– En historisk dårlig idé å legge ned skolemuseet på Møllergata skole

Byrådet har foreslått å legge ned Oslo skolemuseum fra 2026. Innsparingen er bagatellmessig i forhold til verdiene som er i spill. 

Den, for mange litt ukjente perlen av et museum, er landets viktigste skolemuseum og dessuten bærer av den nasjonale fortellingen om skoleutviklingen i Norge.

Skolesektoren utgjør en viktig del av den kommunale historien, og selv om museet er lite, har det en tilsvarende viktig rolle som formidler av norsk skoles utvikling i både Kristiania/Oslo og på landsbasis. 

Vålerenga skole har fulgt bydelen gjennom krig og vekst. Lørdag feiret den 130 år: – Alle er stolte av å ha gått der

Det er dessuten det nærmeste vi kommer et skolebygningsmuseum i Norge. 

Og blant offentlige bygg i Norge er skoler den største kategorien – med hele befolkningen som nedslagsfelt.

Forbilde for resten av Norge

De fleste er ikke klar over hvor formende hovedstaden har vært for skolens utvikling i hele Norge – fra 1700-tallet og framover; både pedagogisk, skolepolitisk og når det gjelder selve skolebyggeriet. Møllergata skole utgjør «det moderne skolebyggeriet mor» og dannet forbilde for skoleutbyggingen ellers i landet.

Derfor er det ikke tilfeldig at museet befinner seg i denne skolen, som altså er en av de viktigste i landets skolehistorie og utgjorde det administrative sentrum for osloskolen gjennom flere tiår.

Oslos skolebyggeri utgjorde også den suverent største kommunale byggeaktiviteten fra 1850-1950. 

Kommunal bygningsforvaltning samt bygge- og plansaksbehandling ble utviklet og profesjonalisert nettopp med utgangpunkt i denne periodens store behov for nye skoler. 

Skolens samfunnsmessige betydning er i det hele tatt omfattende og favner temaer som folkehelse, likestilling, demokratiutvikling og integrering.

Viktig for hukommelsen vår

I dag er Oslo skolemuseum et veletablert, velrenommert og veldrevet museum som samler, bevarer og formidler osloskolens historie. 

Museet fungerer både som en lokal og nasjonal kunnskapsbank og er en levende arena for historieformidling, enten du går i 5. klasse, er innvandrer som skal lære om norske forhold, er lærerstudent eller har en generell interesse for skole og skolehistorie.

Advarer mot Munch-kutt: – En nasjonalskatt vi har et stort ansvar for

Derfor er Oslo skolemuseum rett og slett en viktig aktør i bevaringen av vår kollektive hukommelse. 

I en verden hvor ytringsfrihet og historiekunnskap er under press trenger vi i særlig grad å bevare historien og se sektorenes lange linjer.

Utrolig nok ingen informasjon

Kristiania skolemuseum ble etablert på Møllergata skole i 1900. Museet ga råd og veiledning for undervisningsmateriell, utviklet selv slikt utstyr og arbeidet for å få bygget opp et nasjonalt skolemuseum. 

Dette så dagens lys i 1921 gjennom etableringen av Norsk skolemuseum, som besto av en materialsamling og bibliotek, begge deler lokalisert i Møllergata skole.

I 1964 ble dokumentasjonsavdelingen og biblioteket skilt ut fra materialsamlingen og etablert under navnet Norsk Pedagogisk Studiesamling som del av Universitetsbiblioteket. Men i 2000 ble NPS nedlagt og samlingen delt mellom flere.

Utrolig nok finnes det ingen dokumentasjon som underbygger hvorfor man gjennomførte denne nedbyggingen av NPS. 

Det har blant annet medført at en del materiale har kommet på avveie, som eksempelvis de antatt eldste skoletegningene i samlingen, knyttet til Kristiania fra omkring 1800.

Oppsplittingen og den manglende struktureringen av materialet har vanskeliggjort skoleforskningen, men i 2023 igangsatte faktisk Universitetsbiblioteket et digitaliseringsprosjekt for å gjøre samlingene tilgjengelige. 

