DEBATT
Byrådsleder Eirik Lae Solberg og politisjef Jon Roger Lund står sammen i kampen mot økningen av ungdomskriminalitet i hovedstaden.
Foto: Christian Boger
– Har Oslo egentlig kontroll på kriminaliteten — eller har vi bare fått bedre statistikk?
Ungdomskriminaliteten i Oslo går ned, sier politikerne. Det er bra. Men når politiet samtidig advarer om grovere vold, yngre gjerningspersoner og kriminelle nettverk som rekrutterer barn, holder det ikke å vise til pene kurver i en rapport.
Ute på gata er ikke spørsmålet om tallene går ned. Hverdagskriminaliteten
er allerede nedprioritert hos politiet.
Spørsmålet er om folk føler seg tryggere. Og mange gjør ikke
det.
Det snakkes mye om mørketall i SaLTo-rapporten
og i politiets egne vurderinger.
Det burde få langt større oppmerksomhet.
For mange ungdommer tør ikke anmelde. De er redde for
represalier. Redde for vold. Redde for å bli stemplet som tystere.
Når unge opplever at en anmeldelse kan føre til nye trusler
eller ny vold, blir stillhet den tryggeste løsningen.
Barn trekkes inn som løpegutter
I enkelte ungdomsmiljøer har frykten begynt å slå tilliten
til politiet. Da kan statistikken gå ned, samtidig som utryggheten øker.
Politiet beskriver samtidig et kriminalitetsbilde som blir
grovere, yngre og mer profesjonalisert. Kriminelle nettverk bruker sosiale
medier til rekruttering og voldsoppdrag. Barn trekkes inn som løpegutter og
utøvere.
Dette er ikke lenger bare ungdom som “roter seg bort”. Dette
er organisert kriminalitet som flytter seg raskt inn i ungdomsmiljøene.
Likevel ser vi politikere nærmest gå i seiersmarsj fordi
enkelte tall peker riktig vei.
Kriminaliteten bryr seg lite om slagord
«Det betyr noe hvem som styrer», skriver Oslo Høyre. Ja, det
gjør det. Men kriminaliteten bryr seg lite om politiske slagord dersom politiet
mangler kapasitet ute på gata.
Det er her debatten blir farlig overflatisk.
For samtidig som byrådet peker på positive tall, beskriver
politiet selv et stadig mer alvorlig kriminalitetsbilde.
Da må noen tørre å stille spørsmålet: Har Oslo egentlig
kontroll — eller har vi bare fått bedre statistikk?
For ute i byen oppleves ikke dette som kontroll. Det
oppleves som et politi i konstant spagat, der forebygging og
hverdagskriminalitet presses nedover på prioriteringslisten.
De kjenner utviklingen på kroppen
Konsekvensene ser vi allerede. Oslo
er ikke en trygg by for alle, sier politiet.
Tomrommet
fylles raskt. Av eldre kriminelle. Av gjengmiljøer. Av personer som tilbyr
penger, status og tilhørighet. Kriminalitet tåler nemlig ikke vakuum.
Dette merkes ikke minst i handelsnæringen og på byens
møteplasser. Butikkmedarbeidere opplever mer trusler. Vektere møter grovere
vold. Kjøpesentre og kollektivknutepunkter bruker stadig mer ressurser på
sikkerhet.
De leser ikke bare statistikken. De kjenner utviklingen på
kroppen. Folk ser ikke bare på antall anmeldelser.
- De ser brutaliteten i skolegårder og på møteplasser.
- De ser videoer av fornedringsran som sirkulerer når vold
utøves.
- De ser våpen, kniver og macheter.
- De ser yngre ungdommer trekkes inn.
- De ser kriminaliteten spre seg til nye nabolag.
Byen trenger forebygging
Oslo trenger derfor ikke flere politiske glansbilder nå. Byen
trenger kapasitet. Tilstedeværelse. Forebygging som merkes.
Og et politi som har mulighet til å følge opp ungdom før de
kriminelle nettverkene gjør det.
For tomrom i utsatte miljøer blir aldri stående tomme lenge.
Akkurat nå fylles de av mennesker som ser på barn som en ressurs
i kriminalitet.