Romfolk
Foto: Christian Vassdal

— Høyre tar feil om bostedsløse migranters menneskerettigheter

Malcolm Langford
Malcolm Langford er professor ved det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Man kan velge jaging og rydding av bostedsløse migranter eller å møte de med et minimumstilbud og samtidig spare penger, tid og frustrasjon.

I en kronikk i VårtOslo etterlyste jeg en mer pragmatisk politikk fra Oslo kommune om bostedsløse migranter. I et svar fra Jon Ole Whist, som sitter i bystyret for Høyre, stilte han meg to spørsmål.

For det første spurte han om jeg hadde bevis for påstanden min om Oslo kommunes tidligere menneskerettighetsbrudd. Han noterte at påstanden om rett til nødhusly i den europeiske sosialpakten er omstridt, delvis på grunn av betingelser i EØS-rett.

Men jeg skrev ikke om positive sosialrettigheter, selv om det eksisterer en avgjørelse fra den europeiske sosialkomiteen om rett til nødhusly for alle på grunn av av rett til verdighet og bolig. Derimot skrev jeg om brudd på sivile rettigheter som ble dokumentert i en rapport fra Norsk senter for menneskerettigheter.

Rapporten tok utgangspunkt i Oslo kommunes utvidede forbud mot utendørsovernatting fra 2013 – det såkalte soveforbudet. Tidligere praksis, som politiets dumping av romfolk i skog utenfor Oslo og i Sverige, ble også analysert.

Dobbelt så ofte bortvist som nordmenn

Senteret rapporterte om tilfeller der politiets håndhevelse av soveforbudet ble ledsaget av rasistiske uttalelser eller overdreven maktbruk. Ifølge den europeiske menneskerettighetsdomstolen kan frarøvelse av et sove- eller bosted i enkelte tilfeller betegnes som umenneskelig eller nedverdigende behandling.

Romfolk
Foto: Christian Vassdal

Også overnattingsbestemmelsen ble håndhevet på en diskriminerende måte. Utenlandske statsborgere ble dobbelt så ofte bortvist som nordmenn (83% mot 40%); og bortvisninger av personer med rom- og afrikansk opprinnelse skjedde dobbelt så ofte som for andre grupper.

I tillegg ble bestemmelsen om soveforbudet kritisert fordi det ble utformet på en absolutt og ikke-proporsjonal måte. Den veier ikke nevneverdig hensynet til offentlig orden mot individets rett til privatliv, familieliv, respekt for hjemmet, retten til fri bevegelse og valg av bosted. I tillegg gis det ingen rettsikkerhetsgarantier eller alternative overnattingsmuligheter.

Musestille fra politiet

Funnene om politiadferd vakte stor oppsikt etter at rapporten ble lansert. Oslo-politiet benektet først påstandene, men skiftet etter hvert tone.

Sveinung Sponheim, visepolitimester i Oslo, opplyste på NRK Kveldsnytt at egne undersøkelser gjort av politiet bekreftet tilfeller av «uheldig adferd». Han lovet også på NRK Dagsnytt at politiet straks ville iverksette tiltak for å få fortgang i klager fra deres samarbeidspartnere om uheldig opptreden fra enkelte tjenestemenn.

Men det har vært musestille fra kommunen og politiet siden da, og soveforbudet eksisterer fortsatt.

Poenget med EØS-rett

Det andre spørsmålet fra Whist var: Hvem sitt ansvar er det når personer er pengelens?

På dette punktet er Whist og jeg for det meste enige. Det er hjemlandet til EU-borgere som har hovedansvaret. Men mitt argument er ikke basert ene og alene på en lesning av jussen (inkludert mulige positive rettigheter for kortvarige migranter). Det er basert på målene i EUs fribevegelsesdirektiv og en manglende realitetsorientering i Oslo kommune.

For det første må vi være klare på hvem som sliter med å finne et sted å bo. Dette gjelder ikke bare romfolk fra Romania. Kirkens bymisjon rapporterer at nesten halvparten av de som bruker deres akuttovernattingsplasser kom fra andre land i Europa. Dette inkluderer spanjoler, polakker, litauere og selv folk fra USA og Australia som befinner seg i vanskelige situasjoner.

Rapporten fra Norsk senter for menneskerettigheter viste også at mange av de som sov ute ikke er romfolk.

Hjelp folk å finne arbeid

Mitt argument er at Oslo kommune burde være mer opptatt av målet til EUs fribevegelsesdirektiv: å hjelpe folk til å finne arbeid.

Når folk kommer til Oslo for å finne arbeid, møter de mange utfordringer. For eksempel språkproblemer, samt det å finne seg et sted å bo mens man leter etter jobber, eller selv når man har funnet arbeid.

Romfolk
Foto: Christian Vassdal

Det er derfor litt underlig at Høyre, et parti som er hovedforkjemperen for norsk medlemskap i EU, ikke er så interessert i EUs politikk. Selv eksempelet som Whist bruker om ’Truls’, viser at han misforstår poenget med fribevegelsesdirektivet.

Han beskriver  en 19-årig nordmann som reiser på interrail og som spiller bort hele feriebudsjettet i Bulgaria, men bare har rett til å få bistand fra den norske ambassaden for å komme seg hjem.

Men dette eksempelet handler om turisme. Det er dermed ikke relevant for spørsmålet om rettigheter i fribevegelsesdirektivet som det er snakk om her. Direktivet stadfester en ”grunnleggende” rett til å ”bevege seg og bo” i forskjellige land.

Et felles marked for folk

Så er det slik at hvis viljen er til stede for å oppnå målet med direktivet, er det ingenting som står i veien for dette. EUs mål er ikke bare et felles marked (som NAFTA i Nord-Amerika), men et felles marked for folk.

Mitt spørsmål til Whist er om Oslo kommune (og regjeringen) er villig til å ta et praktisk grep for å gjøre det enklere for folk som sliter når de kommer til Oslo?

Et utvidet overnattingstilbud kan hjelpe folk i deres søken etter arbeid og inntekt – og det var dette som var mitt poeng. Vi har sett proaktive tilnærminger i andre steder av landet. Og kanskje myndighetene også kan finne andre måter å støtte folk til å finne arbeid?

Det handler ikke om bolig

Mitt argument var også rent pragmatisk. Folk vil komme til oss så lenge det er mulighet for å tjene bare litt penger. FAFOs rapport om tiggeforbud i København viser at selv med et slikt forbud, vil fattige folk fortsatt prøve å finne lykken.

Man kan derfor velge en hovedstrategi av jaging og rydding, eller så kan man møte mennesker med et minimumstilbud og samtidig spare penger, tid og frustrasjon.

Men istedenfor dette gjentar Whist påstanden om ”dragningseffekten”. Jeg tviler sterk på at et utvidet tilbud med 200 akuttovernattingsplasser (som jeg foreslo) vil ha en stor effekt på tilstrømningen av tilreisende. Se på Trondheim. De har er et ordentlig sovetilbud for bostedsløse migranter, men byen har ikke sett en nevneverdig økning i tilstrømningen.

Glem ikke utvandringen til USA

Igjen må vi huske: Det handler om økonomi, ikke bolig. De fleste har et sted å bo der hvor de kommer fra. Det er arbeid de ønsker å finne her.

La oss også heller ikke glemme at en million fattige og håpefulle nordmenn reiste ut for å finne et bedre liv i USA. Mange fant land og arbeid i steder som Minnesota og Utah, men mange slet også som hjemløse i Brooklyn og andre plasser.

Når historien gjentar seg, burde vi handle annerledes enn det vi gjør i dag.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer