Hvem har mest makt på Oslos kunstscene? Her er byens mektigste kunstaktører

Her er status quo for kunstmiljøene i Oslo:

Kunstfeltet i stor-Oslo teller anslagsvis et par tusen mennesker og beskrives som et økosystem som er knyttet sammen i gjensidig avhengighet.

Blant organismene i økosystemet er Kunsthøgskolen i Oslo og noen private forskoler, som Einar Granum Kunstfagskole og Prosjektskolen. Videre har du kunstgallerier, større kunstinstitusjoner, kritikere, samlere og auksjonshus, som alle er avhengige av kunstnerne selv.

Det fins et par unntak fra dette økosystemet: Munch og Nasjonalmuseet har fått såpass høye besøkstall og blitt så store at de er delvis frikoblet fra resten av kunstmiljøet i byen. De kan lene seg på inntektene fra de rundt to tusen menneskene som daglig besøker institusjonene, og trenger ikke å koble seg så tett på kunstmiljøene i Oslo for å lykkes.

Størrelsen på disse to flaggskipene gjør i seg selv også at museene blir mer selvbevisste på sin egen betydning og bli litt konservative. Debatten rundt det israelske verket Mourning Carpet viser for eksempel for eksempel Nasjonalmuseets paralyse og frykt for å gjøre noe dumt.

Preges av makthierarkier

Oslos kunstscene er ellers særpreget av et sterkt, autonomt og kunstnerdrevet miljø. Selv om det har skjedd en tyngdeforskyvning og energien har endret seg litt på grunn av de store kunstinstitusjonene beliggende ved fjorden, er det fremdeles mange kunstnerdrevne og uavhengige gallerier i Oslo.

Gallerier som Osl Contemporary, Podium, UKS og ClubØ skaper et rom for nye prosjekter og ideer, for nyskaping og utstillinger som bunner i større risikovilje og eksperimentering. Men også her utøves det makt.

Dag Solhjell og Jon Øien beskriver i boken Det norske kunstfeltet om makthierarkier som påvirker hvem som får visning, tilskudd og blir profilert. De peker spesielt på portvakt-leddet i kunstfeltet, der institusjoner har makt til å lukke og åpne for hvem som får kommersielle visninger, kritisk oppmerksomhet eller offentlig støtte.

Kunstnere uten de rette nettverkene eller som ikke lever opp til feltets kodede krav om utdanning, anerkjennelse og institusjonstilknytning sliter med å få status, resurser og visningsmuligheter.

Kunstnerne har makt

Det betyr ikke at kunstnerne står uten makt. Mange overvurderer galleriene og institusjonene og glemmer at galleristene ikke har noe de skulle sagt uten kunstnerne de er avhengige av. Kunstnerne kan ha både sterke stemmer og påvirke i stor grad.

I kunsten blir tanker, ideer og teorier om samfunnet luftet. Oslos kunstmiljøer er såpass snevre og lite mainstream at det er rom til å uttrykke seg fritt og rart. Men ikke sjelden kommer disse ideene til uttrykk på andre ideologiske arenaer og preger samfunnsdebatten etter hvert.

Selv om kunstscenen kan virke elitistisk, preges den av de store ideologiske spørsmålene vi ser i samfunnet ellers, med angrep på demokratiet, autoritære tendenser og voksende klasseforskjeller. For eksempel er Palestina-spørsmålet blitt definerende og preger kunstmiljøene i sterk grad.

Det er også verdt å merke seg at de fleste galleriene og utstillingene er åpne og gratis for alle. Det kan være greit å få med seg i en dyrtid.

VårtOslo står bak følgende kåring, men redaksjonen takker kunstkjennere Mariann Enge, Jan Christensen, Pierre Lionel Matte og Birgitte Bye for gode innspill i kartleggingen. 

Oslos ti mektigste kunstnere: En oversikt

10. Bodde på gaten – håver inn millioner

Kunstner og forfatter Nikolai Torgersen er blant landets mest omtalte samtidskunstnere og når bredt ut, blant annet i NRK-programmet Kunstnerliv. Den tidligere Granum-eleven har mye på hjertet, og står ikke tilbake fra å være nakent ærlig rundt sin fattige familiebakgrunn på Rodeløkka, alkoholproblemene til faren og sitt eget tøffe liv med rus, utenforskap og sterke psykiske problemer.

