Derfor hater jeg å ta t-banen: Ingen steder er jeg fysisk nærmere andre mennesker, ingen steder mer alene

KOMMENTAR

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

-----

Problemet er at Oslo-folk ofte ikke vil. Det er derfor jeg hater å ta t-banen. Og trikken. Og bussen. Ikke fordi jeg misliker offentlig transport, men fordi jeg føler meg så inderlig miserabel der jeg står. Eller sitter.

For ingen steder er jeg fysisk nærmere andre mennesker, og ingen steder kjenner jeg meg mer alene. Man kunne tro det skyldtes telefonen, nå igjen. Men det er ikke det.

Det er de forbannede øreproppene.

Folk fra hele landet strømmer til retroparadiset Arild (74) har skapt på Grünerløkka: – Noen kunder har kommet hit hver uke i 30 år

Som en jævla psykopat

Det er 18. mai, på t-banen fra Storo til Majorstua. Det er ganske fullt, jeg må stå, til liks med en seks-sju andre. Jeg lar blikket vandre litt rundt - som en jævla psykopat, slik en svensk komiker diagnostiserte folk som så seg rundt i stedet for å se på telefonen - og noterer meg at samtlige, altså alle, rundt meg har noe i ørene, enten propper eller hodetelefoner.

Jeg kan trygt la blikket fare, for ingen av dem ser noen steder, de bare stirret tomt foran seg. «Sauastir», sier de i Sogn, når man i likhet med sauen ikke fokuserer blikket.

Hva hører de på, mon tro? Wolfgang Wee som babler og babler? Ole Asbjørn Ness som prater kjenning med noen han har voldtatt, verbalt riktignok, på X? Ekko? Verdibørsen? Dagny? Astrid S? Aurora? Signe? Hulda? Gamle opptak av Påskelabyrinten? Jeg aner ikke, jeg er noise cancelled. Eller, det vil si, det er vel jeg som er noise.

Når jeg ser nærmere, får jeg en følelse av at det ikke er musikk de hører på, for alle ser helt uberørte ut. Eller kanskje bare konsentrerte? Det kan jo være at de lytter på noe viktig, nyhetene eller en forelesning. Eller de kan rett og slett være i et teamsmøte.

Det er uansett helt uaktuelt å forstyrre dem, spørre hva klokka er eller om neste stopp virkelig er Forskningsparken. Hvorfor skulle jeg det, jeg skal jo til Majorstua. Jeg har dessuten både klokke og kart på telefonen.

Er Oslo verst i Norge?

Det er her det er verst. I Norge altså. Jeg har vært en hel del på reise de siste årene, rundt omkring i Europa og Sør-Amerika, og tatt notater. Det er vanskelig å finne tall man kan stole på om disse greiene. Så da blir det notater - min egen lille kvalitative studie.

Og konklusjonen er: Det er ingen av de andre landene som er i nærheten av å stappe så mye i ørene som oss. Akkurat vært i Frankrike. Folk brukte ørene mer eller mindre som før. Det så nesten litt rart ut. Som om de gikk og lyttet på hva folk sa.

Det er ikke godt å si om Oslo er verst i Norge. Folk, og kanskje særlig byfolk, over hele landet har lagt seg til denne vanen. Det kan ha flere årsaker, hvorav det mest nærliggende er den tilsynelatende endeløse rikdommen blant folk - alle har råd til å ha noe fancy i ørene.

Alle unntatt politikerne, de skal ikke bare ha ørene på stilk, de kappes nå om å legge dem til bakken for å høre hva folket vil ha. Billig diesel, billig strøm og råd til noise cancelling, er visst svaret.

Joachim (29) gikk fra å være barneraner og rusmisbruker til kaptein på Vålerengas gatelag: – En sommer gjorde vi 69 ran

Ur-nordmannen trer frem

Så skal vi ikke lukke døren for teorien om at denne lyddempede, ikke-konverserende, innelukkede og sosialt nedstengte offentligheten er et utslag av nordmenns foretrukne omgangsform.

At det er ur-nordmannen som endelig får tre frem igjen etter noen tiår med påtvunget kontinental sosialisering - super-individualisten som finner tilstrekkelig selskap i ei tømmerøks eller et par årer, og ei setning eller to på krambua under det månedlige innkjøpet av sukker og mel.

Jeg nekter

Så hvorfor stå der og være noise? Jeg kunne jo bare blitt med i gjengen og latt som jeg hørte på noe viktig, jeg også. Men nei, det kan jeg ikke. Jeg nekter. Jeg er helt, helt sikker på at dette er en dårlig greie for mennesker. Og dessuten enda mer sikker på at historien kommer til å dømme ørepropper, akkurat som sosiale medier, til tidenes mest harry og nedsnødde trend, og da har jeg tenkt å triumfere.

Men hvorfor blir jeg da så miserabel, hvis det er utsikt til triumf? Vel, det er fordi jeg ikke kan hjelpe for ensomhetsfølelsen det gir meg å stå der. Så nær, men likevel så fjern.

Det fins ingenting som er mer effektivt enn å sette propper i ørene dersom man vil si til omverden at «jeg bryr meg ikke om deg, jeg trenger deg ikke, jeg vil ikke høre hva du sier, jeg vil ikke engang se på deg - du er ingenting for meg».

Demenskoret på Kampen skulle legges ned. Nå jubler Tor Jonny

Oslo er ensomhetens hovedstad

Det er sånn jeg føler meg. Som ingenting. Som er enda verre enn å være noise. Det er da noe. Og kanskje det er en av grunnene til at så mange velger å stappe noe i ørene; for å unngå å være ingenting. Eller for å si at siden jeg er ingenting for deg, er ikke du noe for meg heller. Hvis det er sant, lover det ikke godt for stakkars oss.

Oslo er ensomhetens hovedstad. Ikke fordi trenden er verre her enn andre byer i Norge, men fordi det er flest folk her. Tettheten av mennesker som signaliserer at de ikke vil ha noe med deg å gjøre er høyere enn noe annet sted i landet.

I en bygd med 19 mennesker kan ensomheten føles trykkende fordi det kan gå dager mellom hver gang man møter noen. Men jeg lover - når man først møtes er det ingen som er ingenting. Det har de ikke råd til.

Spørsmålet er: Har vi?