– Nå er det så stort press på leiemarkedet i Oslo at vi hører om leieboere som planlegger å bo i telt. Det er virkelig ille

I sommer tok Anne-Rita Andal over som leder av Leieboerforeningen, organisasjonen som holder til i Borggata, rett ved Grønland kirke.

Den nye lederen har ikke noe problem med å si at hun selv er leieboer. Hun er gift, har to barn på Steinerskolen på Nordstrand og leier en leilighet ved Ormøya. Hun trives i boformen sin og har ikke som mål å bli boligeier.

Eiendomsbaron Tollefsen selger minst 1300 utleieboliger i Oslo de neste to årene

– Det er viktigere enn på veldig lenge å ha en organisasjon for leieboerne. Både i Oslo og nasjonalt. Det er virkelig ille på leiemarkedet nå.

– Myndighetene har sviktet

Anne Rita er på ingen måte fersk i rollen sin, siden hun har jobbet for Leieboerforeningen i ti år allerede.

– Jeg har lenge følt på et sterkt engasjement i boligpolitikken. Jeg synes myndighetene har sviktet i jobben med å sikre at stedet vi bor er en del av velferdssystemet vårt. Spesielt leieboerne merker det sviket.

– Så jeg bestemte meg veldig tidlig for at jeg vil være en del av den kampen. Jeg synes leietakerne er glemt i boligpolitikken. De lider også av skjev representasjon. Boligeierne er representert gjennom sterke interesseorganisasjoner, mens Leieboerforeningen er en enslig svale.

– Folk er sinte

Andal mener boligpolitikken er det mest avpolitiserte velferdsområdet i Norge, og ser på det som en tikkende bombe.

– Folk føler på utenforskap og sinne. I verste fall kan det som skjer her svekke demokratiet vårt. Dagens politikk for utleie er dårlig for folkehelsa, og den svekker muligheten folk har til å gi barna sine en stabil oppvekst.

– Hvis du ikke vet om du kan fortsette å bo der du bor om ett år, hva gjør det med deg som forelder? Hvis du vet at du kanskje må flytte fra hjemmet ditt om tre måneder, hva gjør det med deg om du sitter på foreldremøtet og du blir bedt om å rekke opp hånda som foreldrerepresentant for klassen. Dagens husleie-situasjon gjør noe med lokalsamfunnene våre, med lokaldemokratiet og selvsagt de som leier. Det snakker vi alt for lite om.

Underkommunisert størrelse

Ifølge Statistisk Sentralbyrå leier en av fire oslofolk (26,5 prosent) boligen sin. Tallet tilsvarte i 2020 hele 179.000 oslofolk, den høyeste leieandelen i landet.

Siden 2015 har antallet leietakere i hovedstaden økt med 90.000, en økning som ser ut til å fortsette. 

Over 10.000 boliger mangler kjøpere

Veldig mange av leieboerne har lav inntekt, og det er en overrepresentasjon av aleneforsørgere, folk med flyktningbakgrunn og personer som jobber deltid eller står utenfor arbeidslivet. En stor andel av disse er langtidsleieboere, ifølge Andal.

– At det er så mange leieboere i Oslo mener jeg er underkommunisert, og andelen folk som leier vokser raskt.

– Mange bekymrer seg

– Generelt kan du si at leieboere har en mye mindre trygg økonomi enn boligeierne. Veldig mange leieboere sliter med leiekostnadene. Mange oppgir at de under dyrtida har måttet kutte i matutgiftene, forteller Andal.

Tre av fem medlemmer av Leieboerforeningen forteller at den høy husleie går ut over livskvaliteten deres. Enda flere forteller at de går rundt og bekymrer seg over kommende husleieøkninger.

– Leieboere har færre muligheter til å regulere privatøkonomien sin enn boligeierne. En boligeier kan for eksempel be om avdragsfrihet i en periode, eller kanskje til og med leie ut boligen sin og bo på hytta.

Boligeiere får også skattefradrag og har selvsagt også fordelen av verdistigning på boligen sin. Leieboerne har ingen økonomiske insentiv eller fordeler ved å være leieboer, men betaler ned på noen andres boliglån.

Samtidig er svært få leieboere organisert, mindre enn én prosent. Til sammenligning er omtrent halvparten av alle arbeidstakere organisert i en fagforening. – Kanskje er det fordi vi har blitt fortalt av staten at alle skal bli boligeiere, spekulerer Andal.

Dårlig samfunnsplanlegging

Hun mener leiemarkedet lider under mangel på styring og planlegging og trekker frem flyktningene fra Ukraina som et eksempel.

– Det er en god humanistisk politikk at vi tar mot så mange flyktninger fra Ukraina. Men det er utrolig dårlig samfunnsplanlegging at Norge tar imot 72.000 flyktninger som skal bosettes på leiemarkedet på veldig kort tid, uten at det settes inn tiltak for å styrke leiemarkedet.

– Det er leieboerne som lider under denne politikken. Spesielt i en by som Oslo, hvor leiemarkedet er såpass presset fra før, synes jeg dette er et talende eksempel på i hvor liten grad leiesektoren er en del av samfunnsplanleggingen.

– Nå er det så stort press på leiemarkedet i Oslo at vi hører om leieboere som planlegger å bo i telt. De må flytte ut av boligen sin og vet at de ikke klarer å finne seg en ny bolig. Spesielt hvis de har en «heftelse», for eksempel et arabisk-klingende navn, betalingsanmerkninger eller er aleneforsørger og med behov for flere soverom. Eller at leietakeren har vært i konflikt med en utleier. Avviker du fra normen på den ene eller andre måten, er det stor sjanse for at du havner bak i køen.

