Fra raggsokker til badstue: I denne bygården på Grønland deler de alt – og elsker det

– Vi må ta av oss på beina!

Jon Aga (55), som til daglig underviser på Politihøgskolen, smiler vennlig og bestemt idet vi går inn i det store felles samlingslokalet «Storstua» i Friis' gate 6 på Grønland.

– Vi har raggsokker om du fryser på beina. Han peker mot en hylle full av tykke sokker i alle regnbuens farger. 

– Her er det renere enn hjemme hos meg, sier jeg og kikker rundt på gulvene.

På en plakett på veggen henger det fysiske beviset på hvorfor beboerne forteller at de er stolte av bomiljøet sitt. I 2021 vant borettslagets pris for beste bomiljø.

Felles badstue, kjøkken og TV-stue

Ifølge beboerne er det en viktig grunn til den høye trivselsfaktoren: utbyggerne satte i sin tid av en del av bygningsmassen til fellesarealer.

– Leilighetene er ganske ordinære, forteller Ragnvi (79), som har blitt med ned i storstua for å snakke med oss.

Ragnvi forteller at hun var med helt fra borettslaget ble planlagt i 1987. Den gangen ble det satt ned en prosjektgruppe som samarbeidet med arkitektene om hvordan de ønsket at den nye bygården skulle være.

Mange av leilighetene er relativt små. Til gjengjeld deler alle beboerne på flere fellesbalkonger og tilrettelagte rom hvor de får tilgang til fasiliteter som få har plass til i egne leiligheter.

Laget drømme-sykkelparkering. Vi ble med på besøk

Hele 15 prosent av boarealet i gården er satt av til fellesrom. I tillegg til en stor fellessal med kjøkken og kjølerom, har de lekerom for barn, TV-stue, rom med biljard, bordtennis, dart og fotballspill.

De har også treningsrom og egne rom for «sløyd» og håndarbeid, med både snekkerbenk, symaskiner og strykebrett. Beboerne har dessuten felles sykkelparkering og en badstue med to dusjer.

Barnefamiliene stortrives

Eva Bonsaksen (54) forteller at det av og til kommer folk utenfra som spør hvorfor de ikke har gjort om fellesarealene til leiligheter og solgt dem. 

– Men da forsvinner jo poenget med å bo her, sier hun.

Sammen med Jon og Ragnvi, forteller Eva om et nabofelleskap hvor barna har vokst opp med flere voksne rundt seg som har tatt ansvar for barna.

En tidligere beboer, Berit, som var barnepsykolog, pleide å si: «It takes a village to raise a child, and this is our village». Hun tok ikke bare del i barnas hverdag, forteller de. Hun fikk også ofte hjelp av barna i hjemmet. Da lærte barna å ta ansvar, samtidig som Berit betalte godt.

– Jeg synes det er hyggelig at det bor en del barnefamilier her. Da blir det litt liv, sier Ragnvi. Og mens vi snakker sammen, er en ny familie på vei inn i bygget.

Hannah Ander og Alf Jørgen Schnell blir nærmeste nabo til gårdens lekerom for små barn. Her er det blant annet klatrehus med sklie og lekebord.

– Det er en av grunnene til at vi valgte å flytte hit, forteller Hannah over flytteeskene. 

– Det er veldig fint å kunne utvide leiligheten med rom vi ellers ikke ville hatt tilgang til.

Fire hybler til spesielle behov

Jon forteller at planen deres opprinnelig var å bo på Grønland til de fikk barn, så skulle de flytte ut av sentrum. Men fasilitetene og fellesskapsløsningene gjorde at de ble boende.

Nå kommer han inn på en annen ordning som er spesielt i gården.

Borettslaget har fire hybelleiligheter som kan leies av beboerne når man har behov for å utvide med flere soverom:

To hybler er tilgjengelige på korttidsleie, hvor man setter seg opp i en kalender når det er ledig. To andre hybler kan leies tre år av gangen, før man må gi det videre til neste beboer, etter ansiennitet.

– Da vi hadde små barn, så leide vi en av hyblene til svigerfar, som ukependlet. Han hjalp til med å hente barn i barnehagen, forteller Jon.

– Ja, og det var jo bra for naboene, for han hentet våre barn også, skyter Eva inn.

