Den syriske snekkeren Sajer på Kampen er nominert til årets hyggeligste håndverker

I Hagegata, på vei opp mot Kampen kirke, ligger en liten, sjarmerende fargehandel. Rett innenfor døra står innehaveren Ghassan Sajer. I lysningen av den lave semptembersola åpnes dørene. Sajer ønsker velkommen og byr på en kopp kaffe.

Vi lurer på om intervjuet kan gjennomføres på krakken utenfor, men Sajer avslår høflig. Han bruker bare navnet Sajer. Ikke fordi det er etternavnet hans, men fordi han synes det klinger bedre.

— Benken utenfor er ikke til meg, forklarer han. Jeg så det var flere eldre Kampenbeboere som slet seg opp den relativt bratte bakken. Da skaffet jeg denne krakken slik at de kunne ta seg en pause. Den er mye brukt, smiler han.

— Ville ikke bli som faren min

Det har skjedd mye siden Sajer og familien hans kom til Norge, nærmere bestemt til Røros, i november 1998. Han husker det som hvitt, og at det sto ukjente folk og ventet på ham og familien.

— Jeg synes det var så rolig der i forhold til Damaskus. Det var så lett å tenke klart, forklarer 40-åringen.

Sajers far jobbet for den palestinske lederen Yasser Arafat. Han var på reise hele tiden, og Sajer fikk ikke noe tett forhold til ham. Faren ville at Sajer, hans eneste sønn, skulle bli som ham selv.

— Det ville jeg ikke, han var jo alltid borte. Og han var veldig streng de gangene han var hjemme, forklarer han.

Da den lille gutten var ti år bestemte han seg for å klare seg uten støtte fra faren. Han begynte å selge hårbørster på markedet og tjente gode penger. Et par år senere hadde han utvidet sortimentet til strikker og sminke og skaffet seg en liten vogn som fungerte som salgsbod.

— Jeg var nok flink til å se hva jeg kunne tjene penger på og hadde i en periode høyere inntekt en hva en lærer i Syria hadde, forteller han.

Onkelens snekkerverksted

Etter hvert fikk han råd til å kjøpe seg en sykkel. Dette var noe selv voksne menn i Damaskus ikke alltid tok seg råd til. Da faren hans fikk greie på det, lot han seg derimot ikke imponere. Han ville at sønnen skulle bli mekaniker, noe Sajer ikke hadde lyst til, uten at han turte å si sin egen far imot.

— Min onkel på morssiden drev ett snekkerverksted, han var mitt store forbilde. Han tok en prat med faren min, og det resulterte i at jeg slapp å ta mekanikerutdannelse. Jeg gikk på ungdomsskole og begynte å jobbe hos onkelen min etter skoletid.

Sammen med onkelen som var både snill og hjelpsom, lærte han nye ting hver dag. Sajer bestemte seg derfor for at han vill bli som ham.

Satt i fengsel i et år

På denne tiden var Sajer 16 år, og trivdes godt med livet. Men så ble faren arrestert. Det viser seg nemlig at han hadde vært delaktig i et kuppforsøk mot Bashar-al Assad, Syrias president.

— Det neste året satt min far i fengsel. Ingen i familien visste hvor han var. Personlig var jeg glad til, sier han med en alvorlig mine.

Livet gikk sin gang for Sajer, men så kom beskjeden som skulle endre alt: På grunn av farens situasjon var familien kommet inn i FNs kvoteflyktningsordning. Hele familien skulle ut av landet.

— Overbevist om at språket ville redde meg

— Vi kunne velge mellom Canada og Norge. Jeg ville ingen av delene. Drømmene mine var knust.

Sajer, som da hadde rukket å bli 18 år, valgte å bli med familien til Norge. Første stopp ble Røros. Den ene storesøsteren overbeviste Sajer om at flyttingen var en fin mulighet for å lære seg et nytt språk. Han valgte å være lojal mot familien.

Igjen bodde alle sammen under samme tak. Sajer bestemte seg for å tenke positivt fra første stund, til tross for at han ikke trivdes med å bo sammen med faren.

— Jeg bestemte meg for å lære språket, jeg var overbevist om at det ville redde meg, forklarer han.

Seks måneder senere snakket han norsk.

Etter ett år flyttet resten av familien til Oslo. Men Sajer ble igjen på Røros. Han ville tilbake til snekkeryrket. Han savnet ikke Syria, men han savnet å ha venner. Og jobben sin.

Grillpølser og langrennsski

Den unge syreren flyttet inn på et rom på en campingplass på Røros. Han så for seg at han ville ha lettere for å integreres med de andre beboerne der. Etter hvert ble han kjent med en som het Frode. Frode lærte Sajer alt om å leve i Norge, blant annet om å grille pølser og gå på ski. Etter den første skituren måtte han sove ut et halvt døgn. Men gøy var det.

— Frode ble min første venn i Norge. Han var på en måte som en gammel venn - en jeg hadde kjent hele livet.

