Plutselig dukket denne abstrakte kunstinstallasjonen opp i en skråning på Årvoll. Det får lokalmiljøet til å reagere

I 2017 arrangerte Kulturetaten i fellesskap med Unge Kunstneres Samfund en konkurranse om kunst i eller ved barnehager. De to arkitektstudentene Danny Nhat og Roman Kekel var én av totalt syv vinnere med forslaget «Scape».

I første omgang skulle installasjonen, tiltenkt som et løpende stålrør som slynger seg rundt i landskapet, bli plassert i Storgården barnehage i 2019, lokalisert mellom Ryen og Manglerud. Verket ble tilpasset barnehagens terreng og også nedskalert og forenklet.

Av diverse årsaker satte imidlertid bydel Østensjø foten ned for skulpturen rett før installering. I mai dukket den opp ved Årvolldammen i bydel Bjerke, noe som har skapt reaksjoner.

• Les også: Her startet Sigrid og Girl in Red karrierene sine før berømmelsen tok dem. I dag er det fest

— Burde være gjennomtenkt og ønsket

Silje Evensmo Jacobsen tilhører nærområdet. Hun sier at det først og fremst er fraværet av informasjon hun reagerer på i kjølvannet av monteringen av skulpturen.

— I lang tid har jeg forsøkt å komme i kontakt med bydelen i forhold til hvilke planer de har for området, og de har tidligere skrevet at de ville komme tilbake til meg hvis det kommer til å skje noe. Når det plutselig dukker opp en installasjon, blir jeg oppgitt. At det står et stålrør midt i en skråning der barn leker og bader på sommeren, føles tilfeldig, sier Evensmo Jacobsen.

At skulpturen i utgangspunktet skulle vært i en barnehage, er også noe som Evensmo Jacobsen problematiserer.

— Den skulle stått i en barnehage, men er ikke for leking. Barn leker i området, og jeg lurer på om den kommer til å tåle det. Det virker som at de har hatt den til overs for et annet prosjekt, og så har de bare funnet et annet sted å plassere den, sier hun.

Da Evensmo Jacobsen ble gjort oppmerksom på skulpturen, publiserte hun et innlegg i en facebookgruppe for nabolaget. Hun forteller at flere i den forbindelse har gjort et poeng ut av at kunst skal provosere.

— Hvis dét er argumentet, er det en dårlig idé å sette det permanent i et nabolag som er samlingsplass for barn. Jeg er glad i kunst og synes det er spennende, men det burde være noe som er gjennomtenkt og ønsket av lokalmiljøet. Vi ønsker at det skal komme opp ting som kan skape et fellesskap, for eksempel finnes det ikke ordentlige lekeplasser. At skulpturen plutselig har blitt satt opp, provoserer litt, fremhever Evensmo Jacobsen.

Passende omgivelser

Inger Gogstad, prosjektleder ved Oslo kommunes kunstsamling, forteller at valget falt på Årvoll etter to år der flere steder ble vurdert. I samarbeid med Bymiljøetaten kom man frem til at skråningen der installasjonen nå befinner seg, ville kunne være et passende sted.

— Kunstnerne syntes plasseringen var fin. Den var under opparbeidelse, og det passet godt å kunne implementere skulpturen der uten at et ferdig terreng måtte graves opp, sier Gogstad.

Hun påpeker at den opprinnelige ideen for installasjonen er bevart, men at den samtidig har fått et mer kunstnerisk preg etter sin ankomst på nytt sted. Tanken er natur versus det urbane som stålet representerer, legger Gogstad til.

Selv om skulpturen ikke er ment å være et lekeapparat, understreker Gogstad at den er bygget for å tåle lek. Samtidig er det ikke til å komme unna at den fortrinnsvis er et kunstinnslag.

— Skulpturen står inntil noen trær, og det har blitt plantet en blomstereng og ytterligere åtte trær like ved, for å oppnå et grønt bakteppe som kontrast. Jeg har vært der en del ganger, og jeg vet ikke hvor mange barn som leker i skråningen. Den er veldig, veldig bratt, sier Gogstad.

Mindre definerbare brukere

På samme tid setter hun spørsmålstegn ved hvem som regnes som lokalmiljøet.

For å illustrere poenget, trekker Gogstad frem etableringen av keramikkskulpturer av Marthe Elise Stramrud ved Årvoll skole og flerbrukshall, som hevdes å ha en mer definert brukergruppe og hvor