Hun forteller at deres familie leier en av langtidsleilighetene. Eldstedatteren leide den i to år før hun flyttet til folkehøyskole. Så flyttet nestemann inn for å få en egen hybel det siste året på videregående.

– Det er jo praktisk. De kommer seg litt unna oss, og samtidig er de her og spiser hjemme, sier Eva.

– Å leie en slik hybelleilighet, i samme bygg som foreldrene bor, er en fin start på voksenlivet, mener Jon. Han påpeker at man får mer ansvar for egen bolig, samtidig som det er en myk overgang.

Varsler salg av opptil 40 utleieleiligheter på Sinsen og resten av byen: – Det har blitt umulig for meg å drifte lønnsomt

Naboene ser fotball sammen

Da vi er på besøk i gården, en kveld midt i uka, kommer det noen beboere innom storstua, men ellers er det ganske stille. Jeg lurer derfor på hvor mye fellesarealene faktisk blir brukt.

– Man får jo noen rom som man bruker mer enn andre, sier Eva. 

Hun forteller at de selv bruker TV-rommet ganske mye. Der har de en balkong og en TV nummer to, om man skulle trenge det. Rommet er i tillegg utstyrt med lerret, projektor og skikkelig lydanlegg. Eva forteller at å se barne-TV med andre barn er populært.

Jon bruker også TV-rommet en del. Det har bodd mange i gården med røtter i Nord-Norge. Sammen har de sett det meste av Bodø/Glimts kamper i TV-rommet.

– En som opprinnelig var fra Jamaica ble Glimt-fan av å være med på fotballkveldene, sier Jon.

Filmer, store sportsarrangementer og «Melodi Grand Prix» er også populært å se sammen, men på de største arrangementene bruker de storstua, som også har lerret og projektor.

– Det var også deilig å sende ungene ned til biljardrommet av og til. Da ble det stillere i leiligheten, smiler Eva.

– Hva med pianoet da, spør jeg og nikker mot instrumentet som står pent opplyst ved siden av bordet vi sitter ved.

– Jo, pianoet blir brukt av beboere som kan spille. Vi stemmer det jevnlig, svarer Eva.

Jon og Ragnvi forteller at jazzartisten Oddrun Lilja Jonsdottir bodde her for noen år tilbake, og hun hadde konserter for beboerne.

– Thomas er også musikker! 

– Ja, og Bjarne også, svarer Jon ivrig. 

Stenger dørene etter 15 år på St. Hanshaugen: – Det er ille. Her tar vi morgenkaffen hver eneste fredag, sier Jon og Sverre

– Under pandemien gikk et lite korps rundt i gangene og spilte tuba og trompet på 17. mai, forteller de tre, om hverandre.

Ragnvi nevner at de tidligere hadde musikkrom i kjelleren. Men det ble for høy lyd. Hun sier at hele bygningen var med når det var øvinger, så det ble for plagsomt. Derfor lagde de biljardrom i stedet.

Samler kollegaer og feirer bursdager

– Jeg har hatt Politihøgskolen på besøk her flere ganger, forteller Jon og viser til Storstua, hvor vi sitter gjennom mesteparten av intervjuet.

– Det er fint å kunne ta med jobben hit for sosialt samvær og litt undervisning. Vi er stolte av stedet vi bor, smiler han.

– Jeg har også hatt jobben på besøk, sier Eva. 

– Vi har er stort kjølerom her, og det er veldig greit når man skal ha fest og mye mat som skal holdes kaldt.

Eva og Ragnvi kan også fortelle at lokalene blir brukt til konfirmasjoner, jubileer og bryllupsfester. Eva har også hatt barnebursdag. Hun trekker pusten.

 – Barnebursdag… det var de to lengste timene i mitt liv, men det var veldig deilig at det var her nede og ikke hjemme i leiligheten.

Lager felles middager

Beboere som liker å lage mat kan melde seg på en matgruppe som går sammen og lager middager noen ganger i måneden.

Denne dagen henger det en lapp på oppslagstavla om neste middag. Der står det hvem som lager den, og man kan skrive seg opp for å spise. Det koster vanligvis lite, cirka 50 kroner per person for en middag, litt billigere for barn.

– Man kan også kjøpe klippekort, forteller Ragnvi.

