Da tidligere SV-leder og utviklingsminister Erik Solheim denne uken gikk til angrep på norsk byråkrati under Epstein-høringene i Stortinget, tok samfunnsdebattant og sosiolog Kjetil Rolness opp tråden.
Via sin Substack- og Facebook-side, med tusenvis av lesere og følgere, pekte Rolness på Fornebubanen som «beviset» på et alt for byråkratisk Norge.
Han påsto at det vil ha gått 17 år fra politikerne i Oslo og Akershus besluttet bygging til planlagt åpning i 2029.
Rolness raljerer videre og hevder Kina ville bygget på ett år, Korea på to og India på en brøkdel av tiden.
Poenget hans er altså at Norge er en treg og byråkratisk stat.
Elendig eksempel
Problemet er at det er et elendig eksempel. Regnestykket fra Rolness går rett og slett ikke opp.
For det første er startstreken hans helt vilkårlig satt. Akershus fylkesting vedtok T-baneløsningen i 2012, og Oslo bystyre fulgte året etter. Men det var et valg av løsning, ikke en byggebeslutning.
Staten bekreftet først i 2019 at den ville dekke halve regningen, og byggingen startet i 2020, mens de endelige vedtakene først kom i 2022.
Med andre ord er det egentlige anleggsarbeidet beregnet til rundt åtte–ni år.
De 17 årene Rollness viser til består altså i stor grad av politiske avklaringer om løsning, finansiering og kostnader. Ikke unødig byråkrati.
Et smart grep
Da prosjektet først var bestemt, gjorde dessuten Oslo-politikerne noe ubyråkratisk.
Fornebubanen ble opprettet som en egen, strømlinjeformet etat i stedet for å legge det under et eksisterende byråkratisk regime. Det var et smart grep.
For det andre er forhistorien egentlig mye lengre enn Rolness skriver. Uten at det nødvendigvis er noen skandale eller bevis for byråkratisk treghet.
Etter at Gardermoen hovedflyplass åpnet i 1998 og siste fly lettet fra Fornebu, ble det faktisk i 2002 bestemt at det var en førerløs automatbane som skulle bli løsningen.
Dette ble omgjort til bybane i 2007, og til slutt bestemte politikerne seg for T-bane i 2012.
Da hadde luftige planer om svevebane blitt forkastet underveis. Likeså planer om trikk.
Et demokrati som fungerer
Poenget mitt er imidlertid at slik ser demokratiske beslutningsprosesser ut når alternativer diskuteres åpent. Og til slutt landes det på en løsningen tilpasset resten av kollektivnettet i Oslo, som altså er T-bane.
Å skifte kurs når nye, gode argumenter kommer på bordet er ikke overbyråkratisk eller noen systemsvikt. Det er et bevis på at vårt demokratiske system er velfungerende.
For det tredje bygger Oslo mer enn det Rolness reduserer til en tunnel. Fornebubanen inngår i den største T-banesatsingen i hovedstaden på rundt 60 år.
Signalsystemet fra åpningen i 1966 måtte uansett skiftes ut, og det nye signalsystemet CBTC vil gjøre det mulig å kjøre opptil 36 T-baneavganger i timen gjennom Oslo sentrum uten helt ny infrastruktur.
Det er egentlig en revolusjon.
I tillegg kommer nye vognsett til milliarder av kroner, samt en oppgradering av Majorstua stasjon.
Et gigantløft
Nytten kan derfor ikke måles i åtte kilometer T-banespor alene.
Resultatet av Fornebubanen er et mye mer effektivt og robust T-banenett over hele Oslo. Egentlig et gigantløft for alle kollektivreisende.
For det fjerde er sammenligningen med Kina, Korea og India uredelig.
Den setter en tunnel under et tett bebygd Oslo-område, bygget mens T-banen går nesten som normalt, opp mot prosjekter i land med andre lover for ekspropriasjon, arbeidsvilkår, innsyn og klageadgang.
Kjetil Rolness er en godt utdannet mann som bør vite at åpen debatt i et demokrati, kommunale vedtak, bompengeavtaler, gigantiske innkjøp i milliardklassen og stortingsbehandling tar tid.
Det bør faktisk ta tid. Det er sikkerhetsventilene mot alvorlige feil.
Disse demokratiske prosessene, som altså Rolness mener er en overbyråkratisering, gir også innbyggerne i demokratiet mulighet til å påvirke og protestere.
Hele tiden mens vi også har den demokratiske retten til å kritisere prosjekter som sprekker.
Men det koster
Det jeg skriver her betyr selvsagt ikke at Fornebubanen er ufeilbarlig.
Det er bare å se på kostnadene, som har økt fra 4,5 milliarder kroner i 2013 til det som i skrivende stund nærmer seg 30 milliarder kroner.
Dessuten ble det i fjor varslet ytterligere forsinkelser i ferdigstillelsen, og åpningen av banen omtales nå å skje i 2029 eller 2030.
CBTC-innføringen på Oslos T-banenett har dessuten ført til mange midlertidige stengninger og stadig buss for bane. Og mer av dette vil følge før et mye mer effektivt og bedre T-banesystem er ferdigstilt.
Kritikken må være sann
Det finnes altså gode grunner til kritikk. Men da må kritikken være sann, faktabasert og redelig.
Og den må handle om manglende prosjektstyring, feil kostnadsanslag og undervurdert risiko. Ikke om at demokratiske prosesser er problemet.
Jeg skal imidlertid gi Rolness rett i én ting: Norge bør kunne bygge raskere og billigere.
I mellomtiden ønsker jeg både ham og Erik Solheim lykke til med å delta i demokratiske prosesser i Kina.
