1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Denne søndagen var det både worldcup i skiskyting og åpen kirke i Holmenkollen kapell. Foto: Kjersti Opstad

– Å kunne vandre inn i en åpen kirke og være stille og alene et øyeblikk, er et privilegium

Mannen min, muslimen, mente jeg ikke kunne skrive om et kirkebesøk hvor presten ikke kom. Jeg kunne gjøre dem forlegne. Sannheten er at jeg hadde en fin tur i Holmenkollen kapell denne søndagen.

Publisert

Det var ikke det at jeg reiste langt for å komme meg til kirke denne dagen, det har jeg gjort mange dager før. Det var mer hvem jeg reiste sammen med. Jeg er et nokså tolerant og romslig menneske, men enkelte grenser må man ha.

Og mine grenser går altså milevis før jeg setter meg ned midt i et rødt og blått kubjelleringende folkehav med høy jubelfaktor og ryggsekker med termos og norske flagg i. Det er ikke det at jeg ikke kan leve fredelig sammen med dem, skiheiefolket, vi kan sameksistere som bare det vi. Så lenge de kan være i skauen og skrike og bråke og jeg... kan sitte stille og dingle med beina på kafe... med en diger kopp urtete... langt, langt unna.

Pent i kø marsjerte jeg til kirken. Omringet av norske flagg og akkompagnert av klimrende kubjeller. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Hver søndag, en ny oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka.

Sportsgudstjeneste i Holmenkollen kapell

Men denne søndagsmorgenen satt vi altså på samme bane og var på vei til omtrent akkurat samme sted. De skulle på verdenscup i skiskyting, og jeg mente at jeg hadde lest at det skulle være sportsgudstjeneste i Holmenkollen kapell, midt i løypa de skulle skyte og skie i. Sportsgudstjeneste, tenkte jeg for meg selv. Det har jeg aldri vært med på før. Tenk om det er skikkelig moro? og så dro jeg. Sammen med absolutt alle andre, dro jeg. Jeg var ikke spesielt flink til å "blende inn".

På veien opp bakkene, var det kø. Lang kø. Og etter kaoset som hadde rådet i Kollen uken før, var politioppbudet stort. Jeg ble dirigert hit og dit. At jeg ikke ønsket å snike meg inn på stadion, men bare ønsket å komme meg i kirken, var ikke noe de var vant til å høre. Det er sikkert like greit, for på vei ned igjen, gikk jeg feil og greide ved et uhell å snike meg inn på stadion likevel. Heldigvis for meg så greide jeg å snike meg ut igjen nesten like fort som jeg snek meg inn. Så jeg får være tilgitt. Jeg mente det virkelig ikke.

Det er som et eventyrslott, Holmenkollen Kapell. Foto: Kjersti Opstad

Enkelte av oss møter oftere enn presten

Tre funksjonærer, en ukjent publikumer og meg, kirke-Kjersti, møtte til Gudstjeneste denne dagen. Så de som sier at kirkebenkene er tomme må bare spise sine ord. Enkelte av oss er altså så ivrige at vi møter opp oftere enn presten. Jeg vurderte et øyeblikk å stille som vikarprest, men jeg lot det klokelig bli med tanken.

Tre funksjonærer i Holmenkollen og jeg ventet på presten. Foto: Kjersti Opstad

Inne i kirken greide jeg å lure med meg tre funksjonærer. Jeg var sikker. Her skulle det være gudstjeneste i dag. Jeg hadde til og med funnet et laminert oppslag inne i kirken som sa at jo, her skulle det være sportsgudstjeneste klokka 11. Så vi satte oss ned og ventet. Funksjonærene på ene siden. Jeg på den andre. De ble lei og gikk før meg. Jeg ventet litt ekstra lenge. Jeg hadde sett folkehavkaoset der nede i bakken med mine egne øyne, og om noe kunne gjøre en prest sein, så var det dette.

Kirken ble påtent av Greven

Opprinnelig ble Holmenkollen Kapell bygd i 1903, i jugendstil, og med en fasade som i all hovedsak ligner på den som møter deg i dag. Men den kirken som står der i dag, ble innviet i 1996.

Det gamle kapellet ble påtent av selveste Greven (en Satan-dyrker på nittitallet) og brant ned til grunnen i 1992. En voldsom historie som var svært smertefull for de mange som var knyttet til kapellet.