Eva sier at det går litt i perioder hvor mye man er med på fellesarrangementene. Det var veldig bra da de hadde små barn og kunne komme til felles middag, sier hun.

Jeg lurer på om det er forventet at man er med å lage maten, hvis man melder seg på for å spise?

– Nei, nei. Selv har jeg spist i 25 år uten å være med å lage mat, ler Jon, men kona har vært med da, forter han seg å legge til.

– Jo da, men du er jo også med og rydder opp etterpå, skyter Eva inn. 

– Det er jo også en jobb som må gjøres.

Pandemi uten traumer

Eva blir ivrig når de kommer inn på tiden under pandemien.

– Jeg har ingen traumer fra pandemitiden! Det tror jeg skyldes at jeg bodde her.

Hun forklarer at flere familier i borettslaget definerte seg som en stor kohort, slik at barna og voksne kunne være sammen, innenfor borettslagets områder. 

Så fort hun har fortalt det tar hun en pause og lurer på om det egentlig var innafor, før vi i felleskap kommer frem til at «koronabøter» og tvangsisolasjon nok er et tilbakelagt kapittel.

Jon forteller at storstua ble gjort om til et stort hjemmekontor. Et stort kontorlandskap hvor beboerne jobbet i samme rom, med flere meter mellom arbeidsstasjonene.

– Da fikk vi godt skille mellom jobb og fritid, siden kontoret lå utenfor leiligheten.

De forteller at selv om beboerne jobbet på ulike arbeidsplasser, kunne man få hjelp av folk som hadde annen kompetanse enn det man selv hadde. 

Jon nevner som eksempel en som var god på Excel og som hjalp andre som sleit mer med å lage rapporter.

Disse husene ble bygget til småkårsfolket i Oslo. Nå koster de titalls millioner: – Det er ille, sier Per Olav (84)

Fellesskap lager ikke seg selv

I løpet av samtalen kommer det frem at fellesskapet ikke nødvendigvis gjør seg selv. Beboerne og styret må bidra og legge til rette.

Eva, Ragnvi og Jon forteller at de tidligere har hatt utfordringer med en beboer som delte opp leiligheten og leide ut seksjonene til svenske gjestearbeidere. 

Da ble det flere som ikke hadde tilknytning til stedet, de hadde mange venner på besøk og det ble høy slitasje. Det ble ikke ryddet og gjort rent i fellesarealene, vinflasker lå og slang.

– Men etter hvert fant beboeren ut at det var riktig å selge seg ut, så det løste seg, sier Jon på en mild, men tydelig måte som minner meg på at han jobber på Politihøgskolen.

– Vi må alltid ha fokus på rydding og vedlikehold av fellesarealene, presiserer Eva. 

– Det er et punkt på alle allmøter. Det er alltid noe vi må ta tak i, men det er veldig lite konflikt. Det går forbausende bra, mener hun.

De tre forteller at det er lav terskel for å si ifra når noen har rotet.

– Man går gjerne og forteller andres barn og unge at «nå må dere rydde opp». Det hjelper på, sier de.

– Jippi det er dugnad

Et eksempel på felles innsats er dugnadene. I Friis' gate 6 har de dugnad både vår og høst.

Jon forteller at det er lagt mye vekt på det sosiale ved dugnader. 

– Det begynner med kaffe, og så er det jobbing et par timer. Så er det vafler. Så er det jobbing. Og så gjerne pølser og noe godt å drikke til slutt.

Han forteller at man får pratet mye med naboer på dugnadene, i tillegg får de også gjort en del vedlikeholdsarbeid, som å flytte inn utemøblene, lakke dem og fikse ting.

Eva forklarer at dugnad er noe man gleder seg til, ikke noe man gruer seg til. Barna synes også det er gøy med dugnad, sier hun. 

Jentene hennes sa «jippi det er dugnad», da de var små. Vaffelsteking var populært å hjelpe til med for barna.

Ragnvi humrer mens Eva forteller.

– Når det gjelder vaffelsteking, så er det kanskje ikke så mye å hjelpe til for de små, men at det mest går ut på passe på at vaflene er ok, sier hun, før vi avslutter praten for å få en omvisning i gården.

Vi spurte folk i Oslo: Hvor er de beste kaféene å jobbe på? – Dette er min nabolagskafé. Her finner jeg full konsentrasjon