Yogagudstjeneste
Yogagudstjeneste i Fagerborg kirke gjør godt for kropp og sjel. Foto: Kjersti Opstad

Menn og kvinner, gamle og unge: Gå til Fagerborg kirke. Gå og prøv yogagudstjeneste

Jeg husker ordene en facebookvenninne av meg ytret da hun ble spurt om fellesbønn for kvinner og menn i moskeen. «Jeg driter i likestillingen. Jeg vil bare ikke stå der i moskeen med rompa i været og be mens en fremmed mann snuser meg i ræva. Jeg vil be i fred».

Så stod jeg der altså på kirkegulvet med rumpa i været og hendene trygt plassert på gulvet i downward facing dog posisjon og jeg visste med meg selv at dette, dette var nok ikke helt innafor rammene av den vestlandske indremisjonens idé av kirkegang.

FAKTA

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Hver søndag, en ny oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka.

Det er lørdag formiddag og jeg er i Fagerborg kirke. Kirka der Synniva Gylver er sogneprest og de har yogagudstjenester en lørdag hver måned og bruker påska til å feire Harry Potter med rumpeldunkspilling rundt kirkeveggene og eliksirmiksturundervisning langs kirkebenkene.

Fagerborg_kirke2
Staselige Fagerborg kirke ligger på en høyde. Foto: Wikiepedia

Ligger vakkert på en høyde

Fagerborg kirke ligger ved Stensparken på Fagerborg i Oslo. Et bitte lite steinkast fra Bislett stadion. Kirken ble bygget i 1903 og er, som seg hør og bør i dagens Oslo, omringet av blankis som gjør adkomsten noe mer spennende enn den trengte å være. Kirken er en treskipet langkirke bygget i granitt. Bygningen i nygotisk stil er tegnet av arkitekt Hagbarth Schytte-Berg. Den ligger vakkert til på en liten høyde og er et stolt kjennemerke i terrenget.

Ved alteret er det et vakkert glassmaleri. Dette ble laget samme år som kirken ble oppført av keiserlig og kongelig hoffglassmaler Max Roth fra Ungarn og forestiller «Den oppstandne Kristus». Men det er ikke dette glassmaleriet som fanger min oppmerksomhet når jeg først kommer inn i kirkerommet. Fagerborg kirke har noen helt usedvanlig vakre vinduer. Jeg ønsker meg akkurat slike vinduer. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal få plass til dem.

Er det du som er Kirke-Kjersti?

Bortsett fra vinduene, er det en liten kvinne med lange rastafletter og en grå t-skjorte med ordene PREST stavet på som fanger min oppmerksomhet. Før gudstjenesten begynner, går hun rundt i rommet og håndhilser og småsnakker litt med alle som har kommet. Man blir sett, møtt og ivaretatt om man kommer på yogagudstjeneste i Fagerborg kirke. Når turen kommer til meg, så forteller jeg at jeg har tenkt å skrive om opplevelsen.

Å, er det du som er Kirke-Kjersti bryter hun ut og ler. Jeg ler også. Ja, det er jeg som er Kirke-Kjersti. Ingen, og aller minst jeg, så det navnet komme, men jeg forstår nå at dette er et navn som har satt seg. Jeg er Kirke-Kjersti og det kommer jeg til å forbli… lenge. Og det er helt greit.

Sogneprest Sunniva Gylver står i spissen for yogagudstjenestene. Foto: Kjersti Opstad

Jeg liker livet som Kirke-Kjersti. Jeg fryktet at 52 møter med kirken på ett år kunne bli en noe kjedsommelig affære. Jeg tok feil! Det viser seg at kirken har svært mye å by på, og Fagerborg kirke synes å være mer spennende enn de fleste.

Men størst blant dem er kjærligheten

Det blir forresten ingen kirke-te etter yogagudstjenesten denne dagen. Koret må ha rommet. De må øve. Dagen etter skal det nemlig fremføres Händels Messias i kirkerommet. Kontrastene kunne knapt vært større. Kirken kan by på stor variasjon. Det er nesten som om de har plass til hele livet, med alle dets aspekter.

Dagens tema i gudstjenesten er forresten kjærlighet. Den som er større enn alt. Større enn troen og håpet. Og sogneprest Sunniva Gylver leser fra det som kanskje er Bibelens mest kjente vers: Kjærlighetens Høysang, kapittel 13, i Paulus første brev til korinterne. Verset som forteller oss at «kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke og er ikke hovmodig» og som ender med de mest kjente ordene av dem alle: «så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten».

