DEBATT
Det har vært sagt mye om forholdende i Søndre Nordstrand og på Mortensrud de siste ukene og analysene er mange, naturlig nok. Farlige og dramatiske hendelser gjør gjerne slikt med oss. Vi ønsker å skape mening og sammenheng i det meningsløse.
Enkelte prøver å avfeie det hele som et spørsmål om personlig moral, andre til et spørsmål om utseende på et enkelt torg i bydelen eller forhold ved byutvikling i Søndre Nordstrand generelt.
Atter andre, inkludert undertegnede, har tatt til orde for mer lokalt politi og gjenopprettelse av politiposter i alle bydeler i ytre by. Byrådet selv lover ungdomsklubb og jobbsentral i tillegg til mer satsning på frivilligheten, mens bydelsutvalgets leder synes mest bekymret for å ha for lite penger.
Det er ikke noe galt med noe av dette, men de har det til felles at de ikke tar utgangspunkt i tilgjengelige data om de faktiske utfordringene i bydelen, i for stor grad er preget av handling etter at problemene har oppstått og i for liten grad er de av forebyggende karakter.
Enkelte tiltak synes ikke en gang å ha en sammenhengende analyse bak seg. Forebygging er så og si alltid billigst, og data om hva som er hovedutfordringene i Søndre Nordstrand er ganske godt beskrevet og åpent tilgjengelig. Å styrke det forebyggende arbeidet trenger heller ikke nødvendigvis mer penger.
Det er ikke en dårlig ide med ungdomsklubb, men det har vi allerede flere av i Søndre Nordstrand, også på Mortensrud. Den nye ligger flere år unna.
Jobbsenter er en svært god ide, særlig sett opp mot et exit-program for gjengmedlemmer, men slike planer beskriver ikke byrådslederen. Det er vanskelig nok å få nok sommerjobber til ungdom, på tross av at man har satset på det over tid.
Det er også sant at byrom former hvordan vi har det og interagerer med hverandre. Vi vet til og med hvordan bomiljø må utformes for å skape trygghet og tilhørighet.
Fra Folkehelseinstituttets oppvekstprofiler kan vi lese at andelen skolebarn som ikke kan lese før 5. klasse er høyere i Søndre Nordstrand enn kommunegjennomsnittet og landsgjennomsnittet. Lesing er inngangsnøkkelen til alle de andre fagene, så det er en betydelig andel barn som tidlig forstår at skole er meningsløst og uten relevans og at systemet i liten grad stiller opp for dem.
De får tidlig erfaringer og opplevelser av at voksne ikke kan eller vil hjelpe. Uansett ramler de fort ut av de aller viktigste arenaene, stedet hvor man kan få gode venner og tilhørighet. I mitt yrkesliv møter jeg gjerne dem når jeg skal utrede dem på barnevernsinstitusjonen etter at det har gått skikkelig skeis noen år.
Andelen ungdommer som føler eierskap og tilhørighet til bydelen er også betydelig lavere i Søndre Nordstrand enn i Oslo og i landet for øvrig. Det samme gjelder andelen som føler de har en eller flere nære venner. Dette indikerer manglende tro på at de kan påvirke, eie og være en del av tiltakene og tilbudene som er ment for dem. Dette henger nøye sammen med og både forsterker og forsterkes av at man ikke har «lykkes på skolen».
Til sist er andelen ungdommer som føler seg trygg i bydelen vår lavere enn kommunegjennomsnittet og landsgjennomsnittet. Det er kanskje ikke så rart når de lever liv som ekskluderer dem fra viktige sosiale arenaer tidlig.
Dette er ikke unikt for Søndre Nordstrand. Lignende situasjoner er det i nesten hele ytre by.
Vi vet at viktige rammebetingelser for livene våre blir til i samspillet mellom viktige systemer: familie, venner, skole, arbeid, fritidsaktiviteter. En sårbarhet i et system kan motvirkes av at vi beriker andre systemer eller ved at vi går inn og hjelper direkte i det sårbare systemet.
Dette gjør man ofte med ungdommer som har havnet på kant med lov, foreldre og skole. Men da er det handlingsrettet, ikke forebygging. De gangene vi lykkes i intervensjonene våre er når vi får de ulike systemene til å samarbeide med hverandre. Det gjelder også for det forebyggende arbeidet.
De aller fleste lærere vil hjelpe elevene sine. De er til og med gode på det når de vet hva de skal tilrettelegge for. Men kompetansen på dette fins ofte i ungdomspsykiatrien (BUP og PPT). Derfor bør deres kompetanse trekkes mye tettere inn i skolene.
Det er viktig at flest mulig opplever skolen som relevant, men ofte må vi oppdage hva som kniper. Det er vellykket når vi får det til. Lærerne vet også godt hva som skjer i mange familier, mens politiet vet hva som skjer i gatene.
Alle etater og tiltak har viktige kunnskaper og ser viktige fasetter, men mangler ofte det store bildet. Derfor må skolene, BUP, PPT, politi, frivilligheten og ikke minst barna og ungdommene defineres som samarbeidsparter overfor hverandre, ikke bare i enkeltsaker, men på generelt grunnlag.
Dette vil lette kommunikasjonen mellom dem og heve en del av stengslene som ofte følger av en strengt forstått taushetsplikt. Det vil også gjøre det forebyggende arbeide mindre sårbart og personavhengig ettersom historikken og kunnskapen vil forvaltes av mange.
Å opprette et samarbeidsforum med jevnlige møter og fast møtestruktur er derfor kanskje et av de viktigste forebyggende tiltakene vi kan lage.
Ungdommene, og særlig de som har falt utenfor, må snarest mulig involveres i utformingen av tilbud og innhold. De må eie sitt eget sted. Her er det flere initiativer man kan bygge videre på og trekke erfaringer fra.
Stenbråten skole har værested på fredagskvelder for ungdommer mellom 12 og 16 for eksempel. Dette er utformet med og av ungdommene selv. Slike tiltak vil være viktig å støtte opp under, og det er et eksisterende tilbud.
Bydelens ledere, med bydelsutvalgsleder i spissen, bør ta en ledende og aktiv rolle i å demokratisere alle barne- og ungdomstilbudene i bydelen. Har man lite penger, får man trekke veksler på det man har og være kreativ
Foreldre bør også komme på banen, inviter et barn i klassen du ikke kjenner så godt på middag. Det går nemlig ikke an å spare seg ut av sosiale uroligheter. De må man investere seg ut av.
Vennligst fyllt ut skjemaet på denne siden for å motta gratis nyhetsbrev fra oss.
