– Tar jeg en sjanse ved å gå rundt her? Ja, det gjør du!

– Tar jeg en sjanse ved å gå rundt her?

– Ja, det gjør du!

Svaret kommer kontant. Gro Trondal Johansen (54) lener seg frem over bordet i stua og fester blikket i meg. Hun nikker aktivt for å understreke at hun mener alvor.

– Hvis det ser ut som at du har penger, så kan du bli stoppa i trappa.

Gro trenger ikke fortelle hva hun mener med å bli stoppa. Blikket forteller mer enn ordene hennes.

Beryktet bygård

I en serie på fire artikler får du møte noen av beboerne i Trondheimsveien 33 på Sofienberg, en kommunal mursteinsgård hvor leilighetene leies ut gjennom foretaket Boligbygg. 

Mange av beboerne her har alvorlig rus- eller psykiatriproblemer. Eller begge deler.

Vi har også snakket med ansatte i bydelen som forsøker å gjøre en forskjell.

Gården er beryktet. Flere vi snakker med sier at de opplever det som utrygt å bo her. Dette er et sted man bor når man ikke har noe annet valg, forteller flere beboere vi besøker. Det samme sier andre vi snakker med som har bodd her før.

Oslo-politiet bekrefter at de har hatt flere oppdrag her de siste årene.

Her kunne jeg bodd

Førsteinntrykket er ryddig. Utvendig ser fasaden nøytral ut. Det ser ut som en hvilken som helst bygård. Inne i oppgangen er det lyst og fint. Veggene i gangene er hvitmalte og linoleumen er hel.

Til tross for at jeg på forhånd har snakket med flere som sier de føler seg utrygge når de besøker Trondheimsveien 33, opplever jeg ikke at blokka bærer synlig preg av at det er risikabelt å oppholde seg her.

Jeg stusser litt over sorte stålgitre og dører med lås inn til trappene, men den første tanken jeg har når jeg går inn er ikke at dette er en plass med utrygghet og kaos, men at her kunne jeg ha bodd.

Et par gutter i tjueårene lar blikket gli opp og ned når de passerer, men jeg føler aldri ubehag. Folk jeg møter i oppgangen og i heisen virker hyggelige og smiler tilbake. Alarmklokkene mine ringer ikke.

– Det blir brukt mye penger på vedlikehold, svarer en kommunalt ansatt og løfter øyenbrynene, når jeg forteller at jeg er overrasket over at det ser pent og ordentlig ut.

Marihuana og hvite striper

Jeg trenger likevel ikke oppholde meg lenge i blokka før rusproblematikken blir åpenbar. Mens jeg snakker med en beboer ute i gangen, går nabodøra opp. Marihuanarøyken slår mot oss. Et kort øyeblikk lurer jeg på om jeg kommer til å bli påvirket gjennom passiv røyking.

De jeg snakker med legger ikke skjul på hverken rus, fattigdom eller kriminalitet. Tvert imot får jeg flere ganger beskjed om å ikke pakke inn noe i artiklene jeg skriver. Men underveis får jeg også behov for å formidle hvor mye åpenhet jeg blir møtt med, både av de som ønsker å bli intervjuet og av dem som av åpenbare grunner ikke vil bli omtalt med navn.

– Neimen, hei du! Er det deg? En tidligere beboer er på besøk hos en kamerat i Trondheimsveien 33. Han ser opp fra sofaen og smiler når jeg kommer inn i stua. 

– Han der møtte jeg i går, forteller han ivrig til kameraten, mens han skraper sammen en stripe med hvitt pulver på et speil som ligger på stuebordet.

Praten mellom oss går løst. Mens gutta forteller om spenstige episoder både her i blokka og fra livet ute på gata, begynner jeg å tenke på sangen «Børs Cafe» fra Di Derre, som handler om et brunt serveringssted i Bergen. Det er kanskje ikke alt som er helt på stell, men «jeg blir tatt imot som en gammal venn», som vokalist Jo Nesbø synger.