Sajer var opptatt av to ting. Å integrere seg og ta en utdannelse. Han begynte derfor på Helse- og sosialfag i Steinkjer, men oppdaget at han var den eneste gutten i klassen.

— Jeg var så klar for å skaffe meg guttevenner. Jeg hadde vokst opp med bare søstre. Jeg ga meg etter et halvt år, og satte kursen mot Oslo og familien i stedet, forteller han.

Svaret fra IKEA

Igjen startet han på nytt. Han kjente ingen andre enn familien og hadde ikke noe annet valg en å flytte hjem til dem. Så måtte han skaffe seg en jobb.

En dag så han at IKEA søkte etter folk. Uten tilgang på internett og pc bestemte han seg for å sende en søknad til IKEA via post. Faren var skeptisk til at IKEA ville svare.

Men etter fire uker lå det et brev i postkassen. De takket for søknaden, men måtte dessverre gi avslag.

— Det viktigste for meg var at de svarte, sier Sajer. Det var viktigere enn å få jobb.

Det ble etter hvert noe ulike strøjobber på den unge mannen. Nok til at han fikk råd til å leie seg en leilighet på Tøyen.

— Da jeg endelig hadde fått et eget sted å bo, hentet jeg mamma. Jeg ville at hun skulle bo hos meg. Like etter skilte hun seg fra pappa.

De neste årene blir tunge for Sajer. Han var sliten og deprimert. Det ble mye festing med dårlige venner. Han beskriver det som å miste fokus på eget liv og egne mål. Han forsto at han ble nødt til å ta tak i livet sitt nok en gang.

— Via NAV sitt arbeidstreningsprogram kom jeg i kontakt med Terje Brunstad. Han var snill, forståelsesfull og så kanskje mitt potensiale.

40 til 50 barnesanger på rams

Med Brunstad kom drømmene tilbake. Han fikk følelsen av at det fortsatt var håp om å lykkes, og Brunstad ble hans nye forbilde.

— Da jeg snekret min egen seng kjøpte Terje madrass til meg. Det er sånn han var.

Ved en tilfeldighet kom de i kontakt med en barnehage som trengte hjelp. Terje spurte om Sajer kunne få jobbe der, og det fikk han. Noe som skulle være et 15 dagers vikariat ble i stedet til 5 år som barnehageassistent.

— Jeg kan sikkert 30-40 norske barnesanger, ler Sajer.

Den første snekkerjobben

Parallelt med barnehagejobben la han planer for fremtiden. Det var snekker han skulle jobbe som. Følelsene var på plass, han var klar for å satse på det han ville og var ikke redd. Han etablerte sitt første snekkerfirma som enkeltmannsforetak.

— Det første oppdraget jeg fikk var en vaskejobb. Jeg sa ikke nei.

Etter hvert kom det første snekkeroppdraget. En terasse skulle bygges på Holmlia. Sajer hadde ikke bil, så han forklarte kunden at det ble mye billigere om han kjøpte inn materialene selv. Terrassen ble fin, og Sajer fikk godt betalt.

På vei til barnehagejobben gikk han ofte forbi et tomt butikklokale i Hagegata. Han forsto at han trengte et slags verksted, og turte etter en stund å ta kontakt med eieren. Møtet gikk fikk, og leiekontrakt ble skrevet.

— Jeg husker at folk i nabolaget kom innom med ulike ønsker, og jeg snekret det de ba om. Det var tøft i begynnelsen, jeg jobbet lange dager.

Men han ville bli som sin onkel, han skulle får det til. Etter tre år hadde han spart nok penger til at han kunne låne penger og kjøpe seg en leilighet.

Kundene spurte om han kunne gjøre andre ting enn å snekre. Sajer kunne lite om maling, men sjekket med ulike leverandører. De fleste antydet at han trengte flere hundre tusen i egenkapital for å drive med det, og disse pengene hadde han ikke.

— Så kom jeg i kontakt med malingsprodusenten Gjøco. De trodde på meg og hjalp meg i gang med både utstyr og maling, forteller Sajer.

— Aldri opplevd rasisme

Det er nå tre år siden han utvidet forretningen til å innebefatte maling og malingsutstyr. Sajer jobber fortsatt mye, men føler at drømmen er i ferd med å gå i oppfyllelse.

— Jeg hjelper kundene mine så godt jeg kan. I den verste koronaperioden leverte jeg maling på døra til kundene. Jeg selger billig Antibac. Dette handler ikke bare om å tjene penger. Jeg tror at dersom man gir litt så får man tilbake, forklarer den handlekraftige mannen, som nå har rukket å bli 40 år.

I dag har han kunder som gladelig venter seks måneder på at han kan utføre et snekkeroppdrag for dem. Kunden VårtOslo kom i kontakt med er også full av lovord om mannen som nesten fikk tusen stemmer da årets hyggeligste håndverker skulle kåres.

— Jeg har aldri opplevd rasisme. Vær høflig og respekter folkene i det landet du bor i, da tror jeg det går bra, avslutter Kampens mest populære håndverker.