Boligpolitikken overser funksjonshindredes behov: – Dette er ikke luksus. Det er et hjem som fungerer for alle

Både privatpersoner og fagmiljøer advarer mot at boligpolitikken som formes i dag i liten grad tar høyde for at liv kan endre seg raskt og brutalt. Funksjonshindrede er ikke en statisk gruppe. Tvert imot er det en av minoritetene man raskest selv kan havne i.

– Dette er en minoritetsgruppe du plutselig kan tilhøre. Det kan skje med deg eller noen du er glad i, sier Camilla Huggins Aase, som har levd hele livet med cerebral parese etter en fødselsskade.

– Boligen fungerer ikke lenger

Et fall, en ulykke, sykdom eller et slag kan være nok til at hverdagen endrer seg dramatisk. Ifølge rådgiver i universell utforming i Norsk Handikapforbund, Elin Vang Kristiansen, er det nettopp dette boligpolitikken ofte overser.

– Hvis du plutselig blir rullestolbruker etter et slag, er det enormt belastende i tillegg å måtte flytte. Mange havner i den situasjonen i dag, fordi boligen de bor i rett og slett ikke fungerer lenger.

De reagerer på at det nå bygges flere små boliger som i liten grad tar høyde for at mennesker blir eldre, får barn, blir syke eller får nedsatt funksjonsevne.

Ny leilighetsnorm: – Vi har vært her før. Små boliger er et historisk tilbakeskritt, mener boligforsker

En kamp å finne bolig

For Aase og familien hennes har bolig vært en praktisk og vedvarende kamp gjennom hele livet. Hun vokste opp i en blokkleilighet uten heis i Bergen. Etter hvert som hun ble større, ble det stadig mer krevende for foreldrene å bære henne opp og ned trappene.

– Mamma begynte å se etter en passende bolig, men det tok lang tid, og vi fant ikke noe som kunne oppfylle alle kriteriene.

Familien flyttet etter hvert til rekkehus, men også der var løsningene midlertidige. Aase fikk ikke elektrisk rullestol til å ha hjemme, og hverdagen måtte tilpasses boliger som ikke var laget for hennes behov.

– Jo mindre det blir, jo mer hjelp trenger jeg

Som student bodde Aase på en hybel på 25 kvadratmeter.

– Når man har behov for elektrisk rullestol, kan man få to, slik at man har en i reserve hvis én blir ødelagt. Det er det ikke sjanse til hvis du bor så trangt.

Plassen strakk ikke til for hjelpemidler, snuareal og praktiske løsninger. Manglende tilrettelegging og lite funksjonelle løsninger gjorde at behovet for hjelp økte.

– Jo mindre det blir, jo mer hjelp trenger jeg.

– Dette er jo hjemmet mitt

I dag bor Aase i en leilighet i Kværnerbyen, som hun kjøpte før den var ferdig bygget og fikk være med på å tilpasse. Leiligheten er på 73 kvadratmeter og har to soverom.

– Alle løsninger som gjør at vi skal klare ting selv tar plass.

Kjøkken, bad og gang er tilpasset slik at hun kan klare mest mulig selv, uten at boligen slutter å føles som et hjem.

– Dette er jo hjemmet mitt. Jeg vil kunne invitere folk over og ha et sted å sitte sammen.

Nødvendig for noen, men nyttig for alle

Universell utforming handler om løsninger som er nødvendige for noen, men nyttige for alle. Mange av hjelpemidlene som i dag er en selvsagt del av hverdagen – som fjernkontroll til TV, blandebatteri og automatiske døråpnere – ble opprinnelig utviklet for personer med nedsatt funksjonsevne.

For Aase er plass og tilgjengelighet en forutsetning for å kunne klare seg selv i hverdagen. Hun bruker både rullator og elektrisk rullestol, avhengig av situasjon.

– Jeg bruker rullator fordi jeg vil holde helsen jeg har ved like. Men hvis jeg trenger å ta noe fra skap eller lage mat, må jeg bruke rullestol slik at jeg har ledige hender.

– Plassen står ikke ubrukt

Ifølge Vang Kristiansen er et minimumskrav for rullestolbrukere et snuareal på 1,5 meter.

– Men det betyr ikke at plassen står ubrukt for dem som ikke bruker rullestol.

Den samme plassen kan brukes til barnevogn, oppbevaring eller fleksibel møblering. Kristiansen forteller om familier som har måttet fjerne møbler for at barnet deres i det hele tatt skulle få plass til å lære å gå.

– Når boligen er for liten, kan det få direkte konsekvenser for barns motoriske utvikling.

Universell utforming handler derfor ikke om særtilpasninger for «noen få», men om boliger som fungerer bedre for alle.

– Hvorfor skal akkurat denne gruppen holdes utenfor?

For mange personer med nedsatt funksjonsevne er det avgjørende å bo sentralt. Alternativet kan bety mindre frihet, dårligere helse og økt isolasjon.

– Kunne jeg alltid tatt buss, trikk og T-bane, hadde det ikke vært et problem. Men alle trikker er ikke tilgjengelige, og mange holdeplasser er ikke lagt opp til at man kommer seg av og på.

Bil er heller ikke et reelt alternativ for alle.

– Muligheten til å få bil er i stor grad knyttet til om du er i jobb eller utdanning, og mange med nedsatt funksjonsevne er ikke i arbeid.

Aase understreker at ønsket om å bo sentralt ikke handler om luksus.

– Jeg vil også kunne gå i bursdag hos bestemor, dra på middag og ta en øl med venner. Jeg skjønner at ikke alle kan bo sentralt, men hvorfor skal akkurat denne gruppen holdes utenfor?

Thomas gikk fra å bo på 43 kvadratmeter til 27: – Jeg ville starte litt på nytt

Eldre og utilgjengelige leiligheter 

Vang Kristiansen peker på livsløpsboliger som et viktig alternativ, der boligen er utformet slik at man kan bli boende gjennom ulike faser av livet.

– Alle nødvendige funksjoner skal være på samme plan som inngangsdøren. Det skal ikke være trapper verken inne i boligen eller fram til inngangen. Da klarer folk seg selv lenger.

Dette gjelder langt flere enn personer med varige funksjonsnedsettelser.

– Det gjelder også for gravide, eldre, småbarnsforeldre eller for eksempel dem som midlertidig har brukket beinet.

Aase understreker at utfordringene allerede er store i den eksisterende boligmassen.

– Det er flest eldre leiligheter i byen, og mange av dem mangler tilgjengelighet, blant annet på grunn av trapper ved inngangen, smale ganger og manglende heis.

Når også nye boliger blir mindre, mener hun at problemet forsterkes.

– Når du innskrenker leilighetene, blir heller ikke de nye leilighetene bygget for oss.

– Ikke et likestilt liv for noen

Begge mener dette ikke kan overlates til markedet alene.

Drøyt to millioner kostet boligen på Vollebekk. Her er de ti billigste boligene solgt i Oslo siste uke

– Utbyggerne har en business å tenke på, og det har jeg forståelse for. Men de bygger ikke boliger fordi de har et hjerte for folk som mangler et hjem, sier Aase.

Kristiansen peker på at dette også er samfunnsøkonomisk korttenkt.

– Må folk flytte rett i omsorgsbolig fordi boligen ikke er tilgjengelig, er det langt dyrere for samfunnet enn å bygge godt i utgangspunktet.

For Aase handler det til slutt om verdighet.

– Å sitte store deler av året i en bitteliten leilighet er ikke et likestilt liv for noen.