Sofienberg kirke
Sofienberg kirke i vakker kveldsbelysning. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

– Taizebønn i Sofienberg kirke er nok det nærmeste jeg har kommet å kjenne meg åndelig hjemme i kirka

«Gradvis tok en overbevisning form i meg om at det var essensielt å skape et fellesskap rettet mot alltid å ville prøve å forstå hverandre og bli forsonet».

Du trodde kanskje at fredag kveld klokka 20.00 var et av de derre ugudelige tidspunktene hvor man i alle fall ikke går i kirka, men da tar du feil. En fredag kveld hver måned møtes nemlig en gruppe mennesker i Sofienberg kirke for å meditere gjennom sang, bibeltekster og stillhet. Slik har de møttes i over 20 år, fortalte de. Jeg forstår hvorfor de blir værende. Taizebønn er en god og vakker opplevelse.

FAKTA

Serien 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Hver søndag, en ny oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka.

Taizebønn har fått navnet sitt etter den franske byen hvor broder Roger etablerte sitt kloster og hvor spesielt unge pilegrimer fra hele verden kan møtes og lære om filosofien og sangene som brukes i denne type bønn.

Samlet mennesker rundt godhet og enkelhet

For å bruke Broder Rogers egne ord: – Siden min ungdom har jeg aldri mistet intuisjonen om at fellesskapet vårt kan være et tegn på at gud er kjærlighet og kjærlighet alene. Gradvis tok en overbevisning form i meg om at det var essensielt å samle mennesker rettet mot alltid å ville prøve å forstå hverandre og bli forsonet, et fellesskap der hjertets godhet og enkelhet ville stå i sentrum for alt.

Taizebønn fokuserer på den altoverskyggende kjærligheten og det økumeniske arbeidet, altså fellesskapet mellom ulike kirkesamfunn. Men også på de med en annen tro. Eller som gårsdagens bibeltekst sa det, Mot gjeterens andre flokker.

Taizebønn
I Taizebønn synes det meste å være orientert mot klosteret i Taize. Slik også med ikonet de bruker i kirken under bønnen. Ikonet er en kopi av et ikon man finner i klosteret i Taize. Foto: Kjersti Opstad

Skaper en intim stemning

Da jeg forsøkte å lære om Taize, om hva det var og hvordan det foregikk, lette jeg gjennom mange ulike kilder. Her synes jeg kirkens egen informasjon kunne vært bedre. Informasjon om aktiviteter i eget hus bør alltid være mer informativ enn Wikipedia. Når det gjelder taize vinner Wikipedia den kampen.

På Wikipedia står følgende om taizefellesskapet: «Taize står bak en egenartet form for liturgisk musikk, som reflekterer fellesskapets vektlegging av meditasjon. Den bruker enkle fraser, gjerne hentet fra Salmene eller andre steder i Bibelen som repeteres eller synges i kanon. Repetisjonen er et redskap som gjør meditasjonen lettere. Instrumentene som brukes er normalt gitar, fløyte, obo, klarinett, horn, trombone og cello. Disse gjør stemningen mer intim enn man oppnår med det klassiske kirkeinstrumentet, orgelet».

Vakker og kraftfull sang

Jeg er glad for at jeg gikk til Sofienberg kirke denne fredagen. Taizebønn er nok til nå det nærmeste jeg har kommet å kjenne meg åndelig hjemme i kirka. Som jeg skrev da jeg presenterte denne bloggen, så tilhører jeg Inayati-ordenen innen sufisme eller vestlig sufisme, som det ofte blir kalt. Og der er nettopp meditasjon gjennom repeterende sangtekster, syngende mantra, zikr og nigun en viktig del av praksisen.

Taize sanger
Taize sangboka er mer håndterlig enn salmeboka. Foto: Kjersti Opstad

Det er flere andre likheter også. For eksempel fokuset på kjærligheten. Et annet er fokuset på å skape enhet, altså å bringe forståelse og kjærlighet mellom mennesker og religioner. Jeg forstår taizebønn, og jeg liker det. Ikke minst liker jeg det fordi sangen i seg selv er vakker og kraftfull. Men samtidig så er det også rart å oppleve noe som er så nært, men som likevel ikke er helt mitt.

Det meditative elementet er nok større om man deltar lenge nok til å kunne sangene. Særlig godt likte jeg stillheten midt i praksisen. Stillhet er en luksus vi så alt for sjelden unner oss.

Minnet om sufimeditasjon

Denne kvelden hadde jeg selskap av Laura Slaughter, som også har deltatt på meditasjoner gjennom Inayati-ordenen. Hun syntes taizebønn ga henne den samme gode følelsen som hun får under sufimeditasjoner og har allerede bestemt seg for at hun vil tilbake. Kanskje er dette noe også du vil teste ut? I så fall må du møte i Sofienberg kirke fredag 2. mars klokka 20.

Laura Slaughter
Laura Slaughter har bestemt seg for å prøve taizebønn også neste uke. Foto: Kjersti Opstad

Og om du lurer på hvorfor jeg ikke, som i tidligere blogginnlegg, har skrevet om kirkebygget jeg har besøkt, så kan jeg fortelle at taizebønn foregår i så dempet belysning at jeg ennå ikke egentlig har sett kirkebygget. Om jeg vil skrive om det, så må jeg tilbake en annen dag, og det gjør jeg nok. Taizebønn er ikke det eneste spennende som skjer i Sofienberg kirke.

Innlegget er hentet fra bloggen Kirken og meg.

Tidligere i denne serien har vi publisert:

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer