– Hvem betaler prisen når sykehjemmene i Oslo privatiseres?

I Oslo er eldreomsorgen i praksis båret av kvinner med minoritetsbakgrunn. Rundt 95 prosent av de som jobber på sykehjem og i hjemmesykepleien har røtter utenfor Norge. De løfter, vasker, trøster, mater og pleier. De holder hjulene i gang i en sektor som ellers ville kollapset.

Likevel er det nettopp denne gruppen som nå står i fare for å miste pensjon, trygghet og forutsigbarhet når store sykehjem privatiseres.

Det er vanskelig å forstå hvordan dette kan beskrives som et tiltak for å «redusere ulikhet» eller «styrke integrering». For konsekvensene peker i motsatt retning.

Nytt privatiseringskaos og Høyres helsebyråd erkjenner: – Kan synes som ansatte har gått ned i lønn

Integreringen svekkes

Integrering handler ikke om festtaler. Det handler om stabilt arbeid, forutsigbare vilkår og muligheten til å bygge et liv i Norge. Når ansatte med minoritetsbakgrunn mister offentlig tjenestepensjon og risikerer lavere bemanning, mer deltid og mer usikkerhet, svekkes integreringen i praksis.

Det er ikke mulig å snakke om «arbeidslinjen» samtidig som man svekker arbeidsvilkårene til dem som faktisk står i arbeid og som gjør en av de mest samfunnskritiske jobbene vi har.

Rammer dem som står aller nederst

Dette er en kvinnedominert sektor. Det er en minoritetsdominert sektor. Og det er en lavlønnssektor. Når man privatiserer, kutter man ikke bare i budsjetter, men i livsløpsøkonomien til en gruppe som allerede står nederst i lønnshierarkiet.

Likestilling handler ikke bare om symboler og kampanjer. Det handler om pensjon, lønn, rettigheter og muligheten til å stå i jobb uten å bli utslitt. Privatisering rammer kvinner med minoritetsbakgrunn dobbelt, både som kvinner og som minoriteter.

– Dette er en trist dag for våre kolleger

Brems på sosial mobilitet

Det er en politisk klisjé at «arbeid er nøkkelen til sosial mobilitet». Men arbeid alene løfter ingen hvis arbeidsvilkårene er så svake at man aldri får mulighet til å bygge økonomisk trygghet.

Når ansatte mister pensjon, mister de ikke bare penger. De mister fremtid. De mister muligheten til å spare, investere, eie bolig eller gi barna sine bedre forutsetninger. Privatisering i en sektor der nesten alle ansatte har minoritetsbakgrunn blir dermed en direkte brems på sosial mobilitet.

Omfordeling til kommersielle firmaer

Det er et paradoks at partier som snakker mest om å redusere ulikhet, samtidig støtter tiltak som øker den.

Når man privatiserer en sektor der 95 prosent av arbeidsstyrken har minoritetsbakgrunn, er det ikke en nøytral reform. Det er en omfordeling, fra lavtlønte minoritetskvinner til kommersielle aktører.

Eldrebølge rammer Oslo hardt om få år: – Totalt ansvarsløst å ikke planlegge for flere sykehjem

Det fremstår som et paradoks at partier som snakker mest om integrering, samtidig støtter en politikk som svekker integreringen for mennesker som allerede bidrar gjennom arbeid.

Det er vanskelig å se hvordan dette styrker samfunnet. Dette gjelder særlig Fremskrittspartiet, mens Høyre og Venstre i praksis gjemmer seg under skjørtene til FrP i denne saken.

Et politisk valg

Privatisering av sykehjem i Oslo er ikke bare en organisatorisk endring. Det er et politisk valg som former integrering, likestilling, sosial mobilitet og sosial ulikhet i tiår fremover.

Når nesten hele arbeidsstyrken har minoritetsbakgrunn, blir privatisering et spørsmål om sosial rettferdighet. Det handler om hvem som får trygghet og hvem som mister den. Hvem som løftes og hvem som blir stående igjen.

Hvis målet virkelig er å redusere ulikhet, styrke integrering og skape et mer rettferdig samfunn, må politikken speile ordene. I dag er det de svakeste som betaler prisen for beslutninger som påstås å være til fellesskapets beste.