Siling av leietakerne

– Har du ikke en referanse fra tidligere leieforhold, stiller du veldig langt bak i køen. I praksis skjer det en selektering av leieboerne i Oslo. Utleierne ønsker seg de beste leieboerne. Og den beste leieboeren er kanskje en hvit mann som er introvert og rolig og har god økonomi og ingen betalingsanmerkninger. Men leieboerne ser ofte ikke sånn ut.

– Det kan være mange grunner til at folk har en betalingsanmerkning eller mangler referanse fra den forrige utleieren sin.

– Det betyr at det er de mest ressurssterke som får leiebolig i Oslo. Så det skjer en siling innenfor leiemarkedet.

DEBATT

Studentboligmangelen: – Nå må noe skje. Politikere må ta oss seriøst

– Hvordan siles leietakerne?

– De fattigste havner lengst nede, spesielt hvis leietakeren også har et arabisk navn, som den somaliske alenemoren med hijab. Hun står kanskje alle lengst bak i køen.

En ny undersøkelse fra Samfunnsøkonomisk analyse dokumenterer at folk med arabisk navn havner lenger bak i køen. 

– Da sier du at det foregår en diskriminering på leiemarkedet?

– Ja, absolutt. Og ikke sjelden i form av rasisme. Jeg tror det er veldig store mørketall på rasisme på leiemarkedet.

– Jeg snakket for eksempel med en eldre somalisk dame med hijab, som gikk på visning. Da hun kom dit, spurte utleierne henne om hun var muslim. Da hun svarte ja, sa de at de ikke leier ut til muslimer.

– Hun var i en vanskelig situasjon, trengte en bolig, snakket dårlig norsk og følte seg utsatt. Men hun klager ikke den utleieren til Diskrimineringsnemnda. Selvfølgelig gjør hun ikke det. Hun har ikke tid eller ressurser til det. Hun fortsetter å bære på såret over å bli utsatt for rasisme i kroppen og sjelen sin. Hun går bare videre og leter etter en ny leilighet.

– Det er veldig få som melder ifra om rasisme. Så jeg tror mørketallene er store.

– Hvilke løsninger finner folk som er nederst på denne rangstigen?

– Det tar til takke med veldig dårlige boliger. Boliger som kanskje er ulovlige og mangler rømningsveier, som har dårlig elektriske anlegg og brannsikkerhet, som har mange mangler eller veldig høy husleie.

– For tiden behandler vi veldig mange saker om ulovlig høy husleieøkning, altså høyere enn konsumprisindeksen eller markedsleia eller på et tidspunkt utleieren får lov til å øke den.

– Mange kjenner på avmakt

Ifølge Andal møtes stadig flere av de som klager på en ulovlig husleieøkning med en oppsigelse. Utleieren skjønner at han ikke kommer i mål med den ulovlige husleieøkningen og sier heller opp leieboeren, sånn at han kan legge ut leiligheten på nytt og få høyere leie.

– Hvordan er situasjonen på leiemarkedet i Oslo?

– Folk må bare godta ting de egentlig ikke skal godta, og det er kjempealvorlig.

– Jeg kjenner til rettshjelpstiltak her i byen der de anbefaler folk å akseptere ulovligheten, enten det er snakk om ulovlig standard på boligen eller en ulovlig husleieøkning, fordi boligmarkedet er så pressa.

– Hvis jeg skal oppsummere det å leie bolig i Oslo, så er det med ordet avmakt. Utrolig mange kjenner på avmakt og går på kompromiss med seg selv. De godtar ulovlige husleieøkninger, en utleier som tar seg inn i boligen eller å bo i en leilighet som er så dårlig at de vet at de har rett på noe bedre.

– Folk lar være å melde fra fordi de frykter å få et dårlig forhold til utleieren og dermed måtte flytte til en annen bolig, med alt dette medfører av uro og stress.

– Skadelig for selvbildet

– Ganske mange opplever ufrivillig å måtte flytte. Det er helseskadelig. På individnivå skaper det stress, uro og en følelse av å være veldig liten, trakket på og mindre verdt enn andre. Det er skadelig for selvbildet, mener Leieboerforeningens leder.

– Jeg mener det er et folkehelseproblem. Institutt for Samfunnsforskning så på leietakeres helse i andre land, og kom til at forskningen viste at denne gruppen faller dårligere ut.

– Selv om halvparten av leieboerne er langtidsleieboerne, går de likevel rundt med en uro og en usikkerhet på om leiekontrakten blir fornyet. Det gjør at leietakeren ikke kan slå seg til ro og gjøre boligen om til sitt eget hjem. Da må du først spørre noen om lov, spørre «en voksen».

10 tips til deg som skal finne leilighet i Oslo til studiestart

– Uverdig og urettferdig

Den nye lederen har lenge også latt seg provosere av Oslo kommunes dårlige behandling av folk som bor i kommunale boliger, kanskje de mest vanskeligstilte på boligmarkedet.

– Samtidig som vi har den høyeste andelen vanskeligstilte på boligmarkedet, har Oslo den laveste andelen kommunale boliger i landet.

– Den uretten de som bor i kommunal bolig har blitt utsatt for gjennom veldig mange år, av skiftende byråd fra både høyresida og venstresida, den har gått veldig under radaren. Det synes jeg både er uverdig og urettferdig, sier Andal.