Historien om Ibelin: – Vi får meldinger som sier: Har du noen gang følt for å stygg-grine fordi det du ser på er så vakkert?

For en uke siden slapp Netflix Ibelin, dokumentaren om Mats Steen, sønnen til den tidligere finans- og helsebyråden i Oslo, Robert Steen. Mats var født med Duchenne muskeldystrofi, en sjelden muskelsykdom som gradvis tar fra deg all din muskelkraft, alle dine funksjoner og til slutt også ditt liv.

Faryabi er høyt og lavt. Ler, roper og mener mye. Han er Markveiens eneste skredder, skomaker og tenketank – alt i ett

Mats ble 25 år. Om bare noen dager har han vært død i ti år.

Gjennom Netflix har historien om Mats blitt tilgjengelig i 190 land, fra Sydney i øst, til Los Angeles i vest. Når det gjelder seertall, så gikk Ibelin til topps som den mest sette filmen i Norge allerede første dagen og har ligget der siden.

I Sverige, Danmark og Finland er den den nest mest sette filmen og på Island nr 3. I tillegg er den på topp 10-listen i Tyskland, Belgia, Estland, Latvia og Sveits.

– Fullstendig overveldende

Pappe Robert Steen forteller på Linkedin at flere har spurt han om hvordan filmen om Ibelin har blitt mottatt de første dagene etter at den ble lagt ut på Netflix i forrige uke.

– Det har vært fullstendig overveldende. I World of Warcraft har hundrevis av spillere besøkt graven til Ibelin, tent lys og delt refleksjoner og minner. Det er en stadig strøm av spillere som kommer til graven.

Familien til Mats får en stadig strøm av meldinger fra personer over hele verden som har sett filmen. – Enkeltpersoner legger ut små videosnutter på YouTube og sosiale medier av hvordan de ser ut når de ser filmen.

– Det er gode tårer

Steen forteller: – Vi får meldinger som sier: ‘Har du noen gang følt for å stygg-grine fordi det du ser på er så vakkert? Sånn har jeg det nå.’ Det de fleste også sier er at det ikke er «triste tårer, det er gode tårer». – Det har fått meg til å tenke på hva det er i denne historien og filmen som utløser disse sterke emosjonelle reaksjonene, forteller Steen.

Rebecca (29) fra Røa fikk en sjelden kreftform: – De neste seks månedene etter dagen på sykehuset husker jeg ikke

Han forklarer at han i lang tid har følt at vi lever i en tid som tenderer mer og mer mot individualisme og mindre i retning av fellesskap og solidaritet.

Budskap om håp og muligheter 

– Kanskje filmens underliggende budskap om nettopp fellesskap, inkludering, respekt og kjærlighet vekker et underbevisst savn etter det motsatte av det vi generelt opplever i samfunnsutviklingen?

Kanskje det er derfor tårene er «gode» og ikke «triste»? Kanskje det er derfor seere også sier at filmen også er et budskap om «håp og muligheter»?