Mest lest
Her kan du melde deg på VårtOslo sitt nyhetsbrev.
Vennligst fyllt ut skjemaet på denne siden for å motta gratis nyhetsbrev fra oss.
DEBATT
Fortsettelsesvold, når systemet blir voldsutøverens forlengede arm: – Dette var også mitt liv
«Hun burde gå!» Det er standardkommentaren når noen utsettes for vold i nære relasjoner. Så enkelt. Hun burde gå! Det få vet er at vi har et system som aktivt risikerer å bistå voldsutøvere eller som muliggjør vold ved å overse vold.
Publisert
Året i år begynte med drapet på oslokvinnen Rahavy Varatharajan. Deretter fortsatte det med drap etter drap etter drap etter drap på kvinner. Flere av dem kvinner som systemet kjente til at var voldsutsatte, men som de likevel ikke greide å redde.
Hvorfor er det slik?
Hvorfor greier man ikke engang å stoppe vold man vet om? «Hvorfor går hun ikke», er et spørsmål som melder seg når man får kjennskap til at kvinner utsettes for vold.
Men Rahavy Varatharajan hadde gått for lengst. Hun hadde gjort alt annet riktig også. Anmeldt, bedt om voldsalarm. Hun hadde sagt ifra, der hun kunne si ifra. Likevel er hun i dag død. Det faktumet at hun gikk fra forholdet, stoppet ikke volden.
Når å gå ikke hjelper
«Det er ikke alltid det hjelper å gå fra en voldelig partner», skriver forsker Margunn Bjørnholt i Forskerforum. I Tidsskrift for velferdsforskning, i en artikkel fra i år kalt «Fortsettelsesvold etter samlivsbrudd», skriver Bjørnholt:
«Flere sa at den volden de opplevde i parforholdet, ikke var noen ting sammenliknet med det de opplevde etter at de gikk ut av forholdet, når de opplever å ha både voldsutøveren og systemet imot seg.
Noen av de norske mødrene sa at om de hadde visst hvordan det kom til å bli, ville de ikke gått fra ekspartneren, men heller blitt i forholdet for å kunne beskytte barna, mens noen av innvandrermødrene aldri ville fått barn med en norsk mann.
Det å skulle ivareta barna i en situasjon med fortsatt vold og med begrensede muligheter for å beskytte barna, utgjør ekstra store belastninger for de voldsutsatte mødrene.»
Forstår ikke volden
Forskeren snakker om konsekvensene av såkalt fortsettelsesvold, systemfasilitert fortsettelsesvold og systemisk fortsettelsesvold. Begreper hun selv har lansert for å gjøre voldsdebatten mer presis.
Disse ordene kommer i tillegg til moderne voldsdefinisjoner som for lengst har gått bort fra en tanke om vold som enkelthendelser og situasjonsbetingede hendelser.
«Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre som den vil.»
Slik definerer norske krisesentre hva vold er før de videre snakker om fysisk vold, psykisk vold, materiell vold, seksuell vold, latent vold, økonomisk vold, vold i oppdragerøyemed, strukturell vold, digital vold og negativ sosial kontroll.
Også min historie
Nå lanserer altså forskningen, ved Margunn Bjørnholt, begreper som rommer elleve år av mitt eget liv.
Jeg er glad for de ordene, for de definisjonene. For det du som leser ennå ikke vet, er at dette er min historie. Jeg har levd med de brutale konsekvensene av disse ordene på kroppen. Eller kanskje har jeg like mye levd med konsekvensene av at disse ordene ikke fantes.
Ordene som definerer fortsettelsesvold har manglet i samfunnets forståelse av vold. Usynliggjøringen av systemsvikten og mangelen på begreper for å forklare denne, er vond. For meg bidrar begrepene til å validere den historien jeg levde i.
Selv trodde jeg igjennom alle de årene, da dette var mitt liv, at jeg var den eneste dette skjedde med. Jeg trodde at det som foregikk rundt meg var så sært og så ekstremt at jeg alene hadde falt ned i rettsstatens aller mørkeste hull, uten mulighet til å komme meg ut og opp av det og helt uten at noen visste at jeg satt der.
Det var vondt. Det var ensomhetsskapende og marginaliserende, i tillegg til å være en levekårsmessig katastrofe.
Kunne selv vært et offer
Og dessuten var det farlig. Jeg var aldri sikker på at jeg ikke kom til å dø av denne historien. Å da måtte forholde meg til at systemet tok svært lett på de truslene de godt visste at jeg levde med, kunne fort blitt katastrofalt.
Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke i dag er en del av statistikken over varslede drap på kvinner, men jeg vet at det ikke er politiets, rettsvesenet eller systemet for øvrigs fortjeneste. De hadde bare flaks. All form for sikkerhet og kontroll valgte de bort.
De henla, og jeg var overlatt til å møte alt av dette helt, helt alene, sammen med et like utsatt barn.