Erfaringene gjenspeiles i kunsten, der han bruker sin egen historie som motiv og drivkraft (han sier kunsten handler om livet hans), men også i romanen Gater jeg har levd. Kunsten kommer til uttrykk i forma av maleri, skulptur og arbeider på papir. Torgersen gir uttrykk for å ikke passe inn i landets kunstmiljøer, men er likevel svært populær blant samlerne og selger mye kunst.

9. Smaksdommeren

Kurator Geir Haraldseth kuraterte sommeren 2022 Nasjonalmuseets åpningsutstilling: «Jeg kaller det kunst, med Randi Godø». De 147 verkene i utstillingen hadde én ting til felles, de var ikke representert i Nasjonalmuseets samling, noe han ble kritisert for. «Smaksdommere og portvoktere vil det alltid være, men jeg vil i alle fall prøve å pirke borti det», sa han etterpå.

Haraldseth ønsker å utfordre etablerte kunstvalg og institusjonelle vaner. Han setter fokus på at museet bør ha et mer selvkritisk blikk og ikke bare bekrefte det som allerede er kjent.

Haraldseth har et internasjonalt nedslagsfelt og har kuratert utstillinger også i New York, Philadelphia, Venezia og Sao Paulo. Han fremstår som en tydelig fagperson, er skribent i en rekke kunsttidsskrifter og har blant annet drøftet Nasjonalmuseets arbeidsmetoder.

Er aktuell som kurator med performance-satsingen I øyeblikket, som akkurat har åpnet ved Nasjonalmuseet.

8. Kunstmiljøets vaktbikkje

Man kan mene mye om kunstanmelder Lars Elton, noe mange også gjør. For eksempel er han ikke kjent som den mest progressive kritikeren. Men lettvint og overfladisk er han ikke. Han tar plassen sin som kritiker, er troverdig og godt oppdatert, ikke minst fordi han ser mye kunst selv og velger seg ut temaer basert på egne inntrykk og opplevelser.

Elton er en av de som vet mest om norsk samtidskunst. Han fanger opp og setter flomlyset på ting redaksjonene og forlagene ellers ville oversett. Han bidrar aktivt i viktige debatter, som den rundt Fredriksen-søstrene på Nasjonalmuseet, Nerdrum-familien og kunst og rasisme.

7. Han som kjemper mot stygghetens ansikt

Norsk-sudanske Ahmed Umar kom til Norge fra Sudan som politisk flyktning i 2008 og regnes nå som en av landets største kunstnere. Den allsidige kunstneren arbeider med ulike materialer og uttrykksformer, som keramikk, tekstil, smykker, grafikk, foto og performance. Arabisk kalligrafi og håndverk er gjennomgående elementer i verkene hans.

Umar var den første personen som sto frem i sudansk offentlighet som åpent homofil og tematiserer kjønn, seksualitet, religion og makt i kunsten sin. Et av verkene heter Å bære stygghetens ansikt, og består av møter med LHBT-personer som ikke kan leve et åpent liv med sin seksuelle legning eller kjønnsidentitet. Kunsten hans har blitt stilt ut ved flere sentrale kunstinstitusjoner og er innkjøpt av blant andre Nasjonalmuseet.

6. Vasker galleri­gulv

«Jeg begynte med å vaske gallerigulvene på Victoria Miro (galleri i London), og jeg rengjør fortsatt gulvene på OSL.»

Gallerist og kunsthistoriker Emilie Magnus drømte i mange år om å få sitt eget galleri. I dag driver hun et av viktigste kommersielle galleriene i byen, det svært vellykkede Osl Contemporary på Frogner. Hun anses å besitte både teft, drivkraft og definisjonsmakt. Blant annet har Nasjonalmuseet kjøpt flere verk av henne.

Magnus jobber tett med kunstnerne og er kjent for å løfte de frem internasjonalt. Hun har vært tidlig ute med å hente inn kunsttalenter, som Ask Bjørlo og Ahmed Umar. Andre store kunstnernavn i staller er Vanessa Baird, Per Barclay, Mickael Marman og Vibeke Tandberg. Galleriet i den gamle brannstasjonen bidrar til å gjøre Oslo til et reisemål for kunstnere og samlere.

5. Hovedstadens viktigste kunstsamler

Oslo kommunes kunstsamling er svært aktivt til stede på Oslos kunstscene. Jobben deres er kort oppsummert å anskaffe, forvalte og formidle kunst i byens kontorer, skoler, sykehjem, biblioteker og parkområder. Samlingen består av kunstverk fra 1500-tallet til i dag, inkludert malerier, skulpturer, fotografier, videoer og performancer,

Finansieringen skjer ved at Oslo årlig setter av 0,4 prosent av kommunens investeringsbudsjett til kunstsamlingen. Midlene dekker nye kunstprosjekter, satsinger, formidling og vedlikehold.