Julaften samme året som kapellet brant ned, samlet over 2000 mennesker seg på branntomten for å feire høytiden. Og fire år senere sto altså det nye kapellet der, som fugl Fønix opp fra branntomten. I kjelleren på kirken finner du forresten et festlokale for 100 personer og restene av kirkeklokkene som ligger akkurat der de falt ned under brannen. Komiteen for gjenreisning av kirken hadde prinsesse Ragnhild som sin høye beskytter, og hele kongefamilien har en nær tilknytning til dette kapellet.

I kirkens inngangparti finner man et portrett av Kong Olav. Kongefamilien har som tradisjon å gå til messe i kapellet på julaften, når de feirer jul på Kongsseteren. Foto: Kjersti Opstad

Her er den første danske Bibel

I inngangspartiet finner man også en av kapellets skatter, Fredriks II's bibel. Dette er den andre av de såkalte tre foliobiblene som ble utgitt i Danmark på 1500- og 1600-tallet. Denne utgaven er den første bibelen som er trykket av en danske, og det var det største trykkearbeidet i Danmark på 1500-tallet.

Selve trykkekunsten var oppfunnet i europeisk versjon kun 100 år tidligere (selv om den altså fantes med andre metoder i Kina og Korea) og bibler og andre bøker var svært kostbare og sjeldne. Mange kirkesamfunn i Norge hadde ikke råd til å kjøpe sin egen Bibel.

Fredrik II's bibel oppbevares trygt i en monterkasse i kapellets inngangsparti. Foto: Kjersti Opstad

Vel hjemme mente mannen min, muslimen, at jeg ikke kunne skrive om et kirkebesøk hvor presten ikke kom. Jeg kunne gjøre dem forlegne, mente han, og det syntes han ikke jeg burde gjøre. Jeg burde heller skrive om noe annet og dra tilbake en annen dag. Men sannheten er at jeg hadde en fin tur i kirken denne søndagen. Selv uten prest. Holmenkollen kapell var vel verdt et besøk. Det var åpent og ønska meg velkommen med tente lys og ga meg en god pause fra kaoset utenfor.

Og jeg vet ikke om de burde ha noen som helst grunn til å føle seg forlegne. Jeg er ikke ukjent med å ikke ha styr på alt sammen, for å si det sånn. Jeg har tatt feil av både tider og dager før. Mange ganger før, til og med.

Stillhet er en mangelvare

Og selv om jeg fremdeles ikke vet hva en sportsgudstjeneste er, så hadde jeg faktisk et fint kirkebesøk. Kapellet har en svært spesiell historie, selv om det nå er et av våre nyeste kirkebygg. Å vandre i stillhet rundt i dette kapellet og titte på det som fantes der inne, var en god opplevelse. Mens jeg var der, så kom også flere mennesker innom. Noen ba en stille bønn, andre tente et lys i lysgloben.

Å kunne vandre inn i en åpen kirke og være stille og alene et øyeblikk, er et privilegium. Stillhet og et øyeblikk alene med oss selv, er ofte mangelvare i vårt hektiske, moderne samfunn. Kanskje trenger vi ikke alltid en prest og en hel gudstjeneste. Kanskje er det av og til like godt å være alene i et tilrettelagt og pynta høytidsbygg. Jeg satte i alle fall pris på denne stille stunden før jeg våget meg ut til de dundrende høyttalerne og alle de skiglade menneskene der ute. Det gjorde meg godt, dette lille avbrekket.

Foto: Kjersti Opstad

Når jeg leter etter nye steder å dra til i kirkeprosjektet mitt, så legger jeg merke til at mange kirker har et tilbud om åpne kirker innimellom. Et rom for stillhet, refleksjon, bønn og lystenning. For mange av oss, er kanskje terskelen for å gå inn i et kirkerom og være alene lavere enn å møte opp til en hel skummel gudstjeneste. En åpen kirke er et fint tilbud, og det var nok det som egentlig var tilbudet vi var ment å få i kapellet denne dagen. Og sportsgudstjenesten? Den var visst helgen før den.

Denne teksten er tidligere publisert på Bloggen Kirken og meg.

Ellers i denne serien har vi publisert:

Holmenkollen kapell
Holmenkollen kapell
Holmenkollen kapell
Holmenkollen kapell
Holmenkollen kapell
Powered by Labrador CMS