Lilleborg kirke
Lilleborg kirke er bygget i rød teglstein, og er en såkalt arbeidskirke. Foto: Den norske Kirke

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

— Lilleborg er en hjertekirke. En kirke jeg gleder meg over

Den ligger liksom ikke helt der kirker skal ligge, Lilleborg kirke. Den ser ikke flott og majestetisk ut på toppen av en bakke.

Ikke er den bygget i gotisk stil, eller er kuul nok og gammel nok til at vikinger har sett den heller.  Lilleborg kirke er en arbeidskirke i rød teglstein. Bygget i 1966.  Den er ikke spektakulær. Den bare ligger der. I bunnen av bakken. Så langt ned fra Torshovparken som du bare kan komme uten å krysse ring 2. Og likevel er den i all sin ordinæritet en perle. Et godt sted å være. For meg.

Nydelig utsmykket

Du skjønner, det er ikke egentlig kirkebygget som er viktig. Ikke bakketoppen den ligger på heller.  Det er det som er inni, på innsida, som teller. Egentlig. Selv om det er lett å bli blenda av alt det andre. Det som glimrer. Ikke det. Lilleborg kirke kan også by på vakre glassmalerier, og kirken er pent utsmykka med en altertavle som mer enn noen annen altertavle nettopp glimrer av gull og edelstener. «Kristus og verden» heter den og er et messingrelief med fargede glassbiter og deler av speil. Den er utformet av kunstneren Olav Strømme. Over tavlen står det en kristusfigur.

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Hver søndag, en ny Oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka. Få med deg hele serien her.

Kirken har friser også. Langs vinduene på begge langveggene og over alteret så henger «forbarmelsen» av Kjell Pahr Iversen. Den kom opp i 1989 og utgjør en flott og fargerik del av kirkens interiør. Kunstneren brukte ett og et halvt år på å ferdiggjøre dette maleriet.

Godt besøkt kirke

Denne dagen skinner solen og avgir et blendende sterkt lys gjennom dette maleriet. Menigheten har tydeligvis erfaring med dette og finner lett sine plasser i skyggen. Jeg derimot, som fremdeles er som kirkenovise å regne, selv etter 41 kirkebesøk i år, bommer. Bilder tenker jeg. Endelig kan jeg ta bilder uten at noens bakhode kommer med, smiler jeg for meg selv før jeg hiver meg ned på fremste rad. Og slik lærer jeg at ekte fotografer tenker mye på lyssetning og mindre på bakhoder når de skal finne gode plasseringer. Jeg har mye igjen å lære. Om det også.

Lilleborg kirke
Søndagens gudstjeneste i Lilleborg kirke var godt besøkt. Kanskje kan det ha sammenheng med at menighetens andre kirke, Torshov, er under oppussing. Foto: Kjersti Opstad

De som forteller om tomme kirkebenker har tydeligvis ikke vært i Lilleborg kirke. Selv uten dåpsfølger eller andre trekkfaktorer så er kirken godt besøkt denne søndagen. Salen er ikke fullsatt, men om dette var gjenomsnittsoppmøtet i kirke-Norge så ville ingen ha våget å snakke om tomme kirkebenker.

Lilleborg står på den skumle lista

De besøkende kommer fra alle aldersgrupper også. Det er ikke bare pensjonistene som besøker denne kirken. Noe av forklaringen er kanskje at Torshov kirke, den andre kirken i denne menigheten, er under oppussing og menigheten nå er samlet i Lilleborg. Om den nye kirkebruksplanen blir en realitet vil det også være fremtiden for denne menigheten.

På den skumle listen over kirker som foreslås fristilt finner man nemlig Lilleborg kirke. Den skal dog beholdes frem til Torshov kirke er ferdig oppusset. Begrunnelsen for denne avgjørelsen er at disse to kirkene er meget like. Begge er arbeidskirker fra omtrent samme tidsepoke. Og de ligger i samme område.

Torshov kirke ligger mer sentralt i sognet og er derfor den kirken som blir foreslått beholdt. Men akkurat slik som det har vært tilfellene med de andre kirkene på fristillingslista, så ønsker også de som har Lilleborg kirke som sin kirke å kjempe for å beholde den.

Hareides etterlengtede valg

Men om det ikke er kirken i seg selv som treffer meg denne dagen, hva er det da? Har jeg i lyset av Knut Arild Hareides lenge etterlengtede politiske valg og integritet selv sett lyset, og latt all halleluja-syngingen jeg tross alt har vært med på dette året slå rot? Slik at jeg nå er et slags lam som passer inn i flokken? Eller er det noe annet som treffer meg. Noe subtilt? Kanskje er de bare heldige med dagens bibelord?

Lilleborg kirke
Det er noe i det han preker om. Noe vakkert og naturlig. Noe jeg liker ved det Gaute Granlund sier denne søndagen. Foto: Kjersti Opstad

De leser blant annet fra et brev til romerne, og i det brevet så står det skrevet noe slikt som at det ikke er de som hører og snakker Guds ord, men de som gjør som er de rettferdige. Gud bor i oss. Ordene er nær oss.

Noe vakkert og naturlig

Jeg har møtt dagens prest, Gaute Granlund, tidligere. Han medvirket også under denne menighetens utegudstjeneste i klosterruinene på Hovedøya på Kristi himmelfartsdag. Da sammen med sogneprest Signe Fyhn. Denne dagen er han alene. Og det er noe i det han sier. Noe i det at han en sjelden gang snubler litt og mister tråden. Noe i det han preker om. Noe vakkert og naturlig. Noe jeg liker.

