DEBATT
– De tragiske og dramatiske henrettelsene i 1941 er en påminnelse om å sette alle ressurser inn på at ingen skal måtte oppleve okkupasjon og krig, ikke her i Norge, ikke andre steder i verden heller, sier Linn Stalsberg i 17. mai-talen på Vår Frelsers Gravlund..
Foto: Sofia Rana
– Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm streiket mot okkupasjonsmakten i Oslo – og ble henrettet
Forfatter og journalist Linn Stalsberg holdt 17. maitalen på Vår Frelsers gravlund, foran monumentet til fagforeningsaktivistene Viggo Hansteen og Rolf Wikstrøm, som ble henrettet av okkupantene under andre verdenskrig.
Kjære venner, kamerater, og norske borgere i verden!
Første gang Viggo Hansteen ble nevnt i en norsk avis var da
sosialdemokratisk studentforening inviterte til studiesirkel i sosialisme og
man kunne ringe jusstudenten Hansteen på telefonnummer 831 for å melde seg på.
Da var han 20 år og for lengst politisk årvåken.
Første gang Rolf Wikstrøm ble nevnt i en norsk avis var 11.
september 1941, dagen etter at han ble henrettet av tyske okkupasjonsmakter, i
vervet sitt som klubbformann for jernbanevognfabrikken Skabo.
Da var han 28 år gammel og ble skutt og drept av okkupantene
sammen med den 40 år gamle Viggo Hansteen, som nå var LO-advokat.
De to hadde knapt møtt hverandre før denne onsdagskvelden da
henrettelsene skjedde på Årvoll i Oslo.
Rolf Wickstrøm var en arbeiderklassegutt fra Tøyen som hadde
vokst opp på et rom og kjøkken. Viggo Hansteen kom fra en annen samfunnsklasse
og vokste opp i store leiligheter og privatskole. Sjansen var egentlig liten
for at livene deres skulle krysses.
Likevel fant disse to, innenfor LO, sammen i kampen for
arbeidernes rettigheter og i opposisjon til forsøk på å nazifisere norske
fagforeninger.
I starten av september 1941 streiket 25 000 arbeidere i
Oslo, etter at matforsyningene ble stadig dårligere og ikke engang melk var å
få på arbeidsplassene. Dette var altså en streik mot en fascistisk
okkupasjonsmakt, og motet arbeiderne viste burde vært viden kjent.
Streiken medførte unntakstilstand og standrett (en
hurtigarbeidende militær domstol), og som konsekvens ble Wickstrøm og Hansteen
arrestert, sendt gjennom en kort urettferdig rettssak og samme kveld henrettet.
Målet med henrettelsene var å skremme norske borgere fra å
gjøre motstand, en form for terrorisme okkupasjonsmakter gjerne holder seg med.
De fleste er tross alt redde for å dø, både i krig og i fred. Likevel fortsatte
kampen i Norge, for å drive okkupantene ut. Hansteen og Wickstrøm var de første
som ble henrettet til skrekk og advarsel, men ikke de siste.
Drapene på disse to er en påminnelse til oss i dag om
kraften som ligger i organisering og fagforeninger. Dette kan være et så sterkt
våpen i kampen for frihet, at fiender av den slags kan se seg nødt til å bruke vold
og drap i forsøk på å knuse dem.
Vi liker å si om alle som har vist mot i krig at «de ga sitt
liv for oss».
Jeg tenker at både Hansteen og Wickstrøm ble utsatt for et
tyveri.
De ble frarøvet livet av noen som trodde de kunne gjøre det
straffefritt, slik okkupanter ofte tror de kan herje med livene til sine
okkuperte. Vi ser det samme i pågående okkupasjoner andre steder i verden i
dag.
Både Hansteen og Wickstrøm var småbarnsforeldre og ektemenn.
Til sammen fire små gutter mistet pappaene sine denne dagen i 1941. Faren til
Hansteen og moren til Wickstrøm måtte oppleve å se sine gutter bli skutt og
drept. Vi kan alle forestille oss smerten.
Krig og okkupasjon alltid er størst i små ting.
Wickstrøms kone Signe og Hansteens Kirsten mistet den
kjæreste de hadde, og møtte sorgen på ulikt vis. Signe evnet ikke å ta vare på
sønnen Tore etter sjokket som henrettelsen var. Kriger tar aldri helt slutt når
freden kommer. Traumer kan gå i arv og ettervirkningene er mange og lange.
Det er vel også derfor vi står her i dag og minnes det som
skjedde for 84 år siden og fremdeles blir berørt av det.
De tragiske og dramatiske henrettelsene i 1941 er en
påminnelse til oss på en dag som denne om å sette alle ressurser inn på at
ingen skal måtte oppleve okkupasjon og krig, ikke her i Norge, ikke andre
steder i verden heller.
Derfor, når jeg legger ned kransen i ydmykhet og
takknemmelighet for motet Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm viste, så er det
også i sorg over livene deres som gikk tapt, og tapet vi som nasjon led fordi
disse to ikke fikk bli en del av Norge i de frie i årene som fulgte.
Vi andre fortsetter kampen. Hvil i fred.