Gamlebyen-ekteparet tok opp lån på leiligheten for å lage film om rusmiljø: – Folk trodde vi var gale

Ekteparet Annie Feldsott (38) fra San Francisco og David B. Berget (37) fra Mortensrud møttes på filmskolen American Film Institute i Los Angeles.

Etter at de flyttet tilbake til Norge og inn i en leilighet i Gamlebyen, forsøkte de å realisere drømmen om å lage film ved å søke om finansiering. Gang på gang fikk de avslag.

– Vi hadde jobbet med ideer lenge og prøvd å få ting finansiert, men det stoppet ofte opp, sier Berget.

– Etter hvert som tiden gikk, tenkte vi bare at nå skal vi få laget en film uansett hva, forteller Feldsott.

Til slutt refinansierte de huset og tok opp lån for å finansiere filmen selv.

Anna (17) pendlet mellom skolebenken og sin første filmrolle, en fortelling fra Tøyen: – Hadde ikke gitt like mye mening om den foregikk på Bygdøy

Resultatet ble Agnes mot verden, som nå går på kinoer over hele Norge. En film som følger en kvinne som beveger seg gjennom rusmiljøet i Oslo, og gir et nært innblikk i menneskene og strukturene rundt henne.

Angrer på dette

– Mange syntes vi var helt sprø som tok opp lån på huset, sier Berget og ler. 

– Det var vel egentlig bare faren til Annie, som selv er kunstner, som sa: «Flott, dette er gode nyheter.»

I dag angrer de mest på at de ikke gjorde det tidligere.

– Vi har gått og ventet på penger og tillatelser, når vi egentlig bare kunne gjort dette selv med et lavt budsjett.

Hele skapet fylt av kostymer

Innspillingen foregikk tett på hverdagslivet. Skuespillere gjorde seg klare i leiligheten deres samtidig som barna skulle i barnehagen, og kostymer fylte opp hjemmet.

– Hele skapet vårt var vel nesten fylt av kostymer på et tidspunkt, forteller Feldsott.

De jobbet med et lite team, der flere fikk eierskap i filmen i stedet for lønn.

– Det var slik vi i det hele tatt klarte å finansiere og lage filmen, sier Berget.

For Feldsott ble det lille teamet også starten på et fellesskap hun hadde savnet i Norge.

– Det er vanskelig å komme fra et annet land og få seg norske venner. Mange har de samme vennene de har hatt siden barndommen. Men her følte jeg at jeg fikk min egen norske gjeng.

Narkoblokka: Hanne føler seg fanget i den belastete bygården på Sofienberg: – Jeg liker ikke å bo her, men har ikke noe annet valg

– De har også vært små barn

Ideen til filmen vokste fram fra hverdagen deres i Oslo. Like ved der de bor ligger det en institusjon, og på gateplan fikk de et nært innblikk i livet til menneskene der.

– Vi så alt mulig, både konflikter og latter. Det er lett å gjøre seg opp en mening på avstand, sier Berget.

Da de selv fikk barn, begynte de å se annerledes på det.

– Vi begynte å tenke at disse menneskene også har vært små barn en gang. Hva er det som skjer på veien dit? sier han.

Den nysgjerrigheten ble utgangspunktet for historien de ønsket å fortelle.

Faller mellom to stoler

Gjennom arbeidet med filmen fikk de også et tett innblikk i hjelpeapparatet, og hva som ikke alltid fungerer.

– Vi møtte utrolig mange som virkelig vil hjelpe, sier Berget.

Samtidig opplevde de at systemet mange må forholde seg til, ofte kan være for rigid.

– Hvis noen faktisk er klare for å få hjelp til å bli rusfrie, kan de måtte vente i flere uker. Den motivasjonen kan forsvinne fort, sier han.

De trekker også frem hvordan mange faller mellom to stoler.

– Mange sliter både med rus og psykisk helse, men passer ikke helt inn i systemet. Det er lagt opp ganske standardisert, mens mennesker egentlig har veldig ulike behov. 

Anerkjente skuespillere

Flere av skuespillerne kom også inn i prosjektet tidlig, etter at Berget tok direkte kontakt.

– David ringte dem og pitchet prosjektet, og de sa egentlig ja med en gang, forteller Feldsott.

Dermed ble kjente skuespillere som Marie Blokhus, Nader Khademi og Anders Baasmo med i filmen.

Samtidig har både skuespillere og resten av teamet jobbet med andre prosjekter underveis, og innspillingen har foregått over tid.

– Vi har jobbet med filmen i over to år, ved siden av andre jobber, sier Berget.

«Been there, done that»

Filmen har allerede fått sterke reaksjoner fra publikum. Under visninger har folk både ledd og blitt stille, og flere har kjent seg igjen i det som vises på lerretet.

– Det har vært veldig overveldende, sier Feldsott.

De trekker særlig frem at også folk som jobber tett på miljøet, har kjent seg igjen i filmen.

– Noen ropte «been there, done that» under en visning, sier Berget og ler.

Det har vært viktig for dem å vise nyansene, og de har også brukt statister og mindre roller fra miljøet.

– Vi ønsket å vise både det mørke og det lyse. At det finnes humor og varme også. Mange tenker kanskje at alt bare er tungt og trist, men det stemmer ikke med det vi har sett. Folk kan le, tulle og ha øyeblikk av nærhet, selv i veldig vanskelige situasjoner, utdyper han.

Den hemmelige poeten sprer sine dikt i Oslo, der du minst venter det: – Et lite dikt kan gjøre dagen litt lettere