Lilleborg kirke
Lilleborg kirke kan også by på vakre glassmalerier, og kirken er pent utsmykka med en altertavle som mer enn noen annen altertavle nettopp glimrer av gull og edelstener. «Kristus og verden» heter den og er et messingrelief med fargede glassbiter og deler av speil. Foto: Kjersti Opstad

Noen få ganger på denne lange kirkereisen har jeg hatt lyst til å dra presten til side og spørre hva han mener med det de sier.  Hellig pust? Hva vet kirka egentlig om pust? Hva vet de om mysterier og hemmeligheter og levende dype hjertekammer? Egentlig? Noen ganger bruker kirken mine ord. Som om de virkelig kjenner til dem. Og jeg blir stående igjen på utsiden i undring. Sa de akkurat det det var de sa nå? Og vet de om at de sa det de sa?

To kristendommer i samme kirke

Mens jeg funderer over disse ordene som igjen treffer meg og over denne kirkereisen jeg har begitt meg ut på, så er det en ting som slår meg. Det er som det finnes to uforenelige kristendommer i en og samme kirke. Den ene er den jeg trampende forlot allerede som barn fordi de forsøkte å ta Gud og bikkja mi ifra meg. Den andre er den som får meg til å tro at jeg nesten til og med kan høre til og være hjemme. Som hele meg. Til og med når jeg vil virvle rundt og bare være glad.

Lilleborg kirke
Lilleborg kirke står på listen over kirker som risikerer å bli leid ut. Her fra et folkemøte i menigheten i vår der sognebarna ble informert. Foto: Hans M. Borge

Kirken er opptatt av de samme spørsmålene som jeg er opptatt av. Vi deler mange av de samme verdiene. Solidaritet med de svakeste. Hjelp til flyktninger. Fattigdomsbekjempelse. De nære menneskelige verdiene, mangfoldet og fellesskapet. Denne reisen inn i kirken har vist meg at kirken er en solid og viktig alliert. I min kamp, for den verdenen jeg vil leve i.

Presten stjal sølvbollen

Det er 100 år siden nå, kanskje mer. Men en dag etter prekenen kom presten på hjemmebesøk til mine forfedre som bodde på en gård ytterst i Romsdalsfjorden. Han gikk opp på loftet, sogneprest Saxlund, uten å spørre om lov.  Han brukte det, sies det. Han gikk rundt på gårdene etter tur og fikk servert middagsmat etter prekenen, og når han var innom et hus så gikk han inn i alle rom. Lette i alle skap og på alle loft for å se hva han kunne finne og ta med seg.

Og en søndag da han var her hjemme, så fant han den gamle sølvbelagte drikkebollen de hadde forsøkt å gjemme bort. Han slengte noen småpenger på bordet og sa «det skal dere ha for bollen» og det nyttet ikke å nekte. Å si at den ikke var til salgs eller at prisen ikke var høy nok. Å nekte, eller si imot selveste sognepresten, var ikke noe vanlige folk kunne gjøre. Selv ikke dypt troende og dedikerte sognebarn, slik de var på den tiden på denne gården, kunne nekte.

Presten var gitt all makt

De var maktesløse og sognepresten var makten. Han var det gitt all makt på himmelen og på jorden. Og ingen kom til himmelen utenom ham. Men sinnet han etterlot seg på sin ferd. På kirken, på uretten som ble begått, var så kraftig at etterdønningene av det runger godt i veggene, selv etter over ett hundre år og mange generasjoner senere. Det var ikke sogneprestens bolle. Den var vår.

Lilleborg kirke
Dagens prest, Gaute Granlund, har jeg møtt en gang tidligere under frilufstgudstjeneste på Hovedøya. Foto: Kjersti Opstad

Jeg tror på den kirken jeg møter i Lilleborg kirke. Jeg tror på den og jeg tror på at den er akkurat så god, vakker, åpen og trygg som den sier at den er. En folkekirke. For oss, folket. Hjertekirken, som kanskje til og med vet noe om å puste. Men jeg ser også den andre kirken. Den som var. Den er jo der den også, også i vår tid. Jeg har jo også truffet den igjen, om enn ikke i Lilleborg kirke.

Ondskap er bare en skygge

Den er ikke borte, kirken som stjal bollen vår og som fortalte oss at vi var syndige og uverdige selv når vi gjorde så godt vi kunne, både forfedrene mine og meg. Den lever fremdeles den kirken også. Men den lever ikke lenger alene.

Lilleborg kirke
Selv om Lilleborg er en forholdsvis ny og moderne kirke, har den også gamle, vakre gjenstander som disse lærtrukkede stolene. Foto: Kjersti Opstad

Sufismen lærer meg at godt og ondt ikke egentlig er motsetninger av hverandre. Mørke er ikke en motsetning til lys. Lys er en kvalitet og mørke er fraværet av den kvaliteten. Om lys slipper inn der det før var mørke så er det ikke lenger mørkt, men lyst. Ondt er ikke noe som lurker seg rundt på egenhånd og ligger klar og venter på å angripe oss. Ondskap er bare det som finnes der godhet ikke får flyte fritt og slippe til. Ondskap er bare en skygge. Fraværet av godhet.

Lilleborg er en hjertekirke

Jesus lærte oss at å kjempe mot ondskap var nytteløst, sier Hazrat Inayat Khan, sufimesteren som i 1924 holdt en forelesning om sufisme ved Universitetet i Oslo, og slik bragte sufismen til Norge. Det er bare lyset og kjærligheten som kan fjerne den skyggen ondskap er. Ikke kampen mot det vonde.

Jeg vet at de har rett også denne gangen. Jesus og sufimesteren min. Jeg bør legge bort sinnet og frykten for «den andre kirken» og stjålne familieklenodier, og heller bruke tiden på å glede meg over å finne slike hjertekirker. Akkurat slike som jeg fant da jeg besøkte Lilleborg kirke denne søndagen.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer