For masteroppgaven om Grønland fikk Madeleine (t.v.) og Charlie Våg å vite-prisen – for mot til å utfordre etablerte sannheter med faglig tyngde.Foto: Vilde Nyseth
Charlie (24) og Madeleine (25) har skrevet om beboerne på Grønland: – Vi ble møtt av en enorm kjærlighet til området, men også en sorg
I sin masteroppgave har Charlie Dickhausen (24) og Madeleine Muldbakken (25) samlet stemmer som kjenner gentrifiseringen på kroppen. Innbyggere på Grønland forteller om tap av fellesskap, uro for fremtiden – og en gjennomgripende følelse av maktesløshet i møte med en byutvikling de ikke får påvirke.
De tidligere psykologistudentene Charlie Dina Dickhausen og Madeleine Muldbakken ville undersøke hva som skjer med et nabolag når det endrer seg for raskt – ikke bare i teorien, men i menneskers liv. På Grønland gikk de i samtale med folk og observerte hverdagsliv.
– Vi hadde en interesse for byutvikling, men også et sterkt ønske om å bruke psykologifaget til å belyse sosial ulikhet og samfunnsutfordringer, sier Dickhausen.
– Og vi så en utvikling i Oslo der byen blir likere og likere – det var noe vi hadde behov for å undersøke nærmere, sier Muldbakken.
I masteroppgaven Det nye Grønland blir ikke for oss analyserer de dybdeintervjuer de har gjort med 18 innbyggere, kombinert med uformelle samtaler og observasjon.
Funnene deres fikk bred oppmerksomhet – og ble belønnet med Våg å vite-prisen, som gis til masteroppgaver som kombinerer høy faglig kvalitet med mot til å utfordre etablerte sannheter i samfunnet.
Det som avdekkes, er et mønster av tap: av fellesskap, innflytelse og en følelse av tilhørighet.
Mer enn mangfold
Deltakerne i forskningen har ulik bakgrunn, men ett fellestrekk går igjen: Grønland betyr noe. De fleste forteller at de trives, men samtidig snakker mange om en dyp uro. Noe de elsker er i ferd med å forsvinne.
– Vi ble møtt av en enorm kjærlighet til området, men også en sorg, sier Dickhausen. – Mange snakket om at de mister folk, butikker, steder.
Nye bygg og konsepter skyter opp på Grønland. Flere innbyggere sier de ikke kjenner seg igjen i det som kommer.Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Flere beskrev Grønland som et samlingspunkt for mennesker med ulik bakgrunn – nasjonaliteter, språk og religioner side om side, men det handlet ikke bare om mangfold i seg selv. Det handlet om et sosialt liv som gikk på tvers av kulturer og økonomiske forskjeller.
– Mange snakket om at de passet barna til hverandre, laget middag til hverandre, visste hvem naboene var. Og at det er i ferd med å forsvinne, sier Muldbakken.
Bekymringer omkring utviklingen
– Det jeg er bekymra for, er at byen utvikles på samme måte i alle områder, sier Muldbakken. – At vi ender opp med en veldig homogen by der bare de med god råd får plass. Og da mister man også steder der folk faktisk føler seg velkommen – der de kjenner at de passer inn.
Flere deltakere i studien beskrev hvordan fellesskapet på Grønland også handlet om felles utfordringer. Mange hadde vokst opp i samme økonomiske situasjon. Det ga trygghet og forståelse. Nå opplever mange at området endrer seg – og at fellesskapet svekkes.
Butikker og kaféer forsvinner, og med dem forsvinner møteplasser. Nye grupper flytter inn, men uten å ta del i lokalmiljøet.
– Jeg blir ofte litt sliten av – spesielt at det kommer innflyttere som er sånn: «nei her var det møkkete, her må vi rydde opp». Så tenker jeg sånn, men du kan ikke bare flytte inn her og si det, for det er faktisk folk som bor her og som trives med hvordan ting fungerer her, sa en av deltakerne i oppgaven.
Leietakere har færre rettigheter
Flere av utfordringene på Grønland handler om bolig – og om hvem som faktisk har noe de skulle sagt.
– Mange på Grønland er leietakere, og leietakere har dårligere rettigheter og mindre innflytelse over egen situasjon enn boligeiere, sier Dickhausen. – Det kan bidra til at mange i området opplever ustabile boforhold.
Oppgaven viser hvordan høy utskiftning og midlertidighet gjør det vanskelig å skape engasjement. Folk forsvinner før man rekker å samle seg.
– Det er et resultat av dårlig politikk, ikke manglende engasjement, sier Dickhausen.
Blir ikke hørt
Et gjennomgående funn er opplevelsen av maktesløshet. Flere innbyggere knytter dette til langvarig neglisjering – og ser gentrifiseringen som en konsekvens av at Grønland aldri har blitt prioritert.
Grønlands Torg Frukt og Grønt ligger i Smalgangen på Grønland.Foto: Petter Terning
– Jeg skulle ønske kommunen hadde gjort noe med det. Vi klager ikke fordi vi ikke kan, sa en av deltakerne i oppgaven.
Ifølge oppgaven uttrykte også ressurssterke deltakere at de ikke ble hørt. Mange hadde forsøkt å engasjere seg – men mistet troen.
– Folk vil engasjere seg, men finner ikke et rom for det, sa Dickhausen.
Forfatterne tolker denne vedvarende avmakten som noe som svekker innbyggernes tilknytning til stedet. Når man mister følelsen av kontroll, mister man også båndet til nabolaget.
Et system som ikke lytter
– Det er et kjempestort problem at det offentlige gir fra seg kontrollen, sier Muldbakken. – De burde være en motvekt til utbyggerne, men ofte er de bare tilretteleggere.
I oppgaven beskrives hvordan innbyggerne opplever at utbyggere – som ikke kjenner stedet – får definere utviklingen. Mange oppfatter endringene som påtvungne.
Flere fortalte at de ikke kjenner seg igjen i nye bygg og næringslokaler. At det som bygges, ikke er for dem.
Det handler ikke bare om estetikk, men om hvilke verdier som får plass. Når lokale butikker og sosiale møtesteder forsvinner, blir de erstattet av konsepter uten tilknytning til nabolaget.
Oppgaven peker på at denne ekskluderingen ikke bare handler om økonomi, men også om demokrati. Når innbyggerne ikke blir hørt, svekkes også deres mulighet til å delta i byens utvikling.
– Folk er glade i Grønland
Selv om situasjonen oppleves som alvorlig, mener Dickhausen og Muldbakken at tiltak kan gjøres for å forhindre gentrifiseringen. De mener boligpolitikken må endres, og at det offentlige må ta større ansvar.
Dickhausen har selv flyttet til Grønland etter at oppgaven ble skrevet, og sier at engasjementet for boligpolitikk har vokst.
– Jeg har blitt veldig opptatt av boligpolitikk, sier hun. – Det finnes mange løsninger, men de blir ikke brukt. Og leietakere står i en veldig dårlig posisjon.
Det som likevel gjør mest inntrykk, er ikke utviklingen, men menneskene.
– Jeg blir rørt av menneskene her, sier Dickhausen. – Alle de som engasjerer seg, som orker å kjempe, som bryr seg om naboene sine.
– Det er en stor frykt for å miste alt, men det er også enormt med kraft, sier Muldbakken. – Folk er glade i Grønland. Og det er derfor vi også ble så glade i det.
