timer med hyggelig meningsutveksling. Jeg gomler i meg fordommene om at han er en sær grinebiter.

Jeg intervjuer ikke Christopher Nielsen, vi intervjuer hverandre.

De fire store og de fire dølle

Jeg lurer fælt på hvilken låt av broren Jokke som Christopher synes er den aller feteste. Han var jo den råkkepoeten! Han ber meg gjette. «Her kommer vinter'n»? Det er ikke tvil i øynene hans.

– «Jeg er redd».

Han setter blikket i meg med et helt annet alvor, og kommer uoppfordret med sin egen teori om brorens siste stund i 2000:

– Jokke tok seg en sigarett og fikk hjerteinfarkt, det er min teori. Det siste han gjorde var å ta seg en sigg, han satt på gulvet og hadde sneipa en Prince. Han hadde alkohol og heroin i blodet, men det var røyken som tok´n.

Han blir stille et sekund før han legger til:

– Jeg er sånn reservejokke jeg, for de som er oppvokst med Jokke. Det er mitt lodd i livet.

Er det kult eller kjipt lurer jeg på. Når opplever du deg som reservejokke? Hva gjør det med deg å bli møtt gjennom broren din? 

Slik minnes Valentinerne-trommisen og ekskjæresten Jokke: – Sangskatten Jokke etterlot er uten sidestykke i Norge

– Når sånne som deg tar kontakt, som kan Jokke på rams, men knapt har lest en bok av meg. Da gråter jeg, gråter meg i søvn.

Uff da, veit ikke om jeg skal le eller gråte. Men jeg lurer på tapet og kunsten. Jeg kjenner nemlig en som bare tegner når han er deprimert og har det mørkt. Kan man se på kunsten til Christopher hva slags stemningsleie han er i? Tegner han annerledes når han er i bunnløs sorg, eller deppa, eller glad?

– Jeg tegner når jeg er deppa, som jeg er hele tia, så tegner jeg når jeg er sånn passe glad, også tegner jeg når jeg er glad – som jeg nesten aldri er.

Men det er ikke så vanskelig å få munnvikene hans til å trekke i riktig retning. Mannen som aldri ler er overraskende leken. Han himler med øynene og vifter lett med penselen foran mine når jeg sliter litt med «De fire store» i norsk rock. Jeg gjetter nesten alle. Han snur seg fort unna lerretet, peker på meg nok en gang med arbeidsverktøyet sitt:

– Her skal du få et spørsmål, sier han ivrig. Hvem er de fire dølle?

Jeg hever skuldrene flaut. Han sier frydefullt:

– Postgirobygget, Trang fødsel, CC Cowboys og Di derre.

Jeg må fnise og le, det er befriende, for det er så lenge siden munnvikene mine har gått i riktig retning. Rævredningsprosjektet er kanskje ikke så dumt allikevel. Han begynner å snakke om grafisk notasjon, enda et ord jeg ikke forstår. Han forteller om låta hvor han tegnet musikken «grafisk notert».

Også lærer han meg et nytt ord igjen. Synestesi. Jeg prøver å henge med. Betyr det at noen kan tegne følelsene når de hører på musikken, på en måte?

– Se der ja, nå kommer du deg! sier han og nikker anerkjennende. Er det ikke koselig at alle nå sitter og jobber sammen? Du sitter og skriver, fotografen fotograferer og jeg maler?

Holocaustmusikalen

Han skal bli ferdig med to av sine prosjekter i løpet av høsten. Selv sliter jeg med alle ideene mine innenfor ulike formater, det florerer av konsepter og ideer, men jeg får dem ikke ut i verden, jeg mangler et prosjektleder–gen.

Men tusenkunstneren og konseptualisten Hærr Nielsen har fillærn meg også det. Han gjør alt sjæl!? Heldiggrisen. Han ser forundret på meg når jeg forteller at jeg får gåsehud over hele kroppen når jeg vet at en idé er god.

«Skutt blir den som skjuler jøder». Tidsvitne Solveig Levin (105) forteller fra sitt liv

– Gåsehud? Jeg bare vet det liksom. Men du vet jo aldri før det er fullført, jeg har gjort jobber hvor jeg har tenkt at ting er genialt, også har jeg laget det ferdig, så var det ikke genialt allikevel. Det var ingen som likte det. Jeg selv synes det er genialt, men alle andre skjønner ikke bæret, skjønner du?

Skjønner sjef! Hva floppa?

– Holocaustmusikalen slo ikke helt an…

Nielsen ønsket å utfordre publikum, ikke først og fremst underholde dem.

Det er ikke vanskelig å fatte at Christopher Nielsen trives aller best i misfornøyelseskabinettet, eller her, midt i arbeidet, hevet over normopatenes verden, dypt konsentrert mens han nynner lavt for seg selv og fortsetter å male på sitt eget rumpehull.