Linnea Westman (22) jobbet som gartner på ulike prosjekter i Oslo da hun tok opp spørsmålet om betalt lunsj.Foto: Vilde Schie Nyseth
Linnea (22) måtte spise ubetalt lunsj i bilen. Da hun sendte lovparagrafen til sjefen, ble det stille
Linnea Westman måtte spise jobblunsjen i bilen. Hun fikk beskjed om å kjøre til nærmeste bensinstasjon for å gå på do. I en slik situasjon skal jobben betale, men det var ikke sjefen umiddelbart enig i.
Linnea Westman oppdaget at lunsjen skulle vært betalt når det manglet tilfredsstillende pauserom.
Hun kontaktet fagforeningen, som bekreftet at pausen skal regnes som arbeidstid uten pauserom.
Etter å ha konfrontert sjefen, fikk hun til slutt betalt lunsj etter mye innsats.
Bedriften beklaget misforståelsen og jobber med å forbedre rutiner for pauserom og lønn.
I fjor jobbet Linnea Westman (22) som gartner på ulike prosjekter i Oslo. Flere av dagene manglet hun og kollegene et sted å spise lunsj med tilgang til toalett og håndvask.
Likevel ble lunsjen trukket fra arbeidstiden.
– Vi satt i bilen eller i parken. Hvis det var surt vær hadde vi ikke et bygg å gå inn i. Det var ikke toalett eller mulighet til å vaske hendene. Jeg visste ikke at dette faktisk betydde at lunsjen skulle vært betalt, sier hun.
– Jeg tror egentlig det er en lov
Det var en lærling som først nevnte regelen.
Annonse
– Han sa: «Jeg tror egentlig det er en lov». Han hadde jobbet andre steder og fått betalt lunsj når det ikke var brakke. Jeg ante ikke at det sto i arbeidsmiljøloven.
Westman kontaktet fagforeningen, som bekreftet at hun hadde rett: Dersom arbeidstaker ikke har tilgang til tilfredsstillende pauserom, skal pausen regnes som arbeidstid.
Hun tok kontakt med sjefen sin og spurte om hun egentlig skulle trekke lunsj når de ikke hadde brakke eller et ordentlig spisested.
Svaret hun fikk var at hun hadde gjort det riktig, lunsjen skulle ikke være betalt.
– Han forklarte at det gikk an å sitte i bilen og spise. Hvis noen måtte på toalettet, kunne de kjøre til nærmeste bensinstasjon.
Da tok hun kontakt med Fellesforbundet for å dobbeltsjekke.
– De sa at å spise i bilen ikke oppfyller kravene til et tilfredsstillende pauserom. Har man ikke det, skal pausen regnes som arbeidstid.
Hun sendte paragrafen i arbeidsmiljøloven til sjefen.
– Etter det fikk jeg ikke noe svar. Jeg ga det to uker, så ringte jeg ham.
– Han syntes det var rart at jeg tok det opp
I telefonsamtalen forklarte sjefen at det ville ta tid å løse saken. Han mente løsningen måtte være å kjøpe en brakke som de kunne frakte med seg mellom prosjektene.
– Han sa også at jeg var den første som hadde klaget, og at ingen andre hadde problemer med dette. Han syntes det var rart at jeg tok det opp.
Linnea presiserte at hun ikke krevde brakke på hvert prosjekt, men betalt lunsj de dagene det ikke fantes tilfredsstillende pauseforhold.
Selv om hun opplevde at sjefen var motvillig, gikk han til slutt med på at hun kunne føre lunsjen som betalt.
Måtte «pushe» selv
Linnea var organisert i Fellesforbundet og tok kontakt for å få hjelp til å kreve etterbetaling for månedene sjefen ikke ville betale.
– I de første telefonsamtalene opplevde jeg at jeg måtte pushe selv for at saken skulle tas videre. Jeg fikk også råd om å vente til jeg var ferdig i jobben, så det ikke skulle bli ubehagelig for meg på arbeidsplassen.
Men Linnea hadde dokumentasjon i form av meldinger og viste til lovverket. Hun sto på at hun ønsket å gå videre med saken.
Etter hvert ble saken sendt videre til saksbehandler.
– Da ble jeg veldig fornøyd. Hun tok det skikkelig seriøst og hjalp meg med alt det juridiske. Det føltes trygt.
Linnea Westman (22) har ikke blitt skremt bort fra yrket etter konflikten.Foto: Vilde Schie Nyseth
– Det betydde mye
Etter at saken ble sendt videre og fulgt opp juridisk, fikk hun til slutt etterbetalt det hun hadde krav på. Kravet fra bedriften var at hun måtte trekke forliksklagen, og at summen da ville bli utbetalt.
Beløpet på 4225 kroner ble utbetalt i desember i fjor.
– Det tok tid, men jeg fikk det jeg hadde rett på. Det betydde mye. Det handlet like mye om prinsippet om at rettighetene mine skal bli ivaretatt, sier hun.
Brudd blir alltid fulgt opp
Fellesforbundet opplyser til VårtOslo at brudd på arbeidsmiljøloven alltid blir fulgt opp, og at de først forsøker å løse saker på lavest mulig nivå gjennom dialog med bedriften. Dersom det ikke fører fram, kan saken tas videre til regionkontor og eventuelt til LO-advokater.
Forbundet understreker at de jobber med et stort antall saker innen lønnskrav og brudd på arbeidsmiljøloven, og at de gjør konkrete vurderinger i hver enkelt sak.
– Jeg følte meg litt snyltet på
22-åringen sier saken påvirket også arbeidsmiljøet.
– Jeg følte meg litt snyltet på. Jeg ble irritert, og motivasjonen dalte. Jobben er fysisk tung, og da blir det ekstra tungt når man føler at ting ikke er rettferdig.
Hun opplevde også at det allerede var litt dårlig stemning knyttet til lønn og økonomi.
– Det ble mye snakk seg imellom i stedet for med ledelsen.
Samtidig understreker hun at mye ved arbeidsplassen var bra.
– Jeg opplevde respekt og flinke kollegaer. Jeg hadde en spesielt god faglig leder. Alt dette satt jeg veldig pris på.
Bedriften beklager
Bedriften skriver til VårtOslo at de tar arbeidsmiljøloven på alvor og at det aldri har vært deres intensjon at ansatte skal stå uten tilfredsstillende pauserom eller korrekt kompensasjon.
De skriver at det i de fleste prosjekter stilles godkjente pauserom til rådighet, og at dagene det ikke ble utbetalt betalt lunsj kan ha skyldtes en misforståelse knyttet til hvordan regelverket skulle praktiseres når brakker ikke var tilgjengelige.
Videre opplyser de at de har gjennomgått rutinene for både lønnsutbetaling og planlegging av pauserom, og jobber med å tydeliggjøre interne retningslinjer. De beklager at avklaringen i denne konkrete situasjonen tok lengre tid enn ønskelig.
– Jeg er ikke bitter
Westman sier hun turte å ta det opp fordi hun ikke var avhengig av jobben videre.
– Livet mitt står ikke og faller på om jeg får jobbe der. Jeg valgte denne jobben over andre sommerjobber, men jeg var ikke låst.
Hun mener det trengs mer kunnskap om rettigheter i bransjen.
– Spesielt for unge og for dem som kommer fra andre land. Det hadde hjulpet med mer kursing i rettigheter.
Selv sitter hun igjen med en god følelse.
– Jeg er ikke bitter. Jeg føler egentlig mestring. Jeg er 22 år og har ikke så mye livserfaring, men jeg lærte masse av dette.
– Ansatte må kunne si fra
Westman har heller ikke blitt skremt bort fra yrket. Til høsten skal hun studere videre innen gartnerfaget.
– Jeg likte selve arbeidet veldig godt. Det er fysisk tungt, men det er gøy. Jeg trives ute, og jeg liker å se resultatet av det vi gjør.
Men rådet hennes til bedrifter er klart:
– Man må skape rom for åpen dialog. Ansatte må kunne si fra, enten det handler om lunsj, verktøy som ikke funker eller arbeidsforhold. Det er helt avgjørende for at man skal være motivert og ivareta ansatte.
VårtOslo har sett all dokumentasjon i saken. Bedriften er anonymisert etter ønske fra Linnea Westman samt arbeidsgiver.
