Ny leilighetsnorm: – Vi har vært her før. Små boliger er et historisk tilbakeskritt, mener boligforsker

I dagens boligdebatt løftes 20–30 kvadratmeter store leiligheter fram som et nytt grep i møte med boligkrisen. For boligforsker og arkitekt Jon Guttu (84), som har forsket på boligkvalitet og byutvikling i flere tiår, er det tvert imot et tydelig ekko fra fortiden. Nylig ga han, sammen med Johan-Ditlef Martens, ut boken Oslos byutvikling: Boligplanlegging og politikk fra 1850.

– Vi har vært her før, sier Guttu til VårtOslo.

Gjennom store deler av 1900-tallet bodde folk i Norge langt trangere enn i dag. På 1930-tallet var ett rom og kjøkken vanlig for hele familier, særlig i arbeiderstrøk som Grünerløkka. Tre barn og to voksne i ett rom var ikke uvanlig.

– Det gikk hardt utover familieliv, barns oppvekst og særlig kvinnene, som bar hovedansvaret hjemme, sier han.

Skap fungerte som soveplasser

Under andre verdenskrig, da byggeaktiviteten stoppet opp og arkitekter sto uten oppdrag, ble det gjennomført det som regnes som den viktigste boligundersøkelsen i norsk historie. Resultatet ble publikasjonen Mennesker og boliger.

Delte leilighet på Skillebekk i fire og tjente millioner. Nå kan saken havne i Høyesterett: – Et smutthull, sier advokat

Her ble familier intervjuet i detalj om hverdagen sin. Undersøkelsen beskrev hvordan leiligheter på ett eller to rom måtte romme alt: søvn, arbeid, barnepass, matlaging, lekser og sosialt liv.

Madrasser ble rullet ut om kvelden, skap fungerte som senger, og stuen ble brukt som soverom. På dagtid ble stuen holdt ryddig og brukt med varsomhet. Den var ofte for «fin» til at barna kunne leke der eller ta med andre barn hjem, fordi rommet måtte bevares som felles oppholdsrom.

– Barna hadde ofte ikke noe sted å gjøre lekser, sier Guttu.

En boligpolitikk for familier

Noe av det forskerne festet seg mest ved, var ønsket mange familier uttrykte: en stue hvor ingen sov.

Det handlet om mer enn komfort. Det handlet om å kunne ta imot gjester, om å ha et rom som ikke måtte ryddes og rigges hver kveld, om å kunne leve et normalt sosialt liv.

Det var nettopp disse funnene som førte til et tydelig politisk svar etter krigen: Oslo skulle bygge familieboliger. Tre rom ble standarden for familieboliger, basert på forskning som viste at færre rom gikk utover særlig barn, kvinner og familieliv.

– Det tok lang tid

Det ble bygget få boliger tilpasset enslige, og idealet om den romslige familieboligen gjorde at denne gruppen lenge ble nedprioritert. 

Kvinner bodde sjelden alene, og sterke sosiale normer regulerte hvem som kunne bo sammen. I praksis ble det godtatt at to kvinner bodde sammen, også som par, men ikke homofile menn. 

Thomas gikk fra å bo på 43 kvadratmeter til 27: – Jeg ville starte litt på nytt

På 1930-tallet fantes det flere små hybler, ofte rundt 20 kvadratmeter med felles bad og toalett, særlig beregnet på enslige menn. Senere ble mange av disse slått sammen til større leiligheter, som del av boligpolitikken der målet var å bygge større familieboliger.

– Det tok lang tid før enslige i det hele tatt fikk gjennomslag for retten til en egen, akseptabel bolig, sier Guttu.

Først på 1960- og 70-tallet ble det bygget flere små leiligheter for enslige, blant annet ettromsleiligheter på rundt 30 kvadratmeter. De var ment som fullverdige boliger, ikke minimumsløsninger. Senere boligundersøkelser viste likevel at også disse ofte var for små til å fungere godt over tid.

– Grensen gikk høyere enn man først trodde, sier han.

– Folk er stort sett fornøyde med det de har

Noe av det Guttu mener er mest relevant i dag, er ikke bare beskrivelsene av trangboddhet, men hvordan folk forholder seg til den.

I Mennesker og boliger beskrives en «farlig evne til å resignere». Har familier bodd svært dårlig før, kan de bli oppriktig fornøyde med en bolig som fortsatt er for liten – bare den er litt bedre enn den forrige.

– Menneskene har en vidunderlig, men farlig evne til å resignere, heter det i boken.

Dette, mener Guttu, gjør boligkvalitet vanskelig å måle gjennom tilfredshetsundersøkelser alene.

– Folk er stort sett fornøyde med det de har. Det betyr ikke nødvendigvis at boligen fungerer godt over tid, sier han.

