DEBATT
– Det var på Holmlia Benjamin Hermansen ble drept av nynazister. Å gjøre Holmlia bibliotek til et referansebibliotek for antirasistisk litteratur er ikke tom symbolpolitikk, det er en konkret forankring i virkelighetens brutale erfaringer, mener Umar Ashraf.
Foto: Oda Berby / Privat
– La oss snakke om hva rasisme koster, Oslo Høyre
– Det var på Holmlia Benjamin Hermansen ble drept av nynazister. Å gjøre Holmlia bibliotek til et referansebibliotek for antirasistisk litteratur er ikke tom symbolpolitikk, det er en konkret forankring i virkelighetens brutale erfaringer.
«Jeg vil
ha antirasistisk politikk som er mer enn symbol, og som koster», sa Høyres
Håvard Bjørkedal Øvregård fra Oslo bystyrets talerstol, da det nylig ble votert
over en strategi for bibliotekene i Oslo.
Han sa
dette som et forsvar for at Høyre og Venstre ikke ville støtte forslaget om å
gjøre Holmlia
bibliotek til et referansebibliotek for antirasistisk litteratur.
Vi i
Antirasistisk Senter kunne ikke vært mer enige med Øvregård, i alle fall i
prinsippet. Problemet er bare at for mange av oss koster kampen mot rasisme
allerede mer enn de fleste aner. Det koster søvnløse netter, konstant beredskap
og i verste fall: en voldsalarm.
La oss
fortelle hva dette faktisk betyr.
Med
frykten som følgesvenn
Vi har en
kollega i Antirasistisk Senter som heter Sofia Rana. Hun bærer en voldsalarm.
Ikke fordi hun er kriminell, men fordi hun er en synlig minoritetskvinne som
jobber som rådgiver på høyreekstremisme, og fordi hun bruker stemmen sin.
Hun har
møtt de mest groteske uttrykkene for rasisme, latterliggjøring, hat og trusler
vi noen gang har lest. Dette er prisen hun betaler for å engasjere seg, skrive
kronikker og for å stå imot.
En ting er
å jobbe med mangfold og inkludering fra trygge kontorlokaler, som en som aldri
har kjent rasismens virkelighet på kroppen. Det er noe helt annet å stå i denne
kampen og å ha kjent rasismen på kroppen, med voldsalarmen i lomma, og frykten
som fast følgesvenn.
Behovet
stikker dypt
Dette er
prisen mange av oss betaler, for å være synlige, engasjerte og melaninrike
stemmer i offentligheten. Det er den egentlige kostnaden ved antirasistisk
arbeid.
Derfor er
det så provoserende at representanter fra det anstendige Høyre og Venstre
fniser av og avviser et forslag som dette, og kaller det et spørsmål om
symbolikk. For oss handler det ikke bare om hva som finnes i Holmlia bibliotek
eller ikke.
Det
handler om hva slags politiske signaler Oslo-politikere sender, særlig i en
bydel der ungdommer har vokst opp med navnet til Benjamin Hermansen skrevet inn
i ryggmargen.
Når Høyre
og Venstre ikke vil støtte en formulering om at Holmlia bibliotek skal være et
referansebibliotek for antirasistisk litteratur, sender det et tydelig signal.
Det antyder at de ikke forstår, eller kanskje ikke ønsker å forstå, hvor dypt
behovet for en anerkjennelse stikker. Og det skjer samtidig som de snakker høyt
om nulltoleranse for rasisme i kommuneplanen.
Men hva er
nulltoleranse verdt, om den ikke får praktiske, tydelige uttrykk?
Kynisk og
historieløst
Biblioteket
på Holmlia har i dag allerede et solid antirasistisk tilbud. Forslaget skulle
løfte frem dette arbeidet som et flaggskip. Ikke med penger. Ikke med ansatte.
Bare med vilje og tydelighet. Å si nei til det, med henvisning til at man vil
ha «mer enn symboler», er både kynisk og historieløst.
Det var på
Holmlia Benjamin Hermansen ble drept av nynazister. Å gjøre Holmlia bibliotek
til et referansebibliotek for antirasistisk litteratur er ikke tom
symbolpolitikk, det er en konkret forankring i virkelighetens brutale
erfaringer.
Så ja, Øvregård,
la oss snakke om hva antirasistisk arbeid bør koste. For vi vil gjerne se et
byråd som investerer mer midler i antirasistisk arbeid og tiltak.
Men vi ser
gjerne også et byråd som anerkjenner hvor mye det allerede koster, for de av
oss som faktisk står i det. La oss snakke sant om hvem som betaler prisen med
sin trygghet, sin helse og sin frihet, for å gjøre nettopp det mange politikere
krever: Å stå opp for fellesskapet.