– Vi krever svar i dag. For Tamima

På Kampen, noen hundre meter fra der jeg bor, er det malt et portrett av Tamima Nibras Juhar. Noen malte det der hun levde, i dagene etter at hun ble drept.

Hver gang jeg går forbi, stopper jeg opp. Jeg tenker på henne. Og jeg tenker på når noen skal ta ansvar for det som skjedde her på Kampen.

For seks måneder siden ble Tamima drept på jobb i vår bydel. Hun var der for å ivareta en sårbar ungdom, fordi det er det barnevernansatte gjør. De stiller opp. De gjør det fordi de bryr seg. Tamima kom aldri hjem.

Vant frem til slutt: – Glad Ap-regjeringens grove underfinansiering av Oslos barnevern stanses

Hvem hadde ansvaret?

I dag, 4. mars møter byråden til høring i bystyret. Det er der det politiske ansvaret må avklares: Hvilke krav stilte kommunen til den private aktøren – og ble de faktisk fulgt opp?

Har Oslo kommune tilstrekkelig kompetanse til å identifisere og håndtere ungdom med tegn til radikalisering og er ansatte trygge? Hvem hadde ansvaret når systemene sviktet? Og hva er konkret annerledes i dag enn dagen før Tamima ble drept?

Statsforvalteren har konkludert med lovbrudd – mangelfull informasjonsdeling og sviktende vurderinger av en ungdom med kjent bekymringshistorikk. Arbeidstilsynet har avdekket brudd på arbeidsmiljøregelverket, blant annet at ansatte jobbet alene i situasjoner med kjent risiko – uten at det forelå tilstrekkelige risikovurderinger eller sikkerhetstiltak.

Det private barnevernstiltaket var finansiert og godkjent av det offentlige. Kommunen hadde plikt til å føre tilsyn. Likevel sviktet systemet på flere nivåer samtidig.

Oslos barnevern bruker institusjon sjeldnest i landet: – Mange har kriminell løpebane før de får plass

Vi har rett på svar

Kjent risiko. La det synke inn.

Det betyr at faresignaler ble oversett. At vurderinger ble gjort, men ikke var gode nok. Tamima skulle bare gå på jobb. Hun skulle aldri bære risikoen alene.

Likevel gikk hun alene på jobb den dagen. Dette er ikke et enkeltavvik, men et uttrykk for strukturelle svakheter som noen må ta ansvar for.

Jeg er selv kvinne med minoritetsbakgrunn. Jeg vet hva det vil si å bære på en ekstra uro – bevisstheten om at hat ikke bare er noe du leser om, men noe du kjenner på kroppen.

I vår bydel sitter denne uroen fortsatt hos folk. Foreldre spør. Minoritetsmiljøer spør: Er vi trygge? Tas risiko og ekstremisme på alvor – før det er for sent? Det er spørsmål vi har rett til å stille. Og vi har rett på ordentlige svar.

Tamima fortjente mer

Vi må vite at ansatte i barnevern og omsorg i Oslo kan gå på jobb uten å frykte for livet. Vi må vite at systemer og rutiner faktisk fungerer. Vi må vite at politisk ansvar følges opp, slik at ingen situasjon som Tamimas kan skje igjen.

Fikk tre ulikt sladdede KPMG-rapporter om Kampen-drapet: – Har byrådet i det hele tatt kontroll?

Høringen 4. mars kan ikke bli en seremoni der byråden nikker alvorlig og lover å følge opp. Vi må vite hva som faktisk skjer videre – med tilsyn, kontrakter, krav til private aktører og politisk ansvar på øverste nivå.

Statsforvalteren har konstatert lovbrudd. Da er ikke «vi tar dette på alvor» godt nok. Vi trenger klare svar, konkrete tiltak og tidsfrister. Tamima fortjente mer. Familien hennes fortjener mer. Ansatte i barnevern over hele Oslo fortjener mer.

Rop navnet hennes høyt

8. mars vil Tamima Nibras Juhar være hovedparolen i toget. Det er riktig. Det er nødvendig. For dette handler om alt 8. mars handler om: Retten til å leve, retten til å arbeide trygt, minoritetskvinners rett til å eksistere uten frykt.

Tamima ble drept av hat. Og hun ble sviktet av systemene som skulle beskytte henne. Begge deler må vi snakke om og begge deler krever ansvar.

Kom i 8. mars-toget. Ta med en kollega, nabo, venn. Vi i Oslo uansett bakgrunn, tro eller hudfarge – skal stå sammen mot hat og for verdighet. Rop navnet hennes høyt i gatene våre. Ikke bare for å minnes. Men fordi vi krever ansvar.

Vi glemmer deg ikke, Tamima. Og på søndag skal jeg rope navnet ditt høyt.