Går bevæpnet til postkassa

Gro Trondal Johansen møter meg med et smil når hun åpner døra. I løpet av flere lange samtaler forteller hun om dramatiske episoder, men også om varme og omsorg mellom beboerne. Og hun forteller om håp.

– Jeg håper å bo et sted hvor det er mulig å få økt livskvalitet. Jeg trenger natur. Jeg drømmer om et sted hvor jeg kan sitte på trappa med en kopp kaffe og kanskje gå barbeint på gresset. Det hadde vært fint, sier hun. 

– Et sted med litt mindre vold, knark og kaos. Det er slitsomt å prøve å beholde et klart hode i et sånt kaos som det kan være her av og til, sier Gro.

– Og så håper jeg å bo et sted hvor man ikke må gå med våpen på seg for å hente posten. Ja, det er helt drøyt altså, sier hun.

Gro forteller at alle hun kjenner tar med seg «kubeinet» for å gå ned i postkassa.

Hun forteller om en nabo i rullestol som ble ranet da han hentet posten. Ranerne fulgte etter ham inn i leiligheten og tok fra ham to tusen kroner.

– De med handicap er enkle ofre når noen trenger penger, forklarer hun.

Camilla advarer mot boligpolitikk som gjør det vanskeligere å leve selvstendig når funksjonsevnen endres: – Ikke luksus

­­­­­­­– Si du er fra politiet

Når jeg sier at jeg synes oppgangen virker rolig, svarer Gro at det er forskjell på å være her på dagtid og på kvelden og natta. 

Samtidig sier hun at det faktisk har vært bedre den siste tiden. Kanskje fordi en del uønskede elementer har trukket til andre tilsvarende bygårder i en periode?

– Men hvis noen prøver seg, kan du si du er fra Oslo-politiet og be om legitimasjon. Da trekker de seg sikkert tilbake. 

Hun sier det uten noen form for ironi. Som om det er en hverdagslig ting å planlegge hva man gjør når man blir ranet.

Narkoturisme

Før jeg besøkte Trondheimsveien 33 hørte jeg fortellinger om vold, ran og åpent salg av narkotika. Flere jeg snakker med sier at det ofte ligger brukte sprøyter i oppgangen. 

Dette bekrefter også Gro, som viser meg flere bilder og video av søppel og sprøyter som ligger slengt.

– Narkoturisme, sier Gro. Hun er selv fra Nord-Norge og blir særlig opprørt når hun ser unge jenter som kommer nordfra for å skaffe seg narkotika her.

– Særlig ille er det å se mindreårige som bytter dop mot sex, forklarer hun og forteller om en eldre rusmisbruker som pleide å invitere unge jenter inn i leiligheten sin.

Alarm!

– Det hadde forresten vært en god idé med Trondheimsveien 33 minutt for minutt. Da hadde folk sittet klistret. Hadde ikke politiet vært her på 24 timer, så ville seerne visst at de snart kommer, sier Gro.

Hun lener seg tilbake i sofaen og flirer ved tanken på å lage virkelighets-TV her. Hun snakker av erfaring. Gro har av og til publisert filmklipp fra blokka på sin Facebook-konto.

Flere av videoene handler om at brannalarmen uler i lang tid, til plage for beboerne. På noen av klippene ser vi også at det brenner i blokka og i bakgården.

Både beboere og kommunalt ansatte forteller at blokka også kan tiltrekke seg folk utenfra, som kommer hit for å skaffe rusmidler. 

Se også svaret VårtOslo har fått fra bydelen og Boligbygg nederst i artikkelen.

Kriminelle stormet leiligheten

– Det var en voldshendelse her inne i 2017, hvor jeg ble truet med en pistol, sier Gro.

Hun forteller om kidnapping og svenske kriminelle i et raskere tempo enn jeg klarer å henge med på. Jeg ber henne stoppe og gå tilbake, så jeg får skrevet ned det hun sier.

Hun setter seg til rette i sofaen. Så forteller hun at en ung gutt hun var blitt kjent med sendte henne desperate meldinger. Han fortalte at han hadde blitt kidnappet av svenske kriminelle som presset foreldrene hans for penger.

Fra raggsokker til badstue: I denne bygården på Grønland deler de alt – og elsker det

Gutten ble holdt fanget og banket opp, men han klarte å flykte, ifølge ham selv. Etter å ha vært på legevakta, kommer han til Gro i Trondheimsveien 33.

Gro forteller at like etter at hun slipper ham inn i leiligheten, ringer det på døra. Det er en nabo som står utenfor, men da de åpner, kommer det fem personer med tapetkniver løpende. De sparker opp døra og stormer inn.

Gro, som er musiker og kunstner, forteller at hun skulle til å spille på gitaren sin da gjengen kom brasende inn. Hun sier at hun slår gitaren i hodet på en av de første som stormer inn døra. Det var en tung elgitar. Gitaren ble blodig og fikk en skade, ifølge Gro.

– En jeg kjenner sa at han kunne reparere skaden, men jeg ville ikke fikse den. Den ble sånn av en grunn, sier hun.

Da jeg spør hvordan det gikk med han som fikk gitaren i hodet, trekker hun på skuldrene og svarer at han ikke besvimte.

– Skyt, for faen!

– De forlangte å få med seg «guttungen», men jeg nektet. Han hadde kommet hit for å få beskyttelse. Jeg kunne ikke bare si «greit, ta ham med dere». Det er ikke sånn jeg er. 

Gro slår ut med armene for å illustrere.

– Men hva skjedde?

– Den ene satte en pistol mot panna mi, mens de andre ropte: «Skjut henne! Skjut henne!» på svensk.

Oslos barnevern bruker institusjon sjeldnest i landet: – Mange har kriminell løpebane før de får plass

– Da var det noe som skjedde inni meg. Jeg sa til han med pistolen at nå har du mer å tape enn jeg har. Jeg lukket øynene og brølte høyt: «Skyt da, for faen!»

Gro trekker pusten.

– Jeg ble bare jævlig sint. Jeg ble ikke redd, jeg ble bare rasende.

Hun forteller at da hun åpnet øynene igjen var alle fem forsvunnet, uten gutten. Han lå livredd og gjemte seg.

Filmet politiets utrykning

Oslo-politiet bekrefter til VårtOslo at de har hatt flere oppdrag til Trondheimsveien 33, men de svarer ikke på våre spørsmål om den aktuelle episoden. Men det finnes et videoopptak av politiets utrykning.

I 2018 lagde filmskaper Ruben Gillen kortfilmen «Kitty Star», som handler om Gro. Hun hadde et av filmskaperens kameraer i leiligheten, og satte det på opptak da hun ringte politiet. 

På opptaket hører vi at politiet banker på døra og beordrer alle ut av leiligheten, deretter ser vi to politimenn gå inn med hjelm og skjold.

Gro forteller at det er vanskelig å stole på politiet. 

– Det blir sånn: «Ja, ja, det er bare de der knarkerne på blokka her», hevder hun.

På videoopptaket hører vi Gro be politiet ta hensyn til at de som er i leiligheten har blitt forulempet.

– Vær snill med pusen, sier hun når politiet går inn i leiligheten.

Lars Blikken (59), som du skal få lese mer om i neste artikkel, bekrefter historien til Gro. Han forteller at han var på besøk i leiligheten hennes, og at det var han som åpnet døra da den kriminelle gjengen stormet inn med våpen.

– De skar meg i armen med tapetkniver. Jeg prøvde å slåss, men ble dyttet på hodet inn på badet, sier han.

Hazim (21) er blant flere beboere som flykter. Forteller om rus, bråk, slåssing og tyveri:
– Føltes utrygt med alle som kom seg inn

– Kommer du hit uten kuler?

Ifølge Gro var dette ikke den eneste gangen hun ble truet med pistol i sin egen leilighet.

Rett etter at hun flyttet inn, kom en mann gående inn i leiligheten. Han påstår at det er han som eier blokka og leiligheten hennes.

