– Å forby mennesker i nød å be om hjelp løser ingenting

«Et lokalt tiggeforbud i byen vår ville vært et virkemiddel som reduserte utenforskap», skriver Vasco Nunes Bonito Ramalho Troni, 1. nestleder i Aker Unge Høyre, i et leserinnlegg i VårtOslo. Det er en påstand som fortjener å bli utfordret.

For det er ikke slik at utenforskap og fattigdom forsvinner hvis det blir forbudt å tigge. Det hadde bare gjort det mindre synlig.

Et tiggeforbud i seg selv fjerner hverken fattigdom, rusavhengighet, bostedsløshet eller organisert kriminalitet. Folk som allerede lever i nød og er desperate og nå ser tigging som eneste utvei, blir bare presset ut i enda farligere situasjoner.

Politiet stengte galleriet til Pål i Bygdøy allé på dagen: – Har lagt livsverket mitt i grus

Klarer ikke ta imot hjelpen

Tronis innlegg hviler på en forestilling om at «ingen i Norge trenger å tigge», fordi velferdsstaten i prinsippet fanger opp alle. Det er dessverre ikke en virkelighet som stemmer for alle i byen vår.

Mange av de som tigger i Oslo faller helt eller delvis utenfor velferdsordningene. Enten fordi de mangler rettigheter, ikke oppfyller vilkårene, har uavklart oppholdsstatus, eller fordi rus, psykisk sykdom eller språkbarrierer gjør det vanskelig å nyttiggjøre seg hjelpen som finnes. Å gjøre tigging ulovlig endrer ingen av disse forholdene.

Rammer enkeltmennesker

Når Troni argumenterer med at tigging kan være knyttet til kriminalitet og utnyttelse, blander han sammen to ulike problemstillinger. Menneskehandel, tvang og organisert kriminalitet er allerede straffbart i Norge.

Dersom politiet mangler verktøy for å gripe inn mot dette, er svaret mer ressurser til politiet, bedre sosialfaglig oppfølging og målrettede tiltak mot bakmenn, ikke å kriminalisere de menneskene som sitter helt nederst i hierarkiet.

Munch-ansatte slår alarm: – Vi blir instruert av byrådslederen til å ødelegge Munchs kunst

Et tiggeforbud rammer ikke kriminelle nettverk. Det rammer enkeltmennesker. Det gjør hverdagen til mennesker mer uforutsigbar, øker risikoen for bøter, bortvisning og gjeld, og kan skyve folk lengre bort fra hjelpetiltak og tillit til offentlige myndigheter.

Det er vanskelig å se hvordan dette skal bidra til verdighet eller inkludering.

Løser ingenting

Oslo har allerede erfaring med hva som faktisk virker: lavterskel helsetilbud, oppsøkende sosialt arbeid, trygge overnattingsmuligheter og samarbeid med frivillige organisasjoner. Slike tiltak reduserer utnyttelse fordi de gir mennesker alternativer.

Aleksandra ut mot Ruter: – Man skal jo ikke være pålagt å ha smarttelefon for å reise

Å kalle et tiggeforbud et tiltak mot utenforskap er derfor misvisende. Det er i realiteten mer et ordenspolitisk grep som først og fremst handler om å rydde bybildet, i stedet for å løse de sosiale problemene som ligger bak.

Hvis målet virkelig er færre mennesker i nød i Oslo, må vi begynne med politikk som hjelper mennesker ut av nød og fattigdom. Å forby mennesker i nød å be om hjelp løser ingenting!