– Byrådets funkisplan er blind for ulikhet og marginalisering

Oslo trenger en ambisiøs plan for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og byrådets forslag inneholder viktige mål om universell utforming, selvstendighet og deltakelse. Det er bra.

Men nettopp fordi planen skal gjelde byens mest marginaliserte grupper, er dens største svakhet også dens mest alvorlige: Den tar ikke tilstrekkelig høyde for ulikhet og hvordan ulike former for diskriminering virker sammen og forsterker seg.

Nedsatt funksjonsevne handler ikke bare om helse og tjenester. Den former hele livssituasjonen – arbeid, bolig, økonomi, språk, tilhørighet og makt. Likevel analyserer planen i liten grad hvordan levekår, etnisitet, kjønn, religion eller seksuell orientering påvirker livet til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Dette er ikke tilfeldig. Det er politikk.

Boligpolitikken overser funksjonshindredes behov: – Dette er ikke luksus. Det er et hjem som fungerer for alle

Mange vil vegre seg

I levekårsutsatte bydeler som Gamle Oslo ser vi hvordan barrierer forsterker hverandre. Når bolig er utrygg, inntekten lav og tjenestene fragmenterte, rammer det mennesker med nedsatt funksjonsevne ekstra hardt.

De med høy utdanning, stabile inntekter og sterke nettverk har langt større forutsetninger for å bruke rettigheter og tjenester enn dem som lever i fattigdom, trangboddhet eller i møte med språkbarrierer, diskriminering og rasisme. For mange handler dette om mer enn fysisk tilgang; det handler om trygghet.

Å være en 'dobbel minoritet' – for eksempel skeiv med innvandrerbakgrunn – gjør møtet med hjelpeapparatet ekstra sårbart. Når kommunen sender en hjemmehjelp, slipper man et fremmed menneske inn i sin mest private sfære.

Da er det avgjørende at de ansatte har kompetanse på kjønns- og kulturmangfold. Uten denne tilliten vil mange i vår bydel vegre seg for å søke hjelp, av frykt for fordommer eller manglende forståelse.

Vy felt for diskriminering: Kvinnen kom seg ikke med tog til eller fra Oslo S

Ingen kur forskrives

Planen beskriver grundig at 40 prosent av mennesker med nedsatt funksjonsevne i Oslo har vansker med å få endene til å møtes – dobbelt så mange som i resten av befolkningen. Mange lever av trygd, har ekstrautgifter og mangler økonomisk buffer.

Likevel foreslår planen ingen tiltak for å bedre den økonomiske situasjonen. Fattigdom diagnostiseres, men ingen kur forskrives.

En plan som ikke prioriterer marginalisering og sosial ulikhet eksplisitt, risikerer derfor å øke forskjellene den skulle redusere.

Kan skape mer ulikhet

Planen beskriver mange utfordringer, men gir ingen tydelige svar på hva som skal gjøres først, og for hvem. Uten klare prioriteringer og analyse av ulikhet og marginalisering risikerer Oslo en politikk som treffer de ressurssterke først. Mennesker med nedsatt funksjonsevne framstår som mottakere av tjenester, ikke som politiske aktører med makt til å forme byen.

Det er et demokratisk problem.

Samtidig foreslår byrådet en bydelsreform som kan svekke den lokale evnen til å møte sammensatte behov. Mer sentralisering og mindre lokalt handlingsrom kan gjøre det vanskeligere å utvikle helhetlige løsninger der levekår, integrering, helse og bolig må sees i sammenheng. Det er nettopp på bydelsnivå at livene faktisk leves.

Når en plan uten tydelig sosial profil kombineres med en reform som svekker lokal tilpasning, kan resultatet bli mer - ikke mindre ulikhet.

Personlig assistent svindlet blind 28-åring: Brukte bank‑ID til å kjøpe dataspill for sekssifret beløp

Overser de svakeste

For MDG handler politikk om mer enn universell utforming og gode intensjoner. Det handler om sosial rettferdighet. Hvis Oslo virkelig skal være en by for alle, må politikerne som styrer byen vår våge å prioritere dem som møter flest barrierer.

Det betyr å ta på alvor hvordan ulike former for diskriminering virker sammen og forsterker seg og bekjempe fattigdommen planen beskriver, men ikke løser.

Levekårsutsatte bydeler må prioriteres, kommunen må gå foran som inkluderende arbeidsgiver, Oslo må sette konkrete mål for universell utforming av hele byen, også i den eldre boligmassen her i øst, og brukere må gis reell makt – ikke bare medvirkning – over egne liv og tjenester.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne trenger ikke flere fine ord. De trenger politikk som ser hele livet deres.

Hvis byrådet ikke justerer kursen, risikerer vi at Oslo får en plan som på papiret gjelder alle, men som i praksis overser dem som trenger den mest.