Bane NOR vil sette et spekulasjonstårn midt i Oslos hjerte

Jeg stilte spørsmålet på folkemøtet 12. mai. Enkelt og greit: Hvordan skal høyhuset finansiere infrastrukturen på landets viktigste trafikknutepunkt?

Generasjoner av nordmenn bygde opp jernbanen – skinne for skinne, stasjon for stasjon – fordi de trodde på et samfunn der folk kunne bevege seg. Stasjonene var ikke eiendommer. De var byens torg. Offentlige rom. Allmenningens hus.

Bane NOR eier dem nå. Alle sammen. Stavanger, Bergen, Trondheim, Drammen, Oslo. De sentrale tomtene – kjøpt og betalt av fellesskapet – er blitt en eiendomsportefølje som forvaltes med en investors logikk, ikke en samfunnsaktørs.

Ingen stemte over dette. Det bare skjedde. En gradvis ombygging av et samfunnsoppdrag til et forretningsprosjekt, gjort mulig av politikere som ikke stilte spørsmål og en offentlighet som ikke la merke til det.

Nå vil de krone verket med et 135 meter høyt hotell- og kontortårn midt i Oslo sentrum.

Folkemøte om Oslo S ble til møte om høyhus: – Det aller viktigste burde jo være å utvikle verdens beste jernbanestasjon

Trenger vi New York i Oslo?

På folkemøtet ble Grand Central i New York trukket frem som inspirasjon. Hva med Hudson Yards, da? Det er det faktiske forbildet her – den kolossale eiendomsspekulasjonen på Manhattans vestkant, finansiert av milliardskattekutt, bygget for de rike, hyllet av arkitekturmagasiner og hatet av New Yorkere flest.

Det er visjonen for Oslo S.

35 000 kvadratmeter. 20 000 av dem i et tårn. Hotell. Kontor. Handel. Til hvem? For hvem? Med hvilken offentlig begrunnelse? 

Bane NOR sier høyhuset skal tilføre «merverdi» til området. Merverdi er et ord som brukes av folk som ikke vil si det de egentlig mener, nemlig: profitt.

Infrastrukturen – de faktiske togene, perrongene, tilgjengeligheten, sikkerheten, det reisende mennesker faktisk trenger – finansieres tydeligvis av seg selv, for svar på det spørsmålet fikk jeg ikke.

DEBATT

– Flertallet i bystyret vil flytte utenriksfergene til Kongshavn. Samtidig innrømmer de at naturverdier må kartlegges. Det er bakvendt

Arkitekturen som disiplinerer

Det er noe gjenkjennelig over estetikken Bane NOR og deres rådgivere presenterer. Glanset. Globalt. Referansene hentes fra Asia og Amerika. Bildene viser glatte flater, store volumer, mennesker i bevegelse som abstraksjoner.

Dette er ikke arkitektur for folk som bor her. Det er arkitektur for selvhevdende modernister.

Tårnet som bryter siktlinjen fra Karl Johans gate mot fjorden – den aksen som binder Oslo sammen fra slott til hav – er ikke en utilsiktet konsekvens. Det er en holdning. En erklæring om at fremtiden ser bort fra det som var, at det nye ikke trenger å svare til det bestående.

Plan- og bygningsetaten har selv vurdert konsekvensene for bylandskapet som «betydelige og negative». De sa det rett ut. Og så ble planforslaget lagt frem likevel.

Frederica Miller hadde rett

Arkitekt Frederica Miller skrev kronikken «Høyhus eller bærekraft» i Aftenposten for over tyve år siden. Konklusjonen var klar: høyhus er ikke bærekraftige. I 2022 skrev hun den igjen, fordi ingen hadde hørt etter.

Nye funn rokker ved selve fortellingen om hvordan Oslo ble til: – Det er mye som skurrer

Dokumentasjonen er nå enda grundigere. Høyhus over 12–14 etasjer slipper ut opptil dobbelt så mye CO₂ som lavere bebyggelse. De er betongsluker. De ødelegger mikroklima. De er dyre å bygge, dyre å drifte, vanskelig å endre, og de rives gjerne etter femti år.

Plan- og bygningsetaten vet dette. De skriver det selv i sin egen høyhusrapport. Og så konkluderer de – med en logikk som er nær umulig å følge – at nettopp fordi høyhus er så lite bærekraftige, bør de plasseres ved kollektivknutepunkter, slik at lavere transportbehov kan veie opp.

Miller sier det presist: vinningen går opp i spinningen. Du kutter ikke klimagassutslipp fra et tårn av betong og stål ved å plassere det nær en T-banestasjon.

Det folk faktisk ba om

På folkemøtet var folk tydelige. Bydel Gamle Oslo: utrygghet, barrierer, dårlige levevilkår for barna på Grønland. Reisende: skikkelige sitteplasser – ikke kafeer som har fortrengt dem. Bedre tunneler. Flere innganger. Lys. Oversikt. Universell utforming.

Ingen av disse menneskene ba om et hotell i skyskraperformat. 

Det er verdt å dvele ved det. Bane NOR har brukt millioner på medvirkningsprosesser – dialog-perronger, fokusgrupper, spørreundersøkelser og 1 500 respondenter. Og når folk sier hva de vil ha, svarer selskapet med et 135 meter høyt kontortårn. Det kalles ikke medvirkning. Det kalles premissmakt og – klar – ferdig - for sent.

«Mysterium» på landets største gravlund: – Når de gamle trærne velter, treffer de aldri en gravstøtte

Hva er Bane NOR egentlig for?

Det er ikke et urimelig spørsmål. Selskapet forvalter nasjonal jernbaneinfrastruktur på vegne av fellesskapet. Det er et statsforetak. Det er ikke et eiendomsselskap, selv om det i praksis ter seg som ett.

Når jernbaneinfrastrukturen finansieres av hotellprosjekter og kontortårn, har noe gått fundamentalt galt i statens styring av et kritisk samfunnsoppdrag. Det betyr at infrastrukturen er gisselet for eiendomsspekulasjonen – at togene blir bedre bare hvis tårnet er høyt nok og leieprisene høye nok.

Det er ikke en modell. Det er en fallgruve.

Vi har tid. Akkurat nå

Politisk behandling av planforslaget er ventet i første kvartal 2027. Høringsfristen løper.

Innspillene telles. Det er tid til å kreve svar på spørsmålet som ikke ble besvart 12. mai:

Hvem er dette for?

Ikke i form av brosjyreformuleringer om «merverdi» og «byutvikling». Men konkret: hvem eier tårnet, hvem leier det, hvem tjener på det, og hva går inntektene til – og kan vi se det kontraktsfestet?

Folket bygde jernbanen. Tomtene tilhører fellesskapet. Det er ikke Bane NORs eiendom å spekulere med. Det er vårt.