Anita (52) jobber som dødsdoula: – Folk som skal dø, kommer til meg

– Det krever at du føler en ekstrem omsorg for andre mennesker, ja.

Anita Bjølge-Oller ramser opp egenskaper en god dødsdoula bør ha:

– Du må ha sans for detaljer, og du må kunne lese mellom linjene.

Men nå må vi først spole litt tilbake. For hva er egentlig en dødsdoula?

Staten kutter støtten til aborttilbudet ved Sex og samfunn. Tirsdag stenger dørene: – Vi gir oss ikke

– Det er ganske vanlig i USA. Der er det mange som har hørt om en fødselsdoula, altså en som hjelper til ved fødselen. En dødsdoula følger et menneske når det skal dø. Altså i den andre enden av livet, forklarer hun. 

– Alle har ikke en pårørende

Hvordan blir dette et yrke man velger seg?

– Selv startet jeg fordi jeg merket at jeg allerede var en dødsdoula. Jeg hadde startet mitt eget begravelsesbyrå og folk som skulle dø, kom til meg for å planlegge sin egen begravelse. Da la jeg merke til at her var det et behov og et stort hull mellom sykepleierne på sykehuset og begravelsesbyrået. Hva skjer mellom der? Sykepleierne kan jo ikke gå ut av rollen sin. Det er konflikt.

– Men hvem er det som skal følge opp imellom der, da? Mellom sykehuset og døden? Ikke alle ønsker at de pårørende skal få med seg alt som skjer når en er døende, og ikke alle har pårørende en gang.

Anita mistet selv faren sin i 2011. Moren to år senere. Det ble to begravelser med kort tid imellom. Den andre gangen var hun litt klarere i hodet og visste mer om hva hun ønsket seg for seremonien. Hun lærte mye. Men det var da fakturaen kom i posten at den store åpenbaringen kom.

– Det var dyrt. Jeg syns det var helt crazy dyrt, sier hun og sperrer opp øynene.

Hun gikk gjennom regningen punkt for punkt. La merke til hva hun kunne gjort selv, og hva hun ikke kunne gjort selv. Og så begynte hun å tenke på noe helt annet enn prisen: Hvorfor måtte hun ringe til familie og venner og si at mamma er død? Hvem bestemte at det skulle være sånn? At man skal ta opp telefonen i den verste stunden i livet sitt, og fortelle det til en fremmed?

Kjøpte Cadillac

Hun ville revolusjonere bransjen. Hun kjøpte en bårebil – en Cadillac – og åpnet nettbutikk.

Og ventet. Men det kom ingen bestillinger.

Leverandørene hadde advart henne. Folk vil ha personlig kontakt, sa de. Hun hadde ikke trodd dem. Hun leide et dyrt kontor i Kirkeveien og satt der og ventet. Ingen kom dit heller.

– Da begynte det å bli litt skummelt. Jeg hadde brukt veldig mye penger på det her. Jeg fikk ikke sove om natta.

I et siste forsøk kastet hun nettbutikken og laget begravelsespakker i stedet som hun solgte over telefon. Enkle, tydelige pakker med navn og priser som folk forsto. Én pakke uten seremoni til kr 8500 kroner. En med en enkel seremoni til 19 900 kroner. Og en med alt inkludert, kiste, transport, blomster, seremoni og program.

Da løsnet det.

På noen måneder steg omsetningen kraftig. Hun ansatte folk. Og i 2018 solgte hun selskapet.

– De kjøpte meg opp. Og så jobbet jeg for dem i to år, men de jobbet ikke med hjertet. De ville at jeg skulle sitte i styret og sitte i salgsstrategimøter og sånn.

Det var ikke noe for Anita. Hun sa opp. Men så kom korona.

«Mysterium» på landets største gravlund: – Når de gamle trærne velter, treffer de aldri en gravstøtte

– En person med kreft kom til oss

– Jeg hadde ikke noe å gjøre, da hadde ingen noe å gjøre. Og så, i 2023, kommer en barndomsvenninne og spurte om ikke de skulle starte et begravelsesbyrå? Og så sier jeg nei, det skal jeg ikke. Det var en mandag. På fredag satt vi i en bårebil vi hadde kjøpt.

Doulavirksomheten kom litt etter hvert, og ganske naturlig, for et menneske som er opptatt av å hjelpe andre.

– Det var en som hadde fått kreft. Han ville planlegge begravelsen sin. Og på en eller annen måte så fulgte jeg ham. Hele veien. Jeg tenkte, å Gud, du har ikke lenge igjen. Men så kom han tilbake til meg. Jeg kjente ham inn og ut etter hvert. Og vi planla begravelsen hans sammen. Jeg la til rette for det han ønsket. Og så holdt jeg bisettelsen for ham.

– Jeg kan se det på ansiktsuttrykket

– Jeg ble bare ble trukket inn i det. Fordi jeg er den personen jeg er. Fordi jeg aldri sier nei, liksom. Og så er jeg veldig sånn at jeg vil hjelpe. Så plutselig befant jeg meg i en rolle som ikke er vanlig for et begravelsesbyrå. Og så ble det jo til at jeg fortsatte med det. Å følge folk fra de har fått en dødelig diagnose, til døden.

