– Hvem skal bo i Oslo?

I løpet av mine godt over 20 år i Oslo så har det vært en pågående debatt om boligpolitikk. Noen ganger har denne debatten vært høylytt og dominerende, andre ganger har den gått litt stillere gjennom dørene, men den har alltid vært tilstede. Og jeg har lyttet.

Først lyttet jeg som en av de på leiemarkedet. Den offisielle politikken er rettet inn mot at alle i Norge skal kunne eie sin egen bolig og å være på leiemarkedet føltes som å være et uelsket stebarn. Feil og ubeskyttet.

Og fordi det private leiemarkedet er som det er så ble det påfølgende like mange flyttinger. Utleiere som høyt og hellig lovte langtidsutleie ombestemte seg og solgte måneder etter. Livet endret seg og ditt hjem var deres investering og kapital. De gjorde det de måtte. Du også. Du flyttet rundt! Med barn, sofa og pikk-pakk på slep. Rundt og rundt i byen vår flyttet du.

DEBATT

– Blir man voldelig av trangboddhet?

Et rått, hjerteløst boligmarked

Sånn var det bare... på bakken... og politikernes grep og snakk føltes så uendelig urealistisk langt borte. Helt uten relevans for deg og for ditt liv. I byen vår fantes det ikke en boligpolitikk for deg, kun et boligmarked som skaltet og valtet med deg.

Et rått, hjerteløst boligmarked, der du, som leietaker, ganske enkelt ikke hører til. Du er feil! Det er eie man skal... i teorien... Mens du står der... med beina på bakken... og ser at det er du, dine hender og dine føtter, som i stor grad finansierer det hele.

Leieinntektene du betaler bidrar til at marked og priser vokser og vokser. Noen andre tjener. Du taper. Du taper mer og mer for hvert år som går, men du må jo bo... Ha en seng og en sofa og pikk-pakk. Du også.

Ikke alle skal eie en bolig

Og som alle som noen gang har gått med beina på bakken i Oslo vet, så skal ikke alle eie sin egen bolig. Det er en illusjon. Et luftslott. En drømmeverden. Mange, og ofte de som hadde hatt mest behov for stabilitet og trygghet, skal aldri eie sin egen bolig. De skal leie. Hele livet skal de leie.

Varsler forbud mot ny bygård ved murvilla på St. Hanshaugen: – Vi er uenige, svarer utbygger

Og fordi boligpolitikken er som den er så skal de færreste av dem leie en trygg og langsiktig kommunal bolig. De skal leie og de skal være prisgitt et privat marked. De skal leve i ustabilitet. Noe annet valg finnes ikke. Ikke på bakken. Ikke for dem. Sånn er det bare. På bakken. I et marked. Der du er et uelsket stebarn.

Og ettersom årene går og markedet fortsetter å vokse og vokse og vokse, så blir de som skal leie bare flere og flere. Å være ung og ville inn på boligmarkedet nå er nesten en umulighet... uten hjelp av familie med penger.

Jeg, en av dem

Men jeg skulle ikke alltid leie. Jeg ble eier. Jeg fikk stabilitet. Trygghet og fortjeneste. En av de som fikk forlate runddansen og bli beskyttet av både politikken og markedet. Eller ble jeg? 

DEBATT

– Vi skrotet leilighetsnormen, slik at flere unge kunne starte sin boligkarriere

Jeg eier en leilighet jeg ikke har råd til å bo i og snart må jeg ta et valg om jeg skal fortsette å eie den. Fortsette å leie den ut. 

Eller om jeg skal bli en av disse ustabile huseierne jeg selv så mange ganger møtte som leier... og fortelle om endret livssituasjon, om investeringer og kapital jeg må ha frigitt... fordi det er et marked der ute... ikke en boligpolitikk for folk som trenger et hjem og en seng. Trygghet.

Flytter ut av Oslo

For min egen del har jeg tatt mitt valg, ikke om jeg fremdeles skal være en av de i Oslo som eier, der er jeg fremdeles i tenkeboksen, men pikk-pakket mitt, sofaen, senga og jeg selv bor nå utenfor Oslo. I en by jeg har råd til å bo i. 

Som alene og som delvis ufør ble Oslo ganske enkelt en by jeg ikke lenger hadde råd til å oppholde meg i, så jeg tok et valg. Fordi jeg er en av de heldige som har et valg. Jeg ganske enkelt flyttet vekk. Til en by jeg har råd til å bo i. Og jeg trives!

Men hva skjer med Oslo, når sånne som meg i stadig større grad tar det valget? Vi flytter. Dere mister oss. Vi har ganske enkelt ikke lenger økonomisk mulighet til å fortsette å være en del av byen vår. Nokså trist egentlig, er det ikke? At vi ikke lenger har råd til å være en del av fellesskapet? At vi drar?

Beredskapssjef sier Oslo må være forberedt på det absolutt verste tenkelige: Krig

For dere vet at det er en trend? At jeg på ingen måte er alene? At det er nokså mange av oss som gjør som meg? At vi havner i byene utenfor Oslo? I Østfold? I Kongsvinger? I Innlandet? Er det en lettelse å bli kvitt oss, eller er vi også en ressurs dere vil savne?

Boligpolitikken trenger handling, ikke mer snakk

Og ja, jeg vet at dere har tenkt, forsøkt, lappet og limt. Snakket i det vide og i det brede i alle fall gjennom de siste 20 åra. Om den tredje boligssektoren. Om nye boliger. Om høyt og lavt og markagrenser og diskutert opp og ned i mente om det er best at boliger er små eller litt større. Skattlagt utleieboliger.

Men har noe av det i løpet av alle disse årene virkelig gjort det enklere å være leietaker? Hvem er det egentlig som tar regningen når utleieboliger beskattes? Eier eller leier? Hvem er det egentlig som mister sine hjem når de store utleiegigantene selger seg ut fordi lønnsomheten, marginene, blir for magre? 

Har noe av det egentlig hatt en effekt? På de mange? De som er på bakken? Har dere gjort livet bedre, eller verre for dem? Når både utleiepriser og prisen på å eie bolig fortsetter å vokse og vokse og vokse? 

DEBATT

– Høyrestyret i Oslo skroter bystyrets vedtak om universelt utformet by innen 2030

Hvem skal bo i byen vår?

Jeg vet forresten svaret dere har lett etter. Det er ikke viktig om boligene er små eller store. Ikke om de er høye eller lave. Ikke engang hvem som eier dem. Og universelle utforminger er helt klart både vel og bra, men det er ikke viktig, ikke egentlig, om menneskene på bakken likevel ikke har råd til å bo i dem.

Så hvem skal Oslo være til for? Hvem skal bo i byen vår? Og har dere virkelig råd til å miste oss alle? Oslo er ikke lenger en by for alle. Kanskje var det det aldri. Kanskje var det også en illusjon. Men om dere ser verdien i at vi blir, så må dere ta grep nå. 

Oslo trenger en boligrevolusjon. Og vi har trengt det lenge!