Når systemet blir voldsutøver
Fortsettelsesvold skjønner de fleste av oss hva er. Det er at volden ikke tar slutt etter at du har gått. Og om du har barn med en voldelig mann, så er ikke det å gå noe som automatisk gjør at du blir fri fra volden. Heller tvert imot. Felles foreldreskap er en utmerket anledning til å kunne fortsette voldsutøvelsen.
Systemfasilitert fortsettelsesvold er et begrep som beskriver den absurde situasjonen der vårt altomfattende system blir mobilisert av voldsutøveren til i praksis å bli den som utøver fortsettelsesvolden.
Særlig gjelder dette vårt rettssystem, men også når familievernkontoret, barnevernet og sakkyndige lar seg bli misbrukt.
Å stå overfor en enkelt voldsmann er vanskelig nok. Å stå overfor et helt altomfattende system, som i praksis blir voldsutøver, uten at de noensinne skjønner hva de gjør, det er noe helt, helt annet. Det er vold på steroider!
I systemisk fortsettelsesvold derimot, da er ikke systemet en like aktiv part i voldsutøvelsen. Her snakker vi om den skaden voldsutsatte blir utsatt for fordi man i svært mange ledd av vårt «system» ikke gjør jobben sin og unnlater å beskytte voldsutsatte, unngår å ta hensyn til vold i situasjoner der vold er en faktor.
Rettsstatens aller mørkeste hull
I etterkant har jeg forstått at jeg slett ikke var alene om min historie. Mitt ensomme svarte hull i rettsstaten deles av så alt for mange.
En ny, svensk representativ befolkningsstudie om vold og seksuelle overgrep mot kvinner hadde med spørsmål om vold etter samlivsbrudd og fant at hele 37 prosent av voldsutsatte kvinner som hadde brutt med voldsutøveren, hadde opplevd vold også etter samlivsbruddet.
Hvor mange av dem igjen som har en historie som ligner min, vet ingen. Til nå har ingen forsket på omfanget av dette.
Hva han fikk systemet til å gjøre
Jeg tror ingen var mer overrasket enn min voldsutøver over hva det var mulig å bruke det norske rettssystemet til, hva han kunne få dem til å gjøre og hvor effektivt det hele var. Alt det han hadde fått til på egenhånd var peanuts i sammenligning.
Det var først nå voldsutøvelse ble virkelig gøy… for ham… Da det hele var over, sa han at det hadde vært nettopp det, gøy. Og at jeg hadde vært en verdig motstander å kjempe imot.
Mitt liv var redusert til å være fange i en voldsutøvers lek som staten tvang meg til å ta del i.
Allmektig og altomfattende
Når jeg en sjelden gang snakker om dette, om alle disse årene, så bruker jeg å si at når jeg ikke har sprengt Storting, Regjering og Tinghus til himmels, så har ingen grunn til å gjøre det.
Jeg smiler når jeg sier det, forsøker å ufarliggjøre det jeg sier. Jeg sier det ikke for å skremme eller for å komme i kontakt med min indre terrorist. Jeg sier det for å forsøke å forklare den enorme hjelpeløsheten du står ovenfor når du rammes av systemfasilitert fortsettelsesvold.
Du kan ikke rømme, du kan ikke slippe unna. Du er fanget, sammen med et barn du ikke får lov til å beskytte. Systemet som jobber mot deg er altomfattende, allmektig. Og det hele varer lenge.
I elleve lange år
I mitt tilfelle varte det fra jeg var 23 til jeg var 35. 11 år av mitt liv. De årene da de fleste på min alder ubekymret kunne bygge en karriere, da de kunne tryne og reise seg opp igjen, reise, leve, le… så satt jeg fast i det som senere har blitt beskrevet som «å bli holdt i en gissellignende situasjon av den norske stat». Smak på det!
Underveis en gang leste jeg en mye omtalt bok, Ikke uten min datter. Ville dere ha omfavnet den boken like mye om jeg hadde skrevet den? Om mine opplevelser i Norge? Ville dere ha trodd på det jeg skrev?
Jeg vet ikke om jeg ville ha trodd på deg, om du sa dette til meg, om jeg ikke selv hadde opplevd det. Jeg hadde forresten også friheten til å dra, til å slippe å leve med vold. Om jeg bare ofret min datter, så kunne jeg fått min frihet lenge før jeg faktisk fikk den.
Kjønn betyr noe
Kjønnsforskjeller betyr noe i mange sammenhenger. Når det gjelder vold, så betyr det mye. Det er min klare overbevisning, og her ser også forskningen ut til å støtte meg i at dette er noe som i hovedsak rammer kvinner.
Jeg er, etter utallige møter med vårt rettsvesen, også dessverre hellig overbevist om at de ikke vet hva vold er. At de tror vold er blåmerker og enkelthendelser og at vold og overgrep er noe kvinner ofte lyver om fordi de er hevngjerrige på menn.
Liv har gått tapt
Det er i så fall en holdning de har null støtte i fra forskningens side, og det er en holdning som skaper enorm urettmessig lidelse for mange norske kvinner. Rettssystemets antikvariske holdning til vold bidrar til å hindre norske kvinner i å kunne leve frie og fullverdige liv.
