– Når barn i Oslo ender opp bostedsløse, har politikken sviktet

Nylig kunne vi lese om en mor i Oslo som hadde jobb og utdanning, men som likevel ble bostedsløs sammen med datteren etter at leieboligen forsvant. Det er lett å tenke at dette er et unntak. Det er det ikke.

Antall bostedsløse har doblet seg i Oslo på fire år: – Politikerne har sviktet

En ny rapport fra Kirkens Bymisjon viser at stadig flere barnefamilier blir bostedsløse, og at Oslo har flest familier i midlertidige botilbud. I 2025 gjaldt det 666 familier på landsbasis – nesten tre ganger så mange som i 2020.

Dette handler ikke først og fremst om enkeltmenneskers valg. Det handler om politikk. Om at bolig har blitt en vare først, og et hjem etterpå.

Oppsiktsvekkende bagatellisering

Rapporten peker på et brutalt leiemarked, høye priser, økende fattigdom og for få kommunale boliger. Samtidig beskriver den et hjelpeapparat som ofte er for sent ute. Hjelpen kommer når krisen allerede har skjedd. Det er dårlig forebygging, og usosial politikk.

En viktig myte er nå i ferd med å rakne: at bostedsløshet bare rammer noen få på utsiden. Den rammer også familier som har levd helt vanlige liv, men som faller ut etter samlivsbrudd, sykdom eller økte boutgifter. Den rammer barn som mister trygghet, skolehverdag og tilhørighet.

Likevel får vi høre fra Ap-regjeringen at det ikke trengs en ny strategi, bare konkrete tiltak. Det er en oppsiktsvekkende bagatellisering. Når problemet vokser, handler det nettopp om mangel på retning og vilje. Vi har ikke for mange planer. Vi har for lite sosial boligpolitikk i Norge.

Narkoblokka: Hanne føler seg fanget i den belastete bygården på Sofienberg: – Jeg liker ikke å bo her, men har ikke noe annet valg

Markedet er svaret

Og dette er ikke bare høyresidas markedstro. Arbeiderpartiet snakker om 130.000 nye boliger og mer bygging. Men mye av politikken handler fortsatt om å få markedet til å fungere bedre – og håpe at det drypper ned til dem som trenger det mest.

Problemet er at barn som står uten hjem, ikke kan bo i framtidige boligprosjekter. De trenger konkrete løsninger nå.

Høyre og Venstre har sine varianter av det samme svaret: bygg mer, forenkle mer, hjelp flere inn i eiermarkedet. Men når alle leter etter løsningen i markedet, får vi også markedets resultater.

Har ikke en sjanse

I Norge har vi valgt en boligmodell der eierskap prioriteres, mens den sosiale boligsektoren er liten og strengt behovsprøvd. Mange faller mellom stolene: De tjener for mye til å få hjelp, men for lite til å klare seg. Når en vanlig leilighet i Oslo koster rundt 20.000 kroner i måneden, sier det seg selv at mange familier ikke har en sjanse.

Gamlebyen-ekteparet tok opp lån på leiligheten for å lage film om rusmiljø: – Folk trodde vi var gale

Det finnes heldigvis en annen vei. Kommunene kan få sterkere verktøy til å sikre boliger til folk flest: flere ikke-kommersielle boliger, krav til utbyggere, en styrket Husbank og en politikk som faktisk prioriterer dem som trenger det mest.

I Oslo kan heller ikke Høyre/Venstre-byrådet skylde på staten. Ja, staten svikter. Men kommunen har et selvstendig ansvar. Å kjøpe noen titalls boliger og stramme litt inn på praksis er ikke nok når utviklingen går feil vei. Når Oslo topper statistikken, må også ambisjonene være deretter.

Vi trenger en boligpolitikk

Det er derfor på tide å knuse noen myter: Markedet ordner ikke dette. Dette gjelder ikke bare «de svakeste». Og det kan ikke løses uten politisk styring.

Barn trenger ikke flere bortforklaringer. De trenger et trygt hjem. Arbeiderpartiet må slutte å tro at dette kan bygges bort alene, og høyresiden må slutte å la markedet styre. Vi trenger en boligpolitikk som setter mennesker før marked og profitt.

For bolig er ikke en luksus. Det er grunnmuren i et trygt liv. Og når barn mister den tryggheten, er det ikke et uhell. Det er et politisk valg.