Fra regulering til markedsprodukt

I etterkrigstiden ble bolig sett på som et velferdsgode. Staten, kommunene og boligkooperasjonen bygget et system der Husbanken spilte en nøkkelrolle.

I artikkelen Det nye boligparadigmet beskriver Guttu hvordan Husbanken ikke bare finansierte boliger, men definerte kvalitet. Normene handlet om størrelse, planløsning, dagslys, utearealer og brukbarhet.

Dusj på kjøkkenet, 32 kvadrat og ingen soverom: Solgt for 3,6 millioner

– Husbanken så til at det som ble bygget holdt en viss teknisk standard, at leilighetsstørrelsen svarte på behovene og at rommene kunne brukes til vanlige aktiviteter, skriver han.

Systemet ble avviklet trinnvis fra 1980-tallet og framover. Subsidierte lån forsvant, kommunene trakk seg tilbake fra tomtepolitikken, og flere av minstestandardene ble fjernet rundt årtusenskiftet.

Resultatet, mener Guttu, er et tydelig paradigmeskifte: Bolig gikk fra å være et politisk ansvar til å bli et markedsprodukt.

Byen forsvinner

Den markedsstyrte boligbyggingen har nå fungert lenge nok til at konsekvensene er synlige, ifølge Guttu. Fortetting har blitt hovedstrategien i byene. I Oslo er over halvparten av nye boliger bygget i indre sone, på relativt små arealer. For å få lønnsomhet presses tettheten opp.

– Det er kostbart å bygge sentralt. Konsekvensen blir at områdene må hardpakkes, skriver han.

Utearealer reduseres til atkomstsoner, sykkelparkering og en symbolsk sandkasse. Garasjelokk erstatter bakkeplan. Fellesrom forsvinner. Samtidig krymper leilighetene.

Når kvadratmeterne presses, forsvinner grunnleggende kvaliteter: Kjøkkenet blir del av stuen. Oppbevaring flyttes til kjeller – hvis den finnes. Soverom blir alkover. Leiligheter får lys fra én side. Gjennomgående boliger blir sjeldnere.

– Når leiligheter krympes, må elementære plankvaliteter skjæres bort, forklarer Guttu.

Et vertikalt klasseskille

Et annet poeng han er tydelig på, er hvordan boligkvalitet differensieres.

De beste leilighetene – store, lyse og romslige – legges øverst. De minste og mest kompromisspregede plasseres lavere, med dårligere lys og mindre fleksibilitet. Slik skapes et vertikalt klasseskille.

– Dette er et brudd med etterkrigstidens likhetstankegang, forteller han.

Guttu forklarer at når boliger ikke fungerer over tid, blir heller ikke folk værende, noe som skaper gjennomtrekk og ustabile bomiljøer.

Samtidig markedsføres små og knappe boliger med nye begreper som «studio», «urban living» og «living in a box». Guttu mener denne språkbruken bidrar til at vi godtar boliger som tidligere ville blitt definert som mindreverdige.

Leiemarkedet som varsellampe

I dag er rundt 30 prosent av boligene i Oslo leieboliger. Mange eies av investorer, ikke beboere. For Guttu er dette en tydelig varsellampe.

– Når en tredjedel av boligmarkedet er leieboliger, med usikre kontrakter og Airbnb som tar over boliger, må myndighetene gripe inn, mener han.

Leieprisene i Oslo steg langt mer enn forventet

Han viser til historien som et tydelig varsko. På slutten av 1800-tallet førte et sterkt liberalisert boligmarked til boligkrakket i 1899. I årene som fulgte ble det bygget svært lite, noe som igjen bidro til omfattende bolignød under første verdenskrig. Først da ble myndighetene presset til å gripe inn, med offentlig finansiering og en mer aktiv, kommunal boligpolitikk i perioden fra 1910- til 1930-tallet.

– Det er en påminnelse om at boligmarkedet ikke regulerer seg selv, sier Guttu.

Hva nå?

Når han skisserer veier videre, peker Guttu på behovet for en tredje boligsektor, slik man kjenner den fra Danmark og Tyskland: allmenne boliger eid av non-profit-aktører eller kommuner, med stabile rettigheter for beboerne.

Samtidig vender han tilbake til et poeng han mener går igjen i boligpolitikken.

 – Selv i perioder der det har blitt bygget både mer og mindre, har det ikke blitt lettere å kjøpe bolig. Det er tydelig at det trengs andre tiltak, som bedre låneordninger, tydeligere regulering av markedet og bygging av fullverdige boliger, sier han.

For Guttu handler det ikke bare om dagens situasjon, men også om å lære av historien.

– Arkitekter må kjenne bolighistorien. Det er viktig å huske at systemene som behersker oss ikke er naturgitte. De er skapt av mennesker, og de kan endres.

Unge i etableringsfasen flytter ut av Oslo: – Folk mister tilhørighet