– Tre ganger har jeg søkt støtte fra staten; tre ganger har de sagt «dra til helvete, vi gidder ikke hjelpe deg!», roper og ler Faryabi.Foto: Olav Helland
Faryabi er høyt og lavt. Ler, roper og mener mye. Han er Markveiens eneste skredder, skomaker og tenketank – alt i ett
Markveiens eneste skredder, skomaker og tenketank utgjør i tillegg halvparten av gatas møbeltapetserere. Det lille arealet han legger beslag på står i sterk kontrast til størrelsen på avtrykket «Faryabi» har satt på bydel Grünerløkka.
– Jeg vet ikke om jeg har så mye å si, men vi kan jo prøve, mumler skredderen ned i sytøyet.
Man kunne tatt ham for å være nervøs.
Men det skal vise seg at det dreide seg om fokus, ikke nervøsitet – og at anslaget var vel beskjedent. Selv ikke under Løkkas forgangne storhetstid kan det ha vært særlig flere på dusinet som Ali Said – bedre kjent som Faryabi.
Mann mot maskin
Og har du først blitt kjent med Faryabi, så kjenner du ham også godt. Én samtale er alt som skal til.
Han er høyt og lavt og mener mye. Han legger ikke fingrene imellom, og intet tema er for lite, intet for stort.
Faryabi foretrekker den gamle symaskinen fremfor en mer moderne.Foto: Olav Helland
Fra arbeidsbenken hans er veien er like kort fra bydels-, riks- og til storpolitikk, som den er fra latterbølge til raseri.
– Jeg hater den jævla maskinen!
Faryabi gauler mens armene spretter opp fra arbeidsbenken i avmakt. Han gestikulerer mot en «drittmaskin fra Japan», som står stuet inntil veggen, lenger inn i lokalet.
«Drittmaskinen» består av 40 000 deler, forklarer Said videre.
– Om du knekker en nål eller ødelegger noe, tar det 100 år å reparere. Du må bestille en ny del, den må sendes og leveres, du må vente og vente, og så må du betale 3000 kroner, sier han og banker i bordet:
Selv arbeider han på noe som mer ligner en antikvitet – en liten veteranbil. Den gamle symaskinen kan vanskelig beskrives som noe annet enn «frodig» i forhold til den japanske, der den bugner på bordet foran ham.
Kvalitet varer evig
– Men denne, denne elsker jeg, sier han hengivent, hengende over det gamle vidunderet.
– Jeg kjøpte den brukt i Tyskland på 80-tallet. Den er 80 år gammel og kan brukes i 1000 år til hvis man tar vare på den, forteller han.
– Kvalitet som dette varer evig, i motsetning til de fabrikkproduserte, moderne greiene. Den er mekanisk, enkel og solid. Hvis noe blir ødelagt, åpner jeg den og fikser det med én gang.
Faryabi foretrekker å slippe å forholde seg til all elektronikken i den nyere, mer avanserte modellen. Den sluker i tillegg strøm.
Den starter når du trår på pedalen og stopper når du tar foten av. Den andre skrur du på og så bare durer og går, helt til du skrur den av igjen.
– Strøm er heller ikke gratis!
Opprinnelig var «veteranbilen» bare pedaldrevet. Nå er den for så vidt elektronisk, men bare akkurat passe elektronisk.
– Det er ikke noe automatikk, ikke noe tull! Så den sparer på strømmen. Bra for miljøet, bra for meg! Denne her gir også et utrolig fint sting, sier han og klapper på sitt weapon of choice, før han gjentar, med enda mer patos denne gangen:
– Jeg elsker denne maskinen!
En brøkdel av Faryabis kreasjoner.Foto: Olav Helleland
Få håndtverkere igjen
Det står ikke på skiltet hans, men Faryabi Skinnverksted er altså, i tillegg til alt det andre han er, bare én av Markveiens to møbeltapetserere.
«Møbeltapetserer Eddie King» (det står på skiltet), holder nemlig til 110 meter nord for Faryabi. De to både treffes og prates, så klart, slik eiere av nisjebutikker på Grünerløkka alltid har gjort.
– Det var så koselig her, da det lå små butikker overalt. Om du trengte én ting måtte du til den ene, om du trengte noe annet, til en annen, mimrer han.
– Nå går man bare til Clas Ohlson og får hva som helst der. Skal du handle mat, går du i de selvbetjente kassene på Coop. Det er så upersonlig!
