KVINNEDAGEN 8. MARS: 
– Trygge boliger – ikke bare for hurper?

I Niels Juels gate 19 på Frogner ligger et lite stykke sosialpolitisk historie. Det er Mogens Thorsens og Hustrus Stiftelse, en boligstiftelse opprettet i 1863 for å gi hjem til enker og ugifte kvinner. Stiftelsen skulle sikre bolig – og en viss økonomisk trygghet – for kvinner som ellers sto uten en mannlig forsørger.

Stor guide til kvinnedagen: Dette skjer i Oslo 8. mars

Dette var ikke veldedighet slik vi kjenner det i dag, men en sosial innovasjon i en tid da kvinner hadde svært begrensede økonomiske rettigheter. 

Før velferdsstaten var slike stiftelser en av få institusjoner som kunne gi kvinner trygghet i alderdommen. 

I dag driver stiftelsen fortsatt boliger for enslige kvinner over 60 år, med rundt 50 leiligheter i et bygg fra 50-tallet.

Historien minner oss om noe viktig på kvinnedagen: Boligpolitikk er også likestillingspolitikk.

Da kvinner manglet økonomisk sikkerhetsnett

Gjennom 1800-tallet var kvinner økonomisk avhengige av menn. Enker og ugifte kvinner sto veldig ofte uten inntekt, pensjon eller arverettigheter som kunne sikre dem et hjem. Derfor oppsto det her i Norden såkalte «frøkenstiftelser» – boligstiftelser som tilbød gratis bolig og noen ganger en liten pensjon til enslige kvinner.

Flere og flere leilighetshoteller dukker opp på Ruseløkka og Skillebekk. Ikke alle har søkt om lov: – Blir voldsomt

Det er bakteppet for Mogen Thorsens. Den første bygningen, oppført på 1890-tallet ved Bygdøy allé, rommet 50 kvinner som fikk bolig og en beskjeden stønad. På folkemunne het det «Hurpeslottet». Det sier sitt om hvordan enslige, eldre kvinner ble og blir sett på.

Det er mange som vil avfeie dette som intet mer enn en historisk fotnote. Samtidig vet vi i dag at mange kvinner ikke tør å forlate dårlige og voldelige partnere, fordi de da mister boligen sin og må klare seg selv i et rått og brutalt privatmarked. Vi må derfor snakke om boligmodeller som ligger mellom marked og offentlig sektor. 

Et (for)glemt spor i boligpolitikken

Samfunnet vårt har i dag i hovedsak to boligmodeller: Det kommunale tilbudet – for de aller mest vanskeligstilte – og det åpne markedet, der de fleste er overlatt til seg selv.

Men mellom disse finnes det et stort tomrom.

– Det kommer til å bli skikkelig trangt i døra til boligmarkedet i mai, spår eiendomsmegler

En ikke-kommersiell tredje boligsektor kan fylle dette rommet: boliger som ikke drives for profitt, men som heller ikke er kommunale sosialboliger. De kan eies av stiftelser, boligbyggelag eller ideelle aktører.

De kan tilby gode, rimelige boliger til mennesker som ikke faller inn i kommunale ordninger – men som heller ikke har økonomi til markedet. De kan gi en helt egen forutsigbarhet.

I mange europeiske land er dette en viktig del av boligpolitikken. I Wien bor flertallet av innbyggerne i ikke-kommersielle eller kommunale boliger. I Danmark bor hundretusenvis i allmennboliger. 

I Norge finnes noen slike – men de er små og fragmenterte. Historiske stiftelser som Mogens Thorsens er blant de få restene av en tradisjon der private formuer ble brukt til å bygge sosial infrastruktur. Før de ble brukt til å gi anonyme pengegaver til lyssky aksjonsgrupper.

Bolig er kjernen av likestilling

På kvinnedagen snakker vi om lønn, makt og representasjon. Men bolig er en minst like grunnleggende forutsetning for likestilling.

Økonomisk selvstendighet handler også om å ha et sted å bo som man faktisk har råd til.

For enslige eldre kvinner er dette fortsatt en realitet: De er flertallet av minstepensjonistene. 

Inspirasjon for fremtiden

Den norske velferdsstaten løste mye. Men boligpolitikken har vi siden 80-tallet overlatt ansvaret til markedet.

Boligpolitikken overser funksjonshindredes behov: – Dette er ikke luksus. Det er et hjem som fungerer for alle

Resultatet er et stadig skarpere skille: Kommunale boliger for de få – og et dyrt boligmarked for resten. Et boligmarked hvor både kvinner og menn ikke våger å skille seg, fordi de ikke vil miste bosted og måtte skifte skole og nabolag for sine barn. Her kan historien gi oss et hint.

De gamle stiftelsene viser at bolig kan organiseres på andre måter: ideelt, langsiktig og uten profittmotiv. De representerer et spor i boligpolitikken som vinker til oss fra glemmeboka.

På 8. mars vil jeg derfor stille et enkelt spørsmål:

Hva om vi tok opp igjen idéen – ikke bare for «frøkener» fra og i en annen tid, men for alle som i dag faller mellom boligmarkedet og kommunale ordninger?

En moderne tredje boligsektor kan bli et av de viktigste likestillings- og velferdsprosjektene fremover.

På innsiden av «narkoblokka»: – Tar jeg en sjanse ved å gå rundt her? Ja, det gjør du!