– Så omsorg for andre er viktig i dette yrket. Men hvorfor dette med å kunne lese mellom linjene?

– Fordi mennesker, særlig når de er i sorg eller er redde, kan komme på å si én ting, men mene noe annet. Jeg kan se det på ansiktsuttrykket når det skjer.

– Hva gjør du da?

– «Hva tenker du på nå», spør jeg da. Og da kommer gjerne det de egentlig mener.

Må man være litt sånn ekstra klok? Ha svar på ting? Handler det mye om de store spørsmålene?

– Jeg tenker at det er en fordel å være klok, men det er ikke nødvendig å ha alle svarene. Nei, det må man ikke. Ikke i det hele tatt.

Har en superkraft

Men en superkraft hun selv har, mener hun, det er den gode hukommelsen.

– Hvis du forteller meg noe om deg, så husker jeg det. Har du fortalt meg noe fra barndommen din eller fra familien din, så husker jeg det. Det er de som sitter på den andre siden som betyr noe, ikke jeg. Så det er en fordel. Det hjelper meg veldig i yrket.

– Men jeg tenker at vi er forskjellige, og alle har sine styrker. Det er mange som går doula-kursene våre som har andre kvaliteter, og jeg kan tenke at det skulle jeg ønske jeg kunne. Men sånn er det, og det handler om kjemi. De som tar kontakt med meg og ønsker en dødsdoula, hvis vi ikke har kjemien, så kan ikke jeg være doula for deg. Nei, det kan jeg ikke. Da lugger det. Det er ikke noe hyggelig for noen av oss.

I dag har Anita Bjølge-Oller kontorer i Nydalen og på Skøyen og hun tilbyr kurs for dem som ønsker å bli dødsdoula. Kurset går over to dager. Det finnes ingen offisiell lisens, og tittelen er ikke beskyttet.

– For hvem er det egentlig som skal bestemme hva en dødsdoula er, spør hun retorisk.

– Vi har i tillegg til kurset nå innført en sertifisering som går over seks måneder for å få bedre innblikk i om folk er egnet til dette. Det skal være et kvalitetsstempel. Da får vi sett dem i praksis også. Kursdeltakerne må selv sørge for å få praksis, for eksempel ved å hospitere på et sykehjem.

– Ikke lett å være pårørende

– Ser du noen fellestrekk hos dem som går på kurs hos dere?

– Ja, det er mennesker med mye omsorg for andre. Mange har vært sykepleiere før. Og så er det noen som tar kurset av andre grunner, for eksempel en som har syke foreldre. Hun ønsket å være bedre til stede for dem. Og en hadde dødsangst selv og ønsket å jobbe med det. 

– Og så var det en som jobbet i fengsel. Han måtte snakke mye med innsatte om døden. Det er jo veldig mye mentale utfordringer blant innsatte. Så han skulle jo ikke bli dødsdoula selv, men ville lære mer om hvordan man kan snakke om døden med andre.

Mathias (28) spiller orgel til bryllup og begravelse: – Jeg er nær både livet og døden

– Men hvorfor trenger vi egentlig dødsdoulaer? Burde ikke familien heller være der?

– Noen har jo ikke familie. Andre ønsker ikke at pårørende skal bli en form for helsepersonell. Jeg tror det norske samfunnet er litt sånn at hvis man ikke har et nært familiemedlem, så er man veldig overlatt til seg sjøl og helsevesenet.

Anita snakker ofte med mennesker som ikke har hørt om en dødsdoula før.

– Når jeg forklarer at rollen min kan være å ta med meg moren din som er dement til legen, eller avlaste med å dra på sykehjemmet og tale hennes sak, er det mange som sier at noe sånt kunne de tenkt seg. Det er ikke så lett å være pårørende.

– Det er en vanskelig balansegang

– Er dere alltid til stede på dødsleiet?

– Det er jo ikke så lett å vite når det skjer. Et oppdrag kan vare i alt fra dager til uker og måneder. Ofte er det et ønske om at vi skal være der ved slutten, og da gjør vi alt vi kan for å få det til.

– Hvordan unngår man å bli utbrent som dødsdoula?

– Det er en egen del av kurset vårt vi kaller egenomsorg for doulaer. For vi kan ikke ta oss av andre hvis vi ikke har tatt vare på oss selv først. Det må være på plass, ellers går vi på en smell. Men den balansegangen det er å ta vare på seg selv først, den er vanskelig. Man glemmer det litt. Jeg kan av og til si at «til neste som ringer nå, da sier vi nei». Og så ringer de. Og så klarer jeg ikke si nei likevel.

Hun ler litt av seg selv.

– Men jeg føler meg heldig. Yrket mitt gir så mye tilbake. Det skjer ikke at jeg våkner en morgen og tenker: «åh, nei, jeg må på jobb». Det har ikke skjedd en eneste gang. Alle har lyst på en jobb med mening, og dette er virkelig det, altså. Det føles ikke som en jobb.