Gro låste døra bak ham. Så spurte hun om mannen var helt sikker på at han eide leiligheten hennes. Han ble stresset og tok frem en pistol.

– Du er vel ikke så dum at du kommer hit uten kuler, spør Gro.

Gro begynner å le. Det viste seg at mannen bare hadde en replikapistol, som det ikke går an å skyte med.

I løpet av samtalen har Gro fortalt at hun har spilt mye skuespill og teater. Hun har spilt i Grusomhetens teater, Stella Polaris, Scene X og hun forteller at hun har spilt «Peer Gynt» i Berlin. Hun står også oppført som skuespiller i tidligere oppsetninger av «Hedda Gabler» og «Byggmeister Solness» på Det Norske Teatret.

– Jeg er jo vant til å se sånne replikapistoler, sier Gro. 

– Han ble veldig stressa, så jeg sa at jeg skulle åpne døra og slippe han ut, hvis han lovet å aldri komme tilbake. Jeg er så lei av å bli trua, men etter hvert så blir man ikke redd lenger, sier hun.

Mens Gro forteller, spør hun om det er lurt å ta det med i artikkelen jeg skriver. 

– Det er jo jævlig voldsomt, og det er ikke sikkert at folk kommer til å tro på det, sier hun.

Limte igjen sikringsskapet

Gro forteller også at det er mange artige historier fra blokka.

– Folk som går i feil etasje og prøver å bryte seg inn hos seg selv, sier hun og ler.

Uvedkommende tar seg inn og beboere flytter ut: Disse tiltakene skal trygge hverdagen

Hun forteller om en beboer som var mektig lei av bråk og festing fra naboen. Han gikk ut i gangen og slo av strømmen. For sikkerhets skyld valgte han å lime igjen døra til sikringsskapet.

Da han var ferdig og gikk inn til seg selv, oppdaget han at leiligheten hans var mørk. Han hadde stengt strømmen til sin egen leilighet, og det var hans eget sikringsskap han hadde limt igjen.

– Det ble mye banning, ler Gro.

Prøver ut folk med dårlig boevne

Gro forteller at hver gang en ny beboer kommer inn, så blir de som bor her anspent. 

– Får vi en som drar inn heroin og raner oss, eller får vi noen som er ute av de der greiene, spør hun.

– De blir sendt hit for å prøve om de har boevne. Men de som kjenner på den boevnen hvis den er dårlig, det er vi andre som bor her. Da har de med seg folk som ødelegger heiser og sånt, og vi som har bodd her lenge er skitlei, forklarer Gro.

– Det er også veldig mange som kommer utenfra som bruker dette huset som sin «playground», sier Gro og forteller om hvordan dørene inn i oppgangen blir åpnet, slik at andre kan komme inn og stjele rullestoler og annet som står utenfor leilighetene.

Får dårlig samvittighet

Gro håper at teater og kunst en dag skal bli hennes vei ut av Trondheimsveien 33, men det er vanskelig å skaffe seg bolig et annet sted.

– Når banker og utleiere søker på Trondheimsveien 33, så får de bare opp historier om rus og psykiatri. Det er ingen som vil leie ut boligen sin til noen som bor her, sier hun.

Samtidig får hun dårlig samvittighet ved å tenke på å forlate folkene her.

– Mennesker er ikke søppel, men her blir mange behandlet som søppel, sier Gro.

«Garantert jødefri» sto det på plakatene som ble hengt opp ved Sofienberg kirke: – Ekkelt

Hun sier at når folk ser narkomane som går bøyd, den såkalte «narkoknekken», så ser de fleste et håpløst tilfelle. Kanskje også en som kan være farlig? 

Men selv ser hun et menneske som har blitt bøyd under tyngden av alt de har opplevd av vonde ting.

 – Jeg føler at jeg representerer. Jeg kan uttrykke meg gjennom å snakke, male og skrive, men det kan ikke de fleste her.

