I over 100 år har bare kvinner bodd her. Ulrikke (23): – Jeg blir stolt hver gang jeg viser folk hvor jeg bor

På Studiehjemmet for Unge Piker i Geitmyrsveien på St. Hanshaugen bor 70 kvinnelige studenter under samme tak.

En av dem er Ulrikke Nesby (23) fra Tromsø, som har bodd her siden sommeren 2023. Hun studerer klassisk utøvende klaver ved Norges musikkhøgskole og bedriftsøkonomi ved Universitetet i Tromsø.

– Det er utrolig fine folk her, og jeg synes vi har en veldig god balanse mellom det sosiale og det private. Du kan være med på masse hvis du vil, men det er også fullt mulig å trekke seg tilbake og være introvert, forteller hun.

Hun oppdaget studiehjemmet gjennom en venninne som allerede bodde der, og fikk blant annet være med på kulturkveldene som arrangeres i huset. Til slutt bestemte hun seg for å sende inn en søknad.

Fra 5500 kroner i måneden

Studiehjemmet har 70 hybler fordelt på fire etasjer, med husleie fra 5500 til 8700 kroner i måneden inkludert strøm. Rommene varierer fra små hybler på åtte kvadratmeter til romslige værelser med egen balkong.

Selv om alle har sitt eget rom, deles mye av hverdagen. Huset har elleve felleskjøkken, hvorav det største deles av elleve studenter. Også dusjer og toaletter er felles.

– Jeg er heldig som bare deler dusj med en annen. Noen er fire om en dusj, men det fungerer fint. Vi er seks som deler to toaletter, og det har aldri vært noe problem, forteller Ulrikke.

Etter å ha bodd i andre kollektiver setter hun også pris på at daglig leder Eva Marie Johnsen sørger for at ting blir fulgt opp.

– Det er så deilig å ha Eva her. Det er ordnede forhold, og hvis noe må fikses, blir det faktisk gjort.

Marit (84) bor på Seniorhuset på Tåsen med Sara (31) og Camilla (29): – Hver bydel skulle hatt denne ordningen

Et hjem for kvinnelige studenter

Da kvinner på slutten av 1800-tallet fikk muligheten til å ta høyere utdanning i Norge, var det fortsatt vanskelig for mange å finne et trygt og rimelig sted å bo i hovedstaden.

Det ønsket Kristine Bonnevie, Norges første kvinnelige professor, å gjøre noe med. Bonnevie hadde selv møtt hindringer som kvinne i akademia. Frem til 1912 kunne kvinner ikke bli ansatt som professorer ved norske universiteter. Det måtte en lovendring til før hun samme år ble Norges første kvinnelige professor.

Loven fikk navnet «Lex Bonnevie», etter nettopp henne.

I 1916 tok hun initiativ til å opprette et studiehjem for unge kvinner.

– Bonnevie var opptatt av kvinners rettigheter og ønsket at kvinner skulle ha de samme mulighetene til å ta utdanning som menn. Hun så at mange trengte et sted å bo for å kunne studere, forteller daglig leder Eva.

Men det handlet om mer enn å gi kvinnene et sted å sove.

– Det var en ganske visjonær tanke. Kvinnene skulle også bli kjent på tvers av fag og bygge et fellesskap. Formålsparagrafen er like relevant i dag som den var den gangen, sier Eva.

Bonnevie fortsatte som styreleder i 31 år. Under andre verdenskrig sørget hun blant annet for at studentene kunne dyrke sine egne poteter. Da matmangelen var på sitt verste, skulle kjøkkenhagen sikre at de i det minste fikk en potet til middag.

Fra privatvilla til studenthjem

I 1860-årene kjøpte professor Frederik Petter Brandt eiendommen, der det først sto et mindre trehus. Senere ble det oppført en murvilla med tårn, før nevøen Johan Brandt bygget om og utvidet huset til en større leiegård på 1890-tallet.

Millionene rullet i Middelalderparken. Nå avdekker gransking en rekke lovbrudd i kulturetaten

Da studiehjemmet ble etablert i 1916, hadde stiftelsen samlet inn 35.000 kroner. Pengene gjorde det mulig å kjøpe de to øverste etasjene.

Arkitekt Lilla Hansen, en av Norges første kvinnelige arkitekter, fikk ansvaret for ombyggingen.

Hun innredet blant annet hybler, bibliotek og fellesrom. Loftet ble bygget om, og taket hevet for å slippe inn mer dagslys. Hun tegnet også spesialtilpassede møbler, skrivepulter og oppbevaringsløsninger for å utnytte plassen best mulig.

Flere av disse finnes fortsatt i huset. VårtOslo har tidligere også skrevet om Bestumhus, som Lilla Hansen tegnet for den kjente billedveveren Frida Hansen.