Blant kunstbyråkratene som får kred for å gjøre en god jobb med å forøke samlingen er Lily Vikki, Marianne Hall og Per Gunnar Eeg-Tverbakk. Kunstsamlingen holder i dag til på gamle Munchmuseet, som byrådet nylig bestemte at skal ut for salg. Det betyr at kunstsamlingen må finne seg et nytt sted å være.

4. Provokatøren

Algerisk-franske Hanan Benammar er ikke bare en svært produktiv kunstner, i år var hun også juryleder for Høstutstillingen. Ikke mange norske kunstnere kan måle seg mot henne når det gjelder å fange opp viktige strømninger i samtiden og målbære disse i kunsten.

Benammar var en av tre kunstnere som satte opp teaterstykket Ways of seeing, som direkte bidro til justisminister Tor Mikkel Waras avgang. Hun har måttet tåle mye harselering som en følge av dette.

Hun har til og med opplevd hærverk fra andre kunstnere, som under utstillingen av verket «Go Eat Your Dad» i Kerala i India, der hun ba hun folk med ulike morsmål om å dele det verste eller styggeste de kunne si på sitt språk og oversatte uttrykkene til engelsk/norsk.

Benammar er svært allsidig og lager både tekst-, video og lydarbeider, skulpturer, installasjoner og performancer. Nasjonalmuseet har kjøpt inn verk av henne, det har også Oslo kommune gjort.

3, Et nakent ærlig kunstnerskap

Når Vanessa Baird mener noe om noe, må også de større institusjonene stoppe opp og ta hensyn til det. Hun stilte i fjor ut hele 600 arbeider, inkludert oljemalerier, akvareller, pasteller og installasjoner, ved Munch, under utstillingen «Go Down With Me». Utstillingen tematiserte blant annet krigene i Ukraina og Gaza, samt Bairds egne livserfaringer og politiske standpunkter, for eksempel rundt nedleggingen av Ullevål sykehus.

Hun er ikke redd for å bruke seg selv, sitt eget kjønn, kropp, sex, alderdom og sosial urettferdighet i de mange separat- og gruppeutstillingene sine. Baird skapte kontrovers da hun laget tre muralmalerier til regjeringskvartalet i 2013. De ansatte i Helse- og omsorgsdepartementet mente verkene trigget en følelse av sorg og angst etter terrorangrepene 22. juli. Deler av verket ble derfor i stedet hengt opp i Kulturrådets resepsjon.

2. Direktør med stor definisjonsmakt

En av landets desidert dyktigste museumsdirektører sies hun å være, Solveig Øvstebø, direktøren ved Astrup Fearnley. Kunsthistorikeren bidro til å løfte Bergen Kunsthall. Dermed ble hun plukket opp av The Renaissance Society i Chicago, før hun ble hentet tilbake til Oslo i 2020 av Astrup Fearnley-samlingens eier, Hans Rasmus Astrup, rett før han døde.

Øvstebø har fått rollen som ivaretaker av den svært verdifulle kunstsamlingen på Tjuvholmen og har virkelig bidratt til å løfte også denne institusjonen. Hun regnes for å være svært sterk faglig, ha høy integritet og besitte stor definisjonsmakt. Der har hun sørget for en rekke flotte utstillinger, særlig soloutstillinger.

1. Selveste Munch-sjefen

Tone Hansen har gjort sakene sine bra på Munch, en av Oslos to store kunsttrekkplastre. Hansen er selv utdannet som og har vært kunstner. Etter at hun tok over på Oslo kommune-drevne Munch i 2022, har hun lykkes med flere spennende utstillinger, inkludert med Vanessa Baird og rapartisten Arifs indre verden, der det var kø rundt kvartalet i fjor høst.

Munch er oljesponset, men har lært av Fredriksen-bråket hos konkurrenten Nasjonalmuseet og opprettet et etisk råd. 

Som tidligere styreleder ved UKS (Unge kunstneres samfunn), direktør ved Henie Onstad og leder av Kulturrådet besitter hun et stort nettverk og representerer Norge i utlandet. Er hyppig ute og titter på kunst ved utstillinger og åpninger.

De sitter med makten over eiendomsutviklingen. Dette er byens ti mektigste eiendomsbaroner

Oslos mektigste utelivskonger. De styrer byens puber, nattklubber og restauranter