– Det er også noe med samholdet blant dem som har bodd her i mange år. Det er så mange skada folk … Når de som aldri får oppmerksomhet, kjærlighet eller omsorg først viser frem solskinnssiden … jeg blir nesten rørt, sier Gro og forteller hvordan beboerne deler klær, gjenstander og mindre pengebeløp med hverandre.

– Man kan påvirke stedet man bor, det må jeg bare tro på. Jeg vil være en som engasjerer seg, en som ikke bare gir faen. Men man sliter seg ut, sier hun.

– Gi folk en sjanse

– Det jeg synes er rart er at de hele tiden snakker om ressurser. Men det er så mange ressurser blant folka på huset her. De er ikke så stabile som andre, men gi dem en sjanse til å jobbe med et eller annet de føler de er flinke på … De kommer til å gi en fot og en arm for å få en mulighet til å bevise at de er bedre enn kanskje mange tror, sier Gro.

Hun forteller at folk som opplever mye ugreit ofte får stort behov for å utrykke følelsene sine. Mange som sliter med rus og psykiatri er også ofte kreative i utgangspunktet, mener Gro. 

Miljøet hardner til i kommunale boliger: – Mer vold og våpen. Vi har også mye hærverk

Hun savner at narkomane skal få bedre plass i kunsten og få lov til å stille ut det de lager.

– Ikke sånne utstillinger for å vise hva de stakkars narkomane på østkanten har laga, men gi oss plass i en ordentlig utstilling.

Etter at intervjuet er ferdig, slår Gro følge med meg ut av blokka. Når vi kommer ut på fortauet, har det blitt mørkt.

– Jeg er en klemmer, sier hun og slår ut armene.

Så får jeg en varm klem på fortauet, før vi snur oss og går i hver vår retning.

Krevende adresse

Kommunikasjonssjef Harald Wisløff i Boligbygg skriver i en e-post til VårtOslo at det ikke er tvil om at Trondheimsveien 33 er en krevende adresse.

Wisløff forteller at Boligbygg samarbeider med bydelen om å gjøre hverdagen så trygg som mulig for beboerne, men at det er bydelen som har ansvaret for å fatte vedtak om hvem som skal få kommunal bolig.

Kommunikasjonssjefen skriver videre at de for en tid tilbake hadde vektertjeneste i blokka i en kort periode, men at dette var svært kostbart og ble avviklet da forholdene roet seg.

Han sier at de har et pågående prøveprosjekt med kameraovervåking et annet sted i byen, og at de vil vurdere om dette kan benyttes andre steder. Han understreker at løpende kameraovervåking er kostbart, og at det må tas hensyn til personvern.

Har gjennomført flere tiltak

Når VårtOslo snakker med ansatte i bydelen, bekrefter de at det over tid har vært mye problematikk knyttet til rus og omsetning av rusmidler i Trondheimsveien 33.

De ansatte vi snakker med sier at de har forståelse for at beboere kan oppleve bomiljøet som en belastning, og at mange beboere kan ha følt på utrygghet. Særlig de som sitter i rullestol.

Magnhild Almås, som er teamleder for Fleksibelt oppfølgingsteam i bydel Grünerløkka, forteller at det har vært gjennomført flere tiltak for å forbedre bomiljøet. Noen av beboerne med størst utfordringer har blitt flyttet til andre adresser.

De siste årene har man også unngått å bosette de med de tyngste rusproblemene her. Det har også blitt etablert en bemannet avdeling i blokka, noe som ser ut til å virke positivt.

Bydelen har også opprettet «Kjeller’n» i Trondheimsveien 33, som er et lavterskeltilbud hvor personer med ulike problemstillinger knyttet til rus og psykiatri kan få både mat og hjelp til praktiske gjøremål.

Både Almås og andre ansatte vi snakker med forteller at de har sett en bedring i bomiljøet i Trondheimsveien 33 de siste årene. Samtidig understreker Almås at det er en viktig oppgave å bosette personer med rus- og psykiatriproblemer.

* I forbindelse med denne artikkelserien har vi fått tillatelse fra Ruben Nuru Ring Gillen til å bruke opptak han gjorde til dokumentaren «Kitty Star».