Først i 1974 kjøpte stiftelsen de to nederste etasjene og overtok hele bygningen. Da ble det også plass til flere studenter, og Studiehjemmet fikk de 70 hyblene det har i dag.

– Litt friere og mer hjemme

Selv om Ulrikke sjelden tenker over at det bare bor kvinner her, mener hun det har sine fordeler.

– Jeg tenker egentlig ikke så mye over at det ikke bor menn her. Men når man deler så mye, er det godt å ha et sted hvor man føler seg trygg. Man går jo rundt i morgenkåpe og deler både bad og kjøkken. Da føler jeg meg litt friere og mer hjemme.

I dag er det ingen besøksforbud for menn på Studiehjemmet. Beboerne kan fritt invitere både venner og kjærester.

Men slik har det ikke alltid vært.

I en av trappeoppgangene står fortsatt en buet benk som arkitekt Lilla Hansen tegnet under ombyggingen i 1916. Her måtte mannlige besøkende tidligere vente på kvinnene de skulle møte.

Reglene ble etter hvert myknet opp, men så sent som på 1960-tallet fikk menn bare besøke hyblene mellom klokken 17 og 19.

Begrensningene skapte diskusjoner og misnøye blant de kvinnelige studentene, som ønsket større frihet til å bestemme over egne besøk.

Vil at studentene skal bli kjent

På studiehjemmet finnes blant annet bokklubb, kor og løpegruppe, i tillegg til kulturkvelder, halloweenfest, julefeiring og nyttårsmiddag.

Ulrikke dirigerer selv et kor og trekker frem kulturkveldene som noe av det hun liker best.

– Vi har blant annet noe vi kaller «Hva skal jeg bli når jeg blir stor?». Da får vi høre om hva andre studerer, hvordan de havnet der de er i dag og veien de har tatt dit. Så blir det gjerne litt musikk, vin og kjeks.

Eva forteller at Studiehjemmet får rundt 100 søknader til innflytting i januar, og enda flere til sommeren. Samtidig er det gjerne bare mellom ti og tjue beboere som flytter ut. Ved opptak legger hun derfor vekt på å få inn studenter fra ulike fagmiljøer og deler av landet.

– Tanken er at man skal bli kjent med mennesker man kanskje aldri ville møtt ellers. Derfor prøver vi å få en god blanding av studenter.

Hun er samtidig opptatt av at det ikke er nok å samle mange unge kvinner under samme tak.

– Fellesskapet kommer ikke av seg selv. Det handler om å tørre å spørre noen om de vil ta en kaffe, eller ta initiativ til noe sosialt. Studentene må selv være med på å skape det miljøet de ønsker å ha.

Bekymret for økte utgifter

Men det koster å holde liv i et over 100 år gammelt studenthjem, særlig når målet samtidig er å holde husleien lav.

Studiehjemmet drives som en ideell stiftelse uten ordinær offentlig driftsstøtte. De siste årene har både taket og fasadene blitt rehabilitert, med støtte fra Kulturminnefondet. VårtOslo skrev i 2021 at stiftelsen hadde fått 600.000 kroner fra Kulturminnefondet til å rehabilitere fasaden. Arbeidet har også krevd at stiftelsen har måttet ta opp lån for å dekke kostnadene.

Samtidig har økte strømutgifter blitt en utfordring.

Susanne (22) trenger knapt å forlate studenthjemmet: – Her blir det allsang på doen

Johnsen forteller at stiftelsen har mistet strømstøtten den tidligere mottok, og at de også risikerer å måtte betale tilbake støtte fra tidligere år.

– Vi har klart oss så langt, men dette er store utgifter for oss. Det siste vi ønsker, er at studentene skal måtte betale mer for å bo her.

– Jeg blir stolt

Ulrikke mener steder som dette også kan bidra til å motvirke ensomhet blant studenter som flytter til Oslo.

– Man kommer inn i et fellesskap som allerede finnes, og blir kjent med folk man kanskje aldri ville møtt ellers. Det synes jeg er utrolig fint.

Hun forteller at hun også ofte tenker på kvinnene som tok initiativ til Studiehjemmet for over hundre år siden.

– Vi er jo veldig heldige i dag som kan studere og finne oss et sted å bo. Men tanken om å skape et trygt hjem og et fellesskap mellom kvinner er fortsatt viktig.

Etter mer enn tre år på Studiehjemmet er hun fortsatt like fornøyd med valget.

– Jeg blir stolt hver gang jeg skal vise folk at jeg bor her.

Aksel (26) er husfar på Norges eldste studenthjem i Homansbyen: – Det lønner seg å bo her lenge