Elisabeth S. Koren
Elisabeth S. Koren, førstekonservator ved Norsk Maritimt Museum, har karlagt minnesmerkene etter første verdenskrig – blant annet disse minebøssene. Foto: Hans Magnus Borge

«Minebøssene» samlet inn penger til sjøfolk etter første verdenskrig, men Oslo var ikke interessert

På Bygdønes står det en spesiell type mine som ble brukt som innsamlingsbøsse for sjøfolk etter første verdenskrig. Oslo derimot ville ikke ha «minebøsse».

Det er mange slike miner – hornminer – i norske sjøfartsbyer, sentralt plassert på byens torg. De ble satt opp i 20-årene. Ikke så farlige nå – sprengstoffet er fjernet.

Bakgrunnen var at mange norske sjøfolk mistet livet under første verdenskrig. En krig hvor Norge jo var nøytralt. Men i Oslo var det ikke noen slik bøsse. «Ingen» ville ha den noe sted.

Enden på visen ble Bygdøy – som da var Aker kommune. Først ved Dronningen. Så når Sjøfartsmuseet, nå Norsk Maritimt Museum, var ferdig i 1958, ble den flyttet til Bygdønes.

Foto: Hans Magnus Borge
Foto: Hans Magnus Borge
Foto: Hans Magnus Borge

Ville ikke minnes velstandens pris

Disse bøssene ble som regel satt opp av de lokale sjømannsforeningene (som nok er mer selskapsklubber enn fagforeninger).

Så kan man jo spørre seg hvorfor Oslo, som tross alt hadde flest skip, ikke fant et passende sted å sette en slik «minebøsse».

Det var stor uenighet om hvor de skulle plasseres. Dette var følsomme saker også da. Og man ønsket ikke å bli minnet om at vår velstand hadde en pris.

Det var mange aksjoner for å samle inn til sjøfolk og deres etterlatte. Dette var lenge før folkepensjonen. Foto: Hans Magnus Borge

Det relativt nystartede Sjømannsforbundet ville ha reale oppgjør – ikke almisser. Og det var en periode hvor frontene i arbeidslivet hardnet til. Krigsseilerne under første verdenskrig ble på mange måter glemt. Norge var ikke med i krigen, og sjølivet var uansett farlig. Dessuten store klasseforskjeller.

Men vi hadde en stor handelsflåte. Mer enn 900 skip ble senket og over 2000 sjøfolk omkom. En fjerdedel av disse var under 20 år.

Kravet til skikkelig legitimasjon ble strengere. Foto: Hans Magnus Borge

100 år siden ubåtkrigen startet

Elisabeth S. Koren, førstekonservator ved Norsk Maritimt Museum, har gjennom et forskningsprosjekt arbeidet med å kartlegge minnesmerkene etter første verdenskrig – blant annet disse minebøssene.

Denne kartleggingen var også en god basis for å sette opp utstillingen Torpedert, som for tiden går på Norsk Maritimt Museum.

Her har museet samlet en del gjenstander og dokumentert mye av det som skjedde. De tar utgangspunkt i en virkelig hendelse – torpederingen av D/S «Gurre» av Bergen, første mars 1917. De har sågar fått Kristian Krohg-Sørensen til å lage en tegneserie om hendelsen.

Den historiske begrunnelsen for at utstillingen kommer akkurat i år, er at det er 100 år siden tyskerne satte i gang den uinnskrenkede ubåtkrigen.

Helvetesmaskiner

Elisabeth S. Koren er blant annet opptatt av de såkalte «helvetesmaskiner».

Helvetesmaskiner
«Helvetesmaskiner» som ble støpt inn i kullbiter og blandet i skipenes kullbunkers. Bildet er tatt på utstillingen Torpedert på Norsk Maritimt Museum. Foto: Hans Magnus Borge

Helvetesmaskiner var små bomber som ble lagt inn i kullbitene for så å bli plassert i skipenes bunkers. Når de kom inn på kjelene ville de eksplodere med katastrofalt resultat.

Norge var jo nøytralt, og her krydde det av spioner og sabotører fra begge sider. En vidløftig herre var den tyske baron von Rautenfels. Han var tysk diplomat og reiste frem og tilbake med bomber og de nevnte helvetesmaskiner i diplomatkofferten. Da han ble avslørt ble det rimeligvis «månelyst». NRK har laget et program om saken.

Norsk nøytralitet hjalp lite

Skipsreder og stortingspresident Johan Ludwig Mowinckel mente i 1915 at tyskerne ikke ville krenke det norske flagget. Han skulle ta grundig feil.

Skipsrederne tjente gode penger og var ikke vel ansette i mange kretser når så mange sjøfolk døde til sjøs under krigen. Foto: Hans Magnus Borge

Norske skip var i utgangspunktet nøytrale. Men de fraktet varer til de krigførende. Mest til England.

Til å begynne med ble skipene praiet og undersøkt. Hvis det var såkalt krigskontrabande fikk mannskapet mulighet til å gå i livbåtene før skipet ble senket. Hva som var «kontrabande» ble også definert videre ettersom krigen gikk.

Men etterhvert opphørte dette «galanteriet». Også fordi ubåten er sårbar når den ligger på overflaten.

Tyskerne senket 29 norske skip

I løpet av to måneder høsten 1916 ble 29 norske skip senket, som var nesten halvparten av de samlede allierte tap, ifølge boken Norge under Haakon VII av Odd Hølaas.

Og fra første februar 1917 erklærte Tyskland uinnskrenket ubåtkrig i et område rundt Stor-Britannia, som vist på bildet:

Området Tyskland erklærte som blokadeområde. Foto: Hans Magnus Borge

Alle handelsskip innenfor det området ville bli senket uten varsel.  Men skip ble senket også utenfor dette området.

Norske skip ble legitime mål

Første verdenskrig markerte også begynnelsen på ubåter som effektive våpen. Først og fremst av Tyskland. Ved krigsutbruddet hadde de 20 ubåter, mens de bygget 200 i løpet av krigen.

Norske skip fraktet jo varer for alle og ble således etter tyskernes mening legitime mål. Til tross for at de hadde norske flagg på skutesiden.

Men krigen på sjøen var ikke slutt med freden i 1918. Mange miner var lagt ut, og etter krigen forsvant omtrent 20 skip og omtrent 360 sjøfolk. At så mange sjøfolk forsvant i forhold til antall skip taler sitt eget språk – mange forsvant uten overlevende.




Kommentarer
Vårt Oslo er gratis, men koster penger å lage.
For å støtte oss følg oss på sosiale medier og betal gjerne noen kroner direkte til konto 1254.62.41457
Tusen takk for bidraget.