DEBATT
– Når man privatiserer en sektor der 95 prosent av arbeidsstyrken har minoritetsbakgrunn, er det i praksis en omfordeling fra lavtlønte minoritetskvinner til kommersielle aktører, mener lokalpolitiker Athithan Kunarasamy. Her fra Kantarellenhjemmet på Mortensrud, som ble privatisert i fjor.
Foto: Oslo kommune
– Hvem betaler prisen når sykehjemmene i Oslo privatiseres?
– Når man privatiserer sykehjemmene i Oslo, kutter man ikke bare i budsjetter, men i livsløpsøkonomien til en gruppe minoritetskvinner som allerede står nederst i lønnshierarkiet. Likestilling handler ikke bare om symboler og kampanjer, men om pensjon, lønn, rettigheter og muligheten til å stå i jobb uten å bli utslitt.
I Oslo er eldreomsorgen i
praksis båret av kvinner med minoritetsbakgrunn. Rundt 95 prosent av de som
jobber på sykehjem og i hjemmesykepleien har røtter utenfor Norge. De løfter,
vasker, trøster, mater og pleier. De holder hjulene i gang i en sektor som
ellers ville kollapset.
Likevel er det nettopp
denne gruppen som nå står i fare for å miste pensjon, trygghet og
forutsigbarhet når store sykehjem privatiseres.
Det er vanskelig å forstå
hvordan dette kan beskrives som et tiltak for å «redusere ulikhet» eller
«styrke integrering». For konsekvensene peker i motsatt retning.
Integreringen svekkes
Integrering handler ikke
om festtaler. Det handler om stabilt arbeid, forutsigbare vilkår og muligheten
til å bygge et liv i Norge. Når ansatte med minoritetsbakgrunn mister offentlig
tjenestepensjon og risikerer lavere bemanning, mer deltid og mer usikkerhet,
svekkes integreringen i praksis.
Det er ikke mulig å
snakke om «arbeidslinjen» samtidig som man svekker arbeidsvilkårene til dem som
faktisk står i arbeid og som gjør en av de mest samfunnskritiske jobbene vi
har.
Rammer dem som står aller
nederst
Dette er en
kvinnedominert sektor. Det er en minoritetsdominert sektor. Og det er en
lavlønnssektor. Når man privatiserer, kutter man ikke bare i budsjetter, men i
livsløpsøkonomien til en gruppe som allerede står nederst i lønnshierarkiet.
Likestilling handler ikke
bare om symboler og kampanjer. Det handler om pensjon, lønn, rettigheter og
muligheten til å stå i jobb uten å bli utslitt. Privatisering rammer kvinner
med minoritetsbakgrunn dobbelt, både som kvinner og som minoriteter.
Brems på sosial mobilitet
Det er en politisk klisjé
at «arbeid er nøkkelen til sosial mobilitet». Men arbeid alene løfter ingen
hvis arbeidsvilkårene er så svake at man aldri får mulighet til å bygge
økonomisk trygghet.
Når ansatte mister
pensjon, mister de ikke bare penger. De mister fremtid. De mister muligheten
til å spare, investere, eie bolig eller gi barna sine bedre forutsetninger.
Privatisering i en sektor der nesten alle ansatte har minoritetsbakgrunn blir
dermed en direkte brems på sosial mobilitet.
Omfordeling til
kommersielle firmaer
Det er et paradoks at
partier som snakker mest om å redusere ulikhet, samtidig støtter tiltak som
øker den.
Når man privatiserer en
sektor der 95 prosent av arbeidsstyrken har minoritetsbakgrunn, er det ikke en
nøytral reform. Det er en omfordeling, fra lavtlønte minoritetskvinner til
kommersielle aktører.
Det fremstår som et
paradoks at partier som snakker mest om integrering, samtidig støtter en politikk
som svekker integreringen for mennesker som allerede bidrar gjennom arbeid.
Det er vanskelig å se
hvordan dette styrker samfunnet. Dette gjelder særlig Fremskrittspartiet, mens
Høyre og Venstre i praksis gjemmer seg under skjørtene til FrP i denne saken.
Et politisk valg
Privatisering av sykehjem
i Oslo er ikke bare en organisatorisk endring. Det er et politisk valg som
former integrering, likestilling, sosial mobilitet og sosial ulikhet i tiår
fremover.
Når nesten hele
arbeidsstyrken har minoritetsbakgrunn, blir privatisering et spørsmål om sosial
rettferdighet. Det handler om hvem som får trygghet og hvem som mister den. Hvem
som løftes og hvem som blir stående igjen.
Hvis målet virkelig er å
redusere ulikhet, styrke integrering og skape et mer rettferdig samfunn, må
politikken speile ordene. I dag er det de svakeste som betaler prisen for
beslutninger som påstås å være til fellesskapets beste.