Da Grünerløkka plutselig ble populært, fikk bygårdene fikk nye eiere. De skrudde opp leieprisene nådeløst.
Det gjorde det umulig for de aller fleste arbeiderne, som alltid hadde bodd og drevet butikk i området, å fortsette.
– Det ble i alle fall helt umulig å drive som håndarbeider. Du kan åpne kebab-butikk eller pizza-butikk! Men vi håndarbeidere, ekte mennesker som løser ekte problemer – glem det! Nå er det nesten bare Eddie King og meg igjen, sier Fayabi.
Minner fra en svunnen tid.Foto: Olav Helleland
Dreier seg kun om penger
Da alle de andre flyttet, bet Faryabi seg fast. Han hadde riktignok flaks med utleieren, som alltid har holdt sitt ord og holdt leia jevn og lav.
– Han er snill og vi har en god dialog. Staten fjernet taket på leieprisene, han satte det på igjen selv. Ellers hadde jeg aldri vært her nå. De fleste huseierne er drittsekker!
De tenker ikke på hvordan du bidrar til miljøet og samfunnet, mener Faryabi:
– De spør seg bare hvor mye de kan tjene på deg. Derfor er alle småbutikkene borte. Kan du ikke betale? «Forsvinn!» De er så slemme, sier han og slår oppgitt ut med armene.
– Jeg gjør en viktig jobb! Men for dem er alt det samme. De kommer hit med en løs knapp, de kommer med skoene sine, men kan de tjene mer på meg enn på nestemann? Det er alt som betyr noe.
Dårlig behandlet av myndighetene
Faryabi er ikke fornøyd med hvordan han og andre små forretningsfolk på Grünerløkka har blitt behandlet av myndighetene. Med enkle grep kunne staten hjulpet dem, mener han, slik at de kunne fortsatt å leve og virke her.
Kanskje hadde man også lyktes i å beholde noe av Løkkas egenart. Slike tanker kan få det til å gå en kule varmt hos hvem som helst. Så også på skinnverkstedet.
– Tre ganger har jeg søkt støtte fra staten; tre ganger har de sagt «dra til helvete, vi gidder ikke hjelpe deg!», roper Faryabi.
– Jeg betaler skatt, jeg betaler 25 prosent moms på alt jeg gjør, hver eneste dag. Kundene betaler ikke moms – jeg!
Said er mildt sagt oppgitt over myndighetenes behandling av selvstendig næringsdrivende.Foto: Olav Helleland
– Fjern moms på gjenbruk og reparasjon
Hadde han krevd 25 prosent moms fra kundene ville gjenbruket tatt slutt på dagen, hevder han.
– Det skulle ikke vært moms på gjenbruk; på å reparere jakken du allerede har betalt moms for!
– Det er hva man kunne gjort for å ta vare på små bedrifter! La dem slippe moms, gi dem støtte til faste utgifter. Staten bruker penger på jævlig mye unødvendig og dumt, så hvorfor ikke bruke litt på oss også? Vi jobber og betaler skatt, vi bor her. Vi er ikke drittsekker!
Faryabi har jobbet ti timer om dagen siden han var seks år gammel, forteller han. Brorparten av disse årene – 45 av dem – har han jobbet i Norge. Likevel har han minstepensjon.
Blant annet derfor fortsetter Faryabi å jobbe, selv om han er over pensjonsalder.
– Vi har ikke kreditt i samfunnet, vi som driver selvstendig. De spør meg: «Hvorfor har du ikke spart, da? Hvorfor har du ikke forsikring?» Hadde jeg sparepenger ville jeg kjøpt meg en sykkel!
Han går opp i falsett og blir lattermild.
– Jeg har ikke inntekt å spare på!
Elsker jobben
Antakelig ville han ikke pensjonert seg likevel. For det første har han en viktig funksjon, og det er ingen som kan ta over etter ham. For det andre er han veldig glad i jobben sin.
– Jeg elsker denne jobben. Jeg vokste opp med den. Jeg liker kontakten med mennesker og jeg liker å løse problemer. Det er ting som gjør meg glad. Så det handler langt ifra om pengene, sier han.
– Jobben er en del av meg, og uansett om det er gode eller dårlige tider, elsker jeg den. Ja, selv om det egentlig aldri er gode tider, elsker jeg den. Dette er tempelet mitt, og det forandrer seg hele tiden: Du kommer, noen andre kommer – jeg blir glad, jeg blir hissig, sier han og ler høyt og lenge.
