For
omtrent ti år siden sa Jens Stoltenberg i VG at «klodens byplanleggere vil være
fremtidens fotsoldater i kampen mot klimakrisen». Dette er et viktig budskap, men det går
ikke veien med dagens regime.
Helt siden 80-tallet har byutviklingen gradvis
blitt liberalisert. I dag framstår byplanlegging som privat eiendomsutvikling.
Det vi beskriver, er ikke en statisk
tilstand, men en trend som vi har opplevd i flere tiår. Fra et demokratisk
perspektiv er dagens praksis krevende, men kanskje enda mer alvorlig er at de
fysiske resultatene som regel blir for dårlige og løser verken lokale eller
globale problemer – de skaper snarere nye eller forverrer situasjonen.
Stoltenbergs beskrivelse vil ikke inntreffe med dagens system. Budskapet vårt
er ikke å gjøre private eiendomsutviklere til syndebukker, men å vise til en
systemsvikt. Den fører til en dårligere by og kan bare ryddes opp i politisk.
Vi ønsker å peke på syv konkrete brister som kanskje ikke er allment kjent.
1. Maktubalanse
I Oslo
har de store eiendomsselskapene organisert seg i bransjeorganisasjonen
Oslo Metropolitan Area (OMA) for å påvirke politikken og pågående
plan- og byggesaker. Det er vanlig å kritisere plan- og bygningsetaten (PBE) og
det klages hyppig på lang saksbehandlingstid.
En hovedårsak til
saksbehandlingstiden er at gjeldende planføringer ignoreres, ofte for å få
høyere arealutnyttelse. Dette blir problematisk når fagetaten samtidig svekkes
politisk og systemet med «checks and balances» går i oppløsning.
PBE arbeider
langsiktig for felleskapets beste. Politikere som er folkevalgt for en kort
periode, og som ikke har fagkompetanse i byplanlegging, overstyrer gjerne
fagetatene og lytter heller til bransjen.
Det finnes heller ingen balanse i
form av en tydelig politisk opposisjon mot denne praksisen. For oss er
maktubalansen derfor først og fremst en faglig utfordring.
2. Manglende
kommunal styringsevne og -økonomi
Liberalisering
kan ofte være bra, men byutvikling er ikke i seg selv lønnsom.
Byplanlegging er
en balanse mellom ulike mål. Ved planlegging og styring av byens utvikling er
det langsiktige mål, forutsigbarhet og innbyggernes konkrete behov og
demokratiske rettigheter som må veie tyngst – ikke hvor markedet er størst.
Byutvikling trenger private initiativ og kapital, der dialog og samarbeid er
viktig, men noen må styre utviklingen med klare samfunnsmessige mål.
Oslo
svekker sin egen styringsevne ved å gi fra seg verktøykassen fagetatene sitter
med, og gjør seg selv fattigere ved å fjerne eller senke eiendomsskatten og
selge unna kommunal eiendom billig – for deretter å leie dyrt tilbake. Når
kassa er tom, blir påstanden gjerne at staten ikke bidrar nok.
3. Manglende
kommunal eiendomsutvikling
Hvorfor
skal ikke kommunen selv dSrive langsiktig, lønnsom eiendomsutvikling? Hvorfor
skal ikke kommunen styre mer selv? Det virker både fantasiløst og som dårlig
business at kommunen for eksempel solgte Tryvannstårnet med en tomt på 12 mål i
marka for 14 millioner kroner.
Markedsverdien var anslått til mellom 14 og 42
millioner, og eiendommen ble solgt etter én annonse på Finn. Det kom inn ett
bud. Burde kommunen prøvd en gang til eller gått bredere ut?
Dette er en
destinasjon kommunen også selv kunne ha utviklet hvis det hadde vært politisk
vilje, og eventuelt solgt med verdiøkning senere. Salg av eiendommer "som
de står" inngår i kommunens strategi om å selge fellesskapets eiendommer
raskt og enkelt.
Når kommunens realverdier selges ut,
svekkes også muligheten til å bygge skoler, barnehager, idrettsanlegg eller
transportinfrastruktur når behovet oppstår.
4. Manglende
boligpolitikk
Det
skrives mye om at Norge trenger en ny boligpolitikk. Dette er først og fremst
et byproblem. Den norske selveiermodellen fungerer greit på landet. Hvis de
politiske partiene vil utvikle en ny boligpolitikk, bør den tilpasses byene.
Det er her boligmangelen er størst, og vanlige og svake inntektsgrupper ikke
lenger har råd til å bo.
Det mangler enkle, rimelige boliger som folk med
gjennomsnittlige og lave inntekter kan betale for. Et større og mer regulert
leiemarked i byene ville trolig løst mye. I byene er det mer gjennomtrekk med
flere studenter, folk i utdanning eller personer med midlertidige jobber som
foretrekker å leie.
For mange innvandrere er det ikke like normalt å eie som
for nordmenn. Her spiller leiemarkedet en viktig rolle, men når dette er nesten
helt uregulert, både når det gjelder priser og oppsigelsesvern, får vi en stor
utsatt gruppe.
5. Manglende
næringspolitikk
Det er
ikke bare beboere som presses ut av en eiendomsdrevet byutvikling. Det samme
gjelder ulike næringer, som lokal produksjon og håndverksbedrifter, men også
små lokale butikker og innovative gründere som trenger plass. De havner nå i byplanleggingens
blindsone.
En viktig målsetting i byplanlegging er å unngå unødvendig trafikk.
Når slike næringer flytter langt ut eller forsvinner, oppstår det ny trafikk
inn og ut av byen. Denne utviklingen skjer i Oslo nå og det finnes ingen plan
b.
Virkningen er økte kostnader for logistikk, transport og reparasjoner. Den
ekskluderer praktiske yrker og gjør byen mindre robust og motstandsdyktig. På
lengre sikt gir det dårligere forutsetninger for å utvikle en ønsket
sirkulærøkonomi og bærekraftig produksjon.
Oslo risikerer å bli en ensidig by
av dyre boliger, kontor og underholdning. For å motvirke dette og nærme seg
nullvekstmålet må kommunen ha en bevisst og langsiktig næringspolitikk –
knyttet til en konkret lokaliseringspolitikk.
6. Manglende
lokaliseringspolitikk
For
lokaliseringspolitikken er plassering av offentlige funksjoner et sentralt
verktøy. Med offentlige mener vi skoler, barnehager, parker, idrettsanlegg, men
også større utdannings-, etats- eller kulturbygg.
Hvor og når de bygges, har
stor betydning for områdene de bygges i. Offentlige bygg har ringvirkninger og
er et av få verktøy kommunen har igjen. Bruken av dette verktøyet er svakt,
fraværende og tilfeldig.
Når det gjelder skoler, barnehager og idrettsanlegg i
nye boligområder, ligger Oslo kommune stort sett etter boligbyggingen. For
større offentlige bygg er strategien uklar. I Bjørvika gikk kommunen på kort
tid fra ideen om at Operaen skulle være motoren i havnetransformasjonen, til å
legge til både Deichman og Munchmuseet som store kommunale
nabobygg.
Kulturbygg av slike dimensjoner har store ringvirkninger; her
overlapper de hverandre i ett lite sentralt område, mens andre bydeler mangler
motorer og omsorg. En god lokaliseringspolitikk bidrar til å utjevne
sosioøkonomiske forskjeller i byen, mens en dårlig og ensidig kan forsterke
dem.
7. Manglende
klimavennlig byutvikling
Det er
bred faglig enighet om at vi må bo tett, bygge bærekraftig og unngå unødvendig
trafikk for å nå klimamålene. Men det betyr ikke at det er bærekraftig å
fortette hele byen og bygge alt på nytt. Det mest klimavennlige og bærekraftige
er bevaring, rehabilitering, transformasjon og utvidelse av eksisterende
bebyggelse og infrastruktur.
I en markedsstyrt byutvikling er dette ikke
umiddelbart lønnsomt. I stedet rives eksisterende bygg i stor skala og det
ropes om at det må bygges tettere og høyere.
Man trenger ikke være byplanlegger
for å forstå at evig fortetting på samme geografiske område ikke går i lengden.
Til slutt går det ut over bo- og oppholdskvalitet, i tillegg går historie og
identitet tapt.
En mer klimavennlig og bærekraftig tilnærming krever en annen
estetisk forståelse av byen enn det mange kanskje forbinder med «pent og
rent". Deler av byen vil kanskje likne på en uvanlig kollasj av ulike
gamle og nye elementer. Slik byutvikling er mer ressurskrevende og kan bare
realiseres med mer offentlig regulering.
Vi har en drøm
- Vi har
en drøm om at politikken våkner og ser at Oslo trenger en bypolitikk og
byplanlegging som ikke er eiendomsutvikling, men noe helt annet.
- Vi drømmer om at Oslo ikke trenger å vokse til himmels for å komme i
internasjonale magasiner, men heller setter pris på og tar vare på egne
kvaliteter og mangfold.
- Vi drømmer om at de folkevalgte setter innbyggernes
behov først og bruker byplanlegging for å utjevne forskjeller og skape bedre
steder der det faktisk trengs.
- Vi drømmer om en klimavennlig og inkluderende
by, der alle har råd til å bo og arbeide, med et mangfold av næringer og
kulturtilbud og gangavstand til daglige gjøremål.
- Vi drømmer om en kommune som
er handlekraftig, og om folkevalgte som stoler på at fagetatene er politikernes
kunnskaps- og kompetansebase og som derfor styrker dem.
PS: Tidsskriftet Arkitektur har publisert en tidligere versjon av dette innlegget.