Vårt rettsvesen bidrar, ved å ikke lytte i saker hvor vold er en faktor, til å ødelegge liv. Jeg vil bli meget overrasket dersom man i fremtiden en gang, når man gjennomgår disse sakene, ikke også finner at de har kostet liv.
Den belastningen disse kvinnene utsettes for er av en slik art at det for meg er utenkelig at liv ikke har gått tapt.
Særnorsk fortelling
Bjørnholt skriver i Forskerforum.no:
«De voldsutsatte mødrenes erfaringer tyder på det er for svak kompetanse på vold og en manglende forståelse av fortsettelsesvold, med de belatsningene og risikoen som kan ramme voldsutsatte mødre og barn etter samlivsbrudd, i hjelpeinstanser og rettsvesen. Det trengs en betydelig kompetanseheving i profesjonsutdanningene og tjenestene.»
Og at systemene må styrkes og få oppdatert kunnskap her er noe de fleste vil være enig i. Men finnes det en reell vilje til å styrke tjenestene, slik at vi får en endring i praksis? Her trengs det at systemet ikke bare får tilgang på ny oppdatert kunnskap.
Vi trenger også at de er villig til å gjennomgå sine egne holdninger i voldsspørsmål og at de er villige til å la ny kunnskap omforme også disse.
Der fortsettelsesvold er et kjent internasjonalt fenomen, så synes det som om holdningen til å ønske å se mødres fortellinger om vold som et forsøk på samværssabotasje mer særnorsk. Dette er for øvrig en fortelling som fagmiljøer kraftig har tilbakevist.
Kan ikke lenger si at man ikke vet
2024 har til nå vært et år hvor kvinner dør av vold. Under Stortingets høring om opptrappingsplanen mot vold og overgrep var det flere som tok opp fortsettelsesvold.
Før jul i fjor forsøkte også Juridisk rådgivning for kvinner å løfte denne problematikken. Ingen kan lenger si at de ikke vet at dette forekommer. Og ingen kvinner burde lenger behøve å sitte alene i rettsstatens aller mørkeste hull og tro at de er de eneste som har falt ned i dette… hullet.
Hvor er kvinnebevegelsen?
Om kort tid er det Kvinnedagen 8. mars. Her vil en flere av parolene løfte frem voldsproblematikk mot kvinner. Kvinnebevegelsen er også de som i sin tid kjempet frem krisesentrene våre og som satte vold på kartet som et samfunnsproblem.
Som en kvinne som har vært voldsutsatt, burde jeg være takknemlig mot dem. De burde være mine folk! Men jeg har aldri stått på Youngstorget 8. mars. Det har aldri kjentes som min dag.
I en veldig lang periode av mitt liv, så hadde jeg virkelig trengt et kampklart kvinnefellesskap som gikk i tog, for meg og med meg. Men jeg følte aldri at de var relevante, at de kjempet en kamp for meg.
Selv de gangene da de snakket om vold, så opplevde ikke jeg at de snakket om noe som angikk meg, min kamp og mitt liv. Heller tvert imot. Og dette gjør vondt å si, for jeg LIKER tanken på LIKESTILLING i alt dens vesen, og jeg synes pappaer er kjempeviktige. Jeg har selv vært velsignet med et prakteksemplar av sorten.
Ofre for likestilte foreldreskap?
Men min opplevelse som voldsutsatt over svært mange år var at kampen for likestilling i praksis var med på å muliggjøre volden jeg ble utsatt for. Det synes som om to tanker i samme hode ble for vanskelig og at voldsutsatte ble ofret i kampen for likestilt foreldreskap.
Også forskningen til Bjørnholt nevner dette.
«Det at foreldreskap forstås i lys av en motsetning mellom modernitet og tradisjonalitet, kan gjøre at fedres foreldreskap ses i et positivt lys av endring og modernitet, mens mødres foreldreskap blir sett som uttrykk for de tradisjonelle kjønnsrollene og som et hinder for likestilling.
Denne forståelsesrammen kan gjøre det vanskelig å ta inn over seg voldsutsatte mødres erfaringer med vold fra barnefaren.»
Og kanskje er det der denne fremmedgjøringen overfor kvinnebevegelsen som jeg kjenner på kommer fra? Historier som min har aldri blitt løftet frem. De har aldri blitt fortalt. Hadde det vært lettere for kvinnebevegelsen om voldsutsatte kvinners historie ikke var som min, om de passet bedre inn i idealet om likestilt foreldreskap?
Eller handler det jeg har kjent på som et svik fra kvinnebevegelsen om at de ganske enkelt ikke har hatt kunnskap om denne type vold?
I så fall håper jeg at de kan lære av sine svenske meningsfeller. Der har kvinnebevegelsen jobbet med disse problemene i flere år allerede og de har hatt flere gjennomslag. Tør jeg foreslå en studietur?