– Trenden med å rive og bygge nytt gir døgnflue-arkitektur og klimamessige feilgrep. Lær av Berlin

Når bygg med kort levetid og langvarige utslipp erstatter eksisterende, funksjonelle bygninger, bør vi kanskje stille spørsmålet: Er fremtiden allerede bygget?

Diskusjonen mellom det gamle og det nye preges ofte av begreper som «rimelige boliger», «energieffektivitet» og «bedre plassutnyttelse». Slike uttrykk benyttes for å legitimere rivning og opprettelse av nybygg – gjerne modernistiske, rimelige og raske å føre opp. For utbyggere gir dette mening: prosjektene er økonomisk gunstige samtidig som de er tilpasset dagens reguleringer.

Nå rives Oslo Spektrum. Men hva skjer med kunstverkene i 400.000 teglsteiner som dekker fasaden?

Men modernismen har en åpenbar svakhet: Den lever kort og kan ikke eldes med verdighet. Den anerkjente arkitekten og design-teoretikeren Christoph Alexander argumenterte for at modernismen prioriterer effektivitet på bekostning av menneskelige orienterte bygninger.

Resultatet er bygg som oppleves kalde, upersonlige og frakoblet menneskers behov. Slike bygninger skaper ikke identitet eller tilhørighet, som igjen gjør det enklere å rive byggene. Og det gjør vi – gang på gang.

Regnestykket ingen vil snakke om

For å forstå hvorfor moderne bygg dominerer dagens prosjekter, må vi se på rammevilkårene. Utbyggere følger de reglene og insentivene som myndighetene setter, først og fremst gjennom plan- og bygningsetaten. Etaten vurderer nye prosjekter etter grønne kriterier som materialvalg, energibruk, håndtering av overvann og transportløsninger.

Problemet er at plan- og bygningsetaten benytter seg av et selektivt klimaregnskap. Det fokuserer hovedsakelig på utslipp per bygg, med et fraværende søkelys på byggets levetid. Ifølge forskningsinstituttet SINTEFs forskningsrapport fra 2020, kan det ta alt fra ti til 80 år før et nybyggs driftsutslipp oppveier for utslippene ved byggeprosessen.

I mange tilfeller lever ikke byggene lenge nok til å oppnå dette. Derfor er den vedvarende trenden med å rive og bygge nytt ikke bare et kulturelt tap, men også et betydelig klimamessig feilgrep.

Gatekunst setter farge på Tåsen: – Endelig skjedde det noe her!

Døgnflue-arkitektur

En annen faktor som ikke tas med i beregningen er tidløshet; bygg trenger en motstandsdyktighet mot arkitektoniske trender for å overleve. Dette ser vi når nybygg reises i dag på samme steder som nybygg ble reist i etterkrigstiden.

Ta for eksempel det 42 år gamle Philips-bygget på Majorstuen, som ble revet og erstattet med det noe større KPMG-bygget i 2000, eller det gamle Tøyenbadet, som ble bygd på 70-tallet og revet i 2020, og som fikk en levetid på 44 år.

Disse bygningene er bare to eksempler på en gjennomgående utvikling i Oslo, hvor modernistiske bygg fra etterkrigstiden rives til fordel for nye utviklingsprosjekter. Slike bygninger hadde aldri mulighet til å oppnå karbonnøytralitet, selv med tak fulle av solcellepanel og energiklassifisering A.

Arven etter disse prosjektene burde gitt noen opplagte lærdommer, som at denne utviklingen ikke bør videreføres hvis man skal eksponere klimaet for ny materialbruk et par tiår senere. Men når selv Statsbygg på oppdrag fra regjeringen river Y-blokka, kan vi ikke forvente at private utbyggere vil tenke annerledes.

Med dagens utvikling vil det ikke være overraskende om store deler av Storo eller Løren vil måtte rives om noen tiår. På denne måten spaserer den modernistiske utviklingen inn i en blindgate hva gjelder det grønne skiftet.

– Mest sannsynlig begynnelsen på slutten på rekefisket i fjorden slik vi har kjent det

Tid for å tenke gammel-nytt?

Retter vi blikket sørover på kontinentet, til en by som Berlin, ser vi en annen tilnærming. Her er det en fornyet interesse for tradisjonell byggeteknikk: Tykke murvegger, høykvalitetsmaterialer, god isolasjon og godt håndverk.

Dette er byggverk som har gode forutsetninger for å vare og skape tilhørighet hos menneskene som omgir dem og bor i dem. Denne utviklingen skjer dessuten i et mildere klima enn det norske, i en tid hvor klimamål og værbildet stiller stadig tøffere krav. Dette er en tilnærming som Norge kan ta lærdom av.

Mens Berlin omfavner det varige og gjennomprøvde, fortsetter vi med å rive og bygge nytt, ofte uten å stille spørsmålet vi burde: Hva er egentlig bærekraftig arkitektur?

Svaret i det store perspektivet er verken energimerketype A eller komplekse klimaanlegg, men bygninger som står seg over tid. Skal vi virkelig ta det grønne skiftet på alvor, må det reises bygninger som er ment for å vare.

Å rive velfungerende bygg for å erstatte dem med midlertidige løsninger pakket inn i grønt, er å tape dobbelt, både kulturelt og klimamessig.

Luca (14) var fortvilet da undulaten ble borte fra hjemmet på Bjølsen. Så fikk han en melding fra Hasle