Dette viser at pilen er i ferd med å snu og at man igjen begynner å se betydningen av de pedagogiske samlingene.

Ingen tok ansvar

Men hva skjedde med materialsamlingen inkludert Kristiania skolemuseum og som ikke ble overført til Norsk Pedagogisk studiesamling? På grunn av plassmangel ble museet nedlagt i 1970. Problemet var at ingen ville ta ansvar for samlingen. 

Her spilte førstekonservator ved Norsk Folkemuseum, Carsten Hopstock en viktig rolle. Så å si bak ryggen på sin sjef, altså Folkemuseets direktør, var han i ferd med å motta tre lastebillass med museumsgjenstander da dette ble oppdaget. 

Det endte med at ett lass fikk bli mens to hele lastebillass med skolemateriell fra helt tilbake til 1700-tallet ble kjørt på søppelfyllingen.

Det tredje lasset danner grunnstammen i dagens skolemuseum, og altså fortjenstfullt reddet av Hopstock.

Sterke krefter på 1990-tallet bidro til å reetablere Oslo skolemuseum i 2000, et museum som forener ideene fra det gamle museet med moderne museumstankegang og formidlingskonsepter.

Vil være en ulykke

Et museum av denne typen er ikke bare en samling gjenstander, men en levende arena for formidling av skolehistorie og pedagogiske nyvinninger. En gjentakelse av den gamle nedleggelseshistorien vil være en ulykke både for Oslo og resten av landet.

Nå er situasjonen heldigvis en annen enn i 1970, en slik avhending er mer regulert. Nedleggelse av et offentlig museum er en lang prosess som involverer opprinnelige eiere av gaver gitt til museet med muligheter for eventuell tilbakeføring.

Og dersom en annen institusjon skal overta gjenstandene og driften vil det innebære at gavene skal forvaltes i henhold til givers intensjon, eksempelvis stilles ut eller ivaretas slik at det kommer samfunnet til god. Dersom dette ikke fører frem, kan det bli aktuelt med salg i henhold til fastsatte regler.

Denne prosessen er tids- og ressurskrevende og forutsetter dessuten museumsfaglig kompetanse.

Kostnadene må på bordet

Ettersom begrunnelsen for nedleggelsen er økonomisk, er det relevant å spørre om det er regningssvarende å igangsette en slik prosess.

Dersom man kommer til at avhending eller overføring av museet til andre institusjoner er det rette, bør det i det minste foreligge en plan og et budsjett for prosessen slik at politikerne kan sammenligne dette med kostnadene ved å beholde museet i skolesektoren. 

Museets personale er jo dessuten ansatt i Oslo kommune, med de økonomiske forpliktelsene dette har for kommunen.

Dersom man velger en løsning med overføring av museet til andre institusjoner, bør det foreligge tilsvarende estimater for kostnadene dette vil medføre for kommunen – på kort og lang sikt. 

Ingen museer kan i dag påta seg et nytt, stort ansvar uten at det følger med midler.

«Mølla»-elever kan bli sendt ut på farlig skolevei ingen har kartlagt: – En skandale, raser oppgitte foreldre

Virker økonomisk besnærende

Et av de viktigste spørsmålene vil dessuten være om museet skal fortsette å befinne seg på Møllergata skole eller flyttes.

Museets historiske tilknytning til Møllergata og tilretteleggingen der for museumsdrift tilsier at det bør bli værende. 

Dessuten har et skolemuseum et naturlig hjem i nettopp i en gammel skole.

Skolesektoren er stor og betydningsfull. Den foreslåtte nedskjæringen som rammer Oslo skolemuseum kan på kort sikt virke økonomisk besnærende, men vil få store langsiktige konsekvenser for skolehistorien i Oslo og i Norge.

Jeg oppfordrer beslutningstakerne til å ta et valg basert på historieforståelse og respekt for kompetansen som kommunen faktisk har bygget opp gjennom mange år til en suksesshistorie.

Det tar kort tid å rive ned og lang tid å bygge opp!