Paulus kirke
Paulus kirke. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Kirken har to jesuser, og jeg er illsint på og livredd for den ene av dem

Jesus er helvetesild, maktmisbruk og prippen dobbeltmoral. Men Jesus er også frihetsopprøreren og radikaleren. Hvordan kan jeg stole på en kirke som er delt?

På mandager er det rom for å puste i Paulus kirke midt på Grünerløkka. Det er en god opplevelse å få ta del i.

Ordet mystikk høres så veldig mystisk og fremmed ut, gjør det ikke? Men egentlig så handler mystikken mest om pust. Noe så kjedelig og alminnelig som å puste.

FAKTA

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Hver søndag, en ny Oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka. Få med deg hele serien her.

Om du i løpet av disse 43 gangene jeg har vært i kirka i år, og blogget om det, føler at jeg av og til kan ha en smule indre motstand og trass mot kirkegang, så kan du glede deg over at den motstanden ikke er noe sammenlignet med motstanden jeg hadde mot meditasjon og PUST!

Ikke det, jeg innser jo at pusting faktisk er noe jeg gjør hele tida. Det gjør vi alle. Pusten vår er faktisk vårt eneste skille mellom liv og død. Så viktig er pusten.

Og da skulle man tro at man ville være nokså god på det, ikke sant? Men så skjer det noe likevel. Idet du begynner å la bevisstheten din være med pusten din inn i kroppen. Idet du våger å gjøre mer enn å bare la pusten være automatikk. Og tro meg. Jeg virkelig hata det. Intenst!

Paulus kirke 6
Paulus kirke i Birkelunden sto ferdig oppført i 1892. Foto: Kjersti Opstad

Stillhet er vakkert

For meg var ikke mystikken et møte med noe ukjent der ute, noe magisk, vakkert, Gud. Den var et møte med meg selv. Med kroppen min, med opplevelser, smerter, gleder. Alt det jeg gjennom et liv hadde opplevd og likevel ikke helt vært med på da det skjedde.

Først og fremst tok det tid og tålmodighet å lære at stillhet er vakkert og at pusten er en slags bro… inn i meg selv… og at jeg er et sted det er godt å være i.

Alle mystikertradisjoner, om du er sufi, yogi, kristenmystiker, kabbalist eller tilhører en annen retning, har pusten som en viktig bærebjelke for det de driver på med.

Hva tror en sufi på?

Det hender for øvrig at jeg, når jeg får spørsmål om hva en sufi tror på, svarer at vi stort sett tror på alle de fine visdomssitatene du finner på Facebook. Du vet de som er printa på et bilde av en blomst, en katt eller en solnedgang og som deles flittig.

Og her føler jeg at jeg skylder verden en liten forklaring. Sufisme er ikke en religiøs retning. Det er ikke en gang noe du er. Det er mer en vei du kan velge å gå på. En vei som handler om å lære om og erfare verden, Gud og deg selv. Det handler om kunnskap, visdom og erfaring.

Noen av dem som går en sufivei er dypt religiøse, konservative muslimer. Andre har en svært liberal fortolkning av en religion de kulturelt sett tilhører. Og så har du den retningen jeg tilhører, universell sufisme, som ingen av de andre gruppene av både muslimske, kristne og andre mystikere helt vet hva de skal gjøre med fordi vi på sett og vis krever å få tilhøre alle religioner og tradisjoner… samtidig.

Paulus kirke 2
Paulus kirke arrangerer pusteøvelser hver mandag. Foto: Kjersti Opstad

Vi er en slags troens Ole Brumm

Og like uforståelig som det er for andre, så er det for oss uforståelig at det hevdes at man må velge. For meg ville det å sette kun ett navn og en tradisjon på Gud være å gjøre henne liten.

Jeg orker ikke å gjøre min Gud liten. Jeg trenger en diger Gud. Vi er en slags troens Ole Brumm. Ja-takk, alle deler. Honning liker vi også, stort sett.

I min fars hus er det mange rom, sier Jesus. Og alle religioner rommer det vakreste i oss mennesker og det absolutt styggeste.

Religion legitimerer i dag og har opp gjennom tidene legitimert de verste overgrep begått av menneskeheten. Men religionene har også inspirert og styrket våre vakreste sider. De sidene som inkluderer, ivaretar og bygger gode samfunn å leve i.

Religion er ikke godt eller ondt. Mennesker er. Alle mennesker. Mystikere også. Vi har alle gode og onde kvaliteter. Og mystikk er ikke så veldig mystisk. Ikke egentlig. Det handler om å foredle personligheten din.

Paulus kirke er nyoppussa og skinner

Om gjennom blant annet pusten å bli kjent med hvem du er. På ekte. Som om hvert eneste innpust sliper et bitte lite lag av hjertesteinen din og gjør den mykere og hvert eneste utpust lar deg gi slipp på all smerte og alt du ikke lenger trenger å bære på.

Rumi sier på et av disse vakre Facebook-postkortene du helt sikkert har sett at «din oppgave ikke er å lete etter kjærlighet. Din oppgave er å lete etter alle de barrierene du har bygget inne i deg selv og som hindrer deg i å kjenne den».

Et av de aller vakreste rommene jeg har besøkt på denne kirkereisen min er Paulus kirke på Grünerløkka. Den er nyoppussa og skinner. Virkelig, den skinner!

Meditasjon er å fokusere på mennesket

I 1889 vant arkitektstudenten Henrik Bull, som da var 25 år gammel, konkurransen om å få tegne denne kirken, og i 1892 stod Paulus kirke i Birkelunden ferdig oppført.

Paulus kirke 4
Til de fattige. Foto: Kjersti Opstad

I motsetning til de fleste andre kirker har denne kirken inngang mot øst, og den er en høyreist langkirke i nygotisk stil. Og den er fin. Bare fin. Høy, smal og med utsmykning i brunt tre og maling i gult og gull. Den har veggmalerier også. Fire av dem fra 1992, malt av kunstneren Veslemøy Nystedt Stoltenberg.

Og den har rom til å puste i. Det er nemlig det jeg har møtt opp til denne mandagen. Pust i Paulus. Der inne har de pustet i 26 år. Og under en jubileumsgudstjeneste i Sofienberg kirke i 2017, sa Tor Even Fougner, følgende:

«Vi opplevde tidlig at stillheten kan gi opplevelsen av at noen grenser blir borte. Meditasjon er egentlig å fokusere på mennesket. På samme måte som bønnen handler om å insistere på sin menneskelighet, så gjør også meditasjonen det. Det handler om å slippe til følelser, tanker og forestillinger som begrenser. Slippe dem inn i lyset. Undersøke dem, se på dem, og kanskje forstå dem på en ny og dypere måte. Når dette gjøres, kan grenser endres».

Kirken og jeg puster

Gud skal bli alt i alle, avslutter han med. Og vi er helt enige. I pusterommet kan kirken og jeg møtes helt uten barrierer. Vi er ett og det er godt.

Pusterommet er også religionsnøytralt, forteller Sissel Bakken, som denne kvelden leder oss gjennom meditasjonen. Hver første mandag i måneden avsluttes pusterommet med nattverd, men i dette rommet er det pust og tilstedeværelse i ditt eget pusterom, kroppen din, som er i fokus.

Foto: Kjersti Opstad

Ikke religiøse ord og handlinger. Pust, strekk og stillhet. Nøye gjennomtenkte og utprøvde teknikker. Åpent og velkomment. Inn i kroppen. Raushet. Mot seg selv og mot andre. Det motsatte av tenk positivt-bølgen som er så populær der ute.

Pusterom gir rom for den man er og de følelsene man bærer på. Uten å dømme dem. Aksept er den eneste mirakelmedisinen vi har. Aksept og rom for oss selv. Tenk at kirken kan møte meg slik. At jeg kan få møte kirken slik. At vi bare kan få sitte der sammen og puste. Kirken og meg.

Jesus er også helvetesild og maktmisbruk

Jeg liker denne siden av kirken, men hva så når den viser sin andre side? Den er jo der også. Forventningen om at jeg skal følge Jesus, slik de gjør det, kutter av denne enheten jeg kjenner i slike nydelige møter med kirken.

Forventningen om at jeg, som dem, må kjenne alt dette vidunderlige gjennom Jesus og kun gjennom Jesus. Og det kan jeg ikke.

Fordi Jesus er et begrep lada med pietistisk vestlandsk utestegning og dobbeltmoral. Jesus støtta apartheidregimet i Sør Afrika. Jesus diskriminerer. Jesus er prester som stjeler drikkebeger fra loftet vårt. Jesus er klasseskiller. Jesus er prester som lærer meg at små udøpte barn kommer til helvete om de dør. Jesus er helvetesild, maktmisbruk og prippen dobbeltmoral. Jesus er horribel misjon, som selv i dag på verst mulig måte tråkker på folk jeg bryr meg om.

Jeg liker frihetsopprøreren Jesus

Jeg liker Jesus. Jeg liker frihetsopprøreren, radikaleren, han som kjempa mot alt dette vonde. Han som rev ned det etablerte hykleriet og kjempet for ethvert lite menneske han traff. Den Jesus digger jeg.

Men kirken har to jesuser, og jeg er illsint på og livredd for den ene av dem. Det gjør slike gode møter med kirken vanskelige. Hvordan kan jeg stole på en kirke som er delt? Stole på den med den delen av meg som er viktigst og hellig? Pust og stillhet utvikler og gir innsikt, sier de.

Betyr det at om jeg våger å fortsette å møte opp, vil så Pust i Paulus gi meg innsikt i disse vanskelige følelsene i meg rundt kirkens to ansikter? Er det slik vi kan finne fred med hverandre, kirken og meg?

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer