MDG anklager meg for å frasi meg politisk ansvar for utdanningsetatens
utkast til skolebehovsplan. Å ta ansvar handler om å være ærlig om endringene
vi ser – ikke love at alt kan fortsette som før når kommunen står i store
utfordringer.
Skolebehovsplanen skulle vært lagt frem i 2024, men ble
utsatt. Det var fordi byrådet mente at utdanningsetaten måtte vurdere dagens
situasjon, der mange skoler allerede har mye ledig plass, sett opp mot
elevframskrivningen.
Denne forteller oss at vi får enda færre elever de neste 20
årene. Det var vi åpne og ærlige om da, og det er vi åpne og ærlige om nå.
Men hvordan havnet vi egentlig der? Hvorfor har vi bedt utdanningsetaten
om å vurdere å nedskalere kapasiteten og se på om det er mulig å fylle opp
skolene bedre? Eller for å bruke ordet som står i oppdragsbrevet:
effektivisere? Da må vi se tilbake i tid.
En by med voksesmerter
Oslo har i mange år vært en by med konstante voksesmerter.
Det har vært stort behov for flere boliger, skoler, barnehageplasser, busser,
butikker, sykehjem og alt annet som må være på plass i en by som vokser.
Det har ikke alltid vært slik. Folketallet gikk ned hvert år
fra 1969 til 1984, men i over 40 år har befolkningspilen bare pekt en vei, og
det er oppover. Mellom 2000 og 2015, forrige gang Høyre var med å styre byen,
ble vi nesten 190.000 flere innbyggere.
Det er like mange som bor i Trondheim. Mellom 2005 og 2015
ble det nesten 11 000 flere elever i grunnskolen, og vi måtte bygge to
klasserom i uka for å holde tritt med den kraftige elevtallsveksten.
Krever politisk ansvarlighet
Men nå er virkeligheten en annen. For selv om befolkningen
som helhet fortsetter å vokse noe, har vi i flere år sett at barnekullene blir
stadig mindre. Det er en helt ny situasjon, og det krever at vi omstiller oss.
Det er ikke en påstand, det er fakta. Elevtallet i
grunnskolen har allerede begynt å falle. Det er forventet om lag 2900 færre
elever i grunnskolen til skolestart 2028, sammenliknet med 2024.
Dette er en utvikling som skjer over hele landet, ikke bare
i Oslo. Årsakene er sammensatte: færre fødsler, endrete boligpreferanser og
økonomiske forhold. Dette er ikke et resultat av politiske vedtak – men det
krever politisk ansvarlighet å håndtere det på en god måte.
Det er allerede stor overkapasitet i mange områder av byen.
Det betyr at vi har mange flere elevplasser enn vi egentlig trenger på en del
skoler. Samtidig ser vi at det i enkelte bydeler fortsatt er behov for nye
skoleplasser.
Derfor må vi ha en mer oppdatert og treffsikker plan som tar
høyde for både dagens situasjon og framtidige behov. Men selv med utdanningsetatens
forslag til endringer vil det bli mer plass i osloskolen de neste årene, ikke
mindre.
Krevende økonomisk situasjon
Samtidig er Oslos kommune i en krevende økonomisk situasjon.
Det er ingen hemmelighet, og det skyldes både en AP-regjering som har forsynt
seg stadig grovere av kommunens egne skatteinntekter, men også at det forrige
AP-byrådet la opp til høyere utgifter enn inntekter i kommunebudsjettet.
Noen vil kanskje huske at det rødgrønne byrådet innførte
eiendomsskatt i Oslo for å bygge 3000 flere barnehageplasser. Det brukte de
nesten tre milliarder kroner på, men det er i dag færre barnehageplasser i Oslo
enn det var i 2015, og det går drøyt 2.000 færre barn i barnehagene enn da
eiendomsskatten ble innført.
De pengene kunne og burde vært brukt smartere. At de bygde
barnehager det ikke var behov for, er bare ett skrekkeksempel på feilslått
økonomisk politikk.
Handler ikke om å kutte for å kutte
Vi må bruke kommunens midler på en mest mulig effektiv måte
for å kunne prioritere de viktigste tjenestene til innbyggerne våre. Og vi må
prioritere, for nå er kommunen i en situasjon der vi rett og slett ikke kan
fortsette som før.
Vi har et aktivitetsnivå i kommunen som vi ikke har råd til
å opprettholde, og vi har store innsparingsbehov de kommende årene. Vi jobber
kontinuerlig med å se på hvordan vi kan øke kommunens handlingsrom uten å skyve
regninga over på innbyggerne og hvordan vi kan redusere utgiftene våre og
samtidig levere kvalitet i tjenestene.
Vi må også ta inn over oss, og tørre å snakke om at det
koster å drive skoler. Færre elever vil på sikt påvirke den enkelte skoles
økonomi, akkurat som det vil påvirke organiseringen av skoledagen og tilbudet
på hver enkelt skole.
Men dette handler ikke om å kutte for å kutte. Det handler
om å bruke ressursene riktig – slik at vi kan prioritere bedre læring, høyere
kvalitet og sterkere støtte til elevene, fremfor å bruke stadig mer penger på
arealer vi kunne brukt på noe annet.
Ikke riktig
Å ta ansvar er ikke å late som om denne utviklingen ikke
skjer. Det betyr å planlegge for en ny tid, slik at vi fortsatt kan tilby en
skole som gir læring, mestring og trivsel til alle elever.
Det er derfor vi har bedt utdanningsetaten om å utarbeide
forslag til en ny skolebehovsplan. Deres utkast er nå på høring. Byrådet kommer
ikke til å ta stilling til forslaget før til høsten når vi har mottatt et
justert forslag fra etaten.
Det er slik politiske prosesser i Oslo kommune foregår, og
det er slik de bør fortsette å være. Først utredes et forslag faglig, deretter
kan innbyggerne si sin mening om forslaget, før politikerne tar beslutninger.
Det er ikke riktig at jeg har hatt månedlige møter med utdanningsetaten om
skolebehovsplanen.
Sterke følelser
Jeg forsøker å legge all min godvilje til, men jeg klarer
ikke å forstå hvordan MDGs nasjonale nestleder og en tidligere byråd klarer å
få en reell, åpen demokratisk prosess til å minne om noe Trump ville gjort.
Byrådets forslag til skolebehovsplan skal jeg ta fullt og
helt ansvar for, men da må byrådet få lov til å legge frem en plan først. Den
kommer som sagt til høsten.
Mange har sterke følelser knyttet til nærskolen sin, og det
er ikke rart – skolen er en viktig del av nærmiljøet. Det er helt naturlig at
endringer i skolestrukturen vekker engasjement, og vi er glade for at så mange
deltar i debatten, sier sin mening og kommer med høringsinnspill.
La oss føre en faktabasert debatt
Mitt ansvar som utdanningsbyråd er å sikre at osloskolen
ikke bare møter dagens behov, men er rustet for fremtiden. Derfor er jeg også
villig til å ta diskusjonene som kreves – selv når de er vanskelige. I en tid
hvor barnekullene blir mindre, må vi tørre å stille vanskelige spørsmål.
Hva slags skolestruktur gir best læring for elevene? Hvordan
sikrer vi sterke fagmiljøer? Hvordan kan vi bruke ressursene slik at de faktisk
når frem til barna og ikke forsvinner i høye driftskostnader og tomme bygg?
Hvordan får vi brukt pengene våre på innholdet i skolen?
Byrådets ambisjon er tydelig: Osloskolen skal fortsatt være
Norges beste på å løfte alle elever og utjevne sosiale forskjeller. Vi skal
sikre at elevene våre lærer, mestrer og trives i skolen.
Jeg vil bruke mest mulig penger på innholdet i skolen, ikke
på å bevare en skolestruktur som verken møter dagens eller fremtidens behov.