Yogaen gjør godt

Ordene setter en fin stemning for yogadelen av gudstjenesten. Denne delen ledes trygt og stødig av yoga-instruktør Henriette Sørensen.

Hun guider oss gjennom øvelsene på en forståelig og god måte. Fokuset er på pust, og øvelsene er enkle. Pust inn kjærlighet og pust ut kjærlighet til alle som er i rommet. Pust inn, pust ut… Langt ut. Ut i byen. Ut i verden. Og inn igjen. Sakte og sikre bevegelser. Opp og stå. Hendene over hodet. Pust inn – pust ut. Jeg greier det jo.

Også jeg som var så stiv og støl og hadde så vondt i kroppen i dag at jeg trodde at jeg ikke kunne gjøre noen av øvelsene. Men dette kan jeg jo gjøre, og det gjør godt. Det er godt å kjenne hvordan musklene sakte strekkes ut, hvordan ryggraden forlenges i kobra stilling. Lårene våkner opp i downwards looking dog. Det er godt. Jeg koser meg.

Henriette Sørensen
yoga-instruktør Henriette Sørensen guider oss gjennom yogaøvelsene. Fokuset er på pust, og øvelsene er enkle. Foto: Kjersti Opstad

— Jeg driter i likestillingen

Men så skjer det noe. En tilskuer har flyttet seg frem til aller fremste benk. Rett ved der jeg sitter. Jeg blir distrahert og føler meg invadert. «pust kjærlighet», tenker jeg for meg selv, bare fortsett å puste kjærlighet og ikke la deg distrahere. Men jeg greier det ikke. En god stund blir det nok pustet mye mer irritasjon enn kjærlighet fra min side. Jeg innrømmer det.

Jeg husker ordene en facebookvenninne av meg ytret da hun ble spurt om fellesbønn for kvinner og menn i moskeen. «Jeg driter i likestillingen. Jeg vil bare ikke stå der i moskeen med rumpa i været og be mens en fremmed mann snuser meg i ræva. Jeg vil be i fred».

Selv om vi er et klart flertall av kvinner på yogagudstjeneste, så trenger jeg overhode ikke kjønnssegregering for å slappe av og trives. Om personen på matta ved siden av var mann og ikke kvinne, så hadde ikke det plaget meg overhodet. Men om man skal sitte så nær dem som utøver yoga, så bør man helt klart være deltager, ikke tilskuer.

— Yoga inviterer onde ånder inn

De siste ukene har det vært en diskusjon om yoga. Diskusjonen ble reist av en Frp-politiker som hevdet at yoga var å invitere onde ånder inn. Og her sitter jeg altså i kirka og utøver yoga. Det synes jeg flere burde gjøre!

Kirka er et fantastisk sted å drive med yoga på (om man ser bort fra den begrensede gulvplassen) og kombinasjon mellom gudstjeneste og yoga er fantastisk. Pust og kropp er viktig. Mennesker i et moderne samfunn pepres med informasjon rettet mot hodene våre. Hodene våre er utslitte og har ikke plass til mer informasjon.

Fagerborg kirke inne
Fagerborg kirke innvendig. Foto: Kirkesøk

Gå til Fagerborg kirke

Men kroppene våre og hjertene våre, de trengs å snakkes til. De trenger å få lov til å bli med på festen. Møte de overbelasta hodene våre. Jeg er glad for at de møtene også kan skje i kirken. Jeg håper flere kirker vil åpne opp og ha et slikt tilbud.

Yoga er ikke onde ånder og hokus pokus. Yoga er sjelens smertelindring. Yoga er en metode for å la kropp, sjel og hode komme sammen et lite øyeblikk. Det gjør godt, og det er noe vi alle kan ha behov for. Med en god instruktør, som det de har i Fagerborg menighet, så er yoga også noe som kan passe for mange flere enn dem som i dag utøver det. Menn og kvinner, gamle og unge: Gå til Fagerborg kirke. Gå og prøv! Yogagudstjeneste der passer for mange flere av oss.

Denne teksten har tidligere vært publisert på bloggen Kirken og meg.

Ellers i denne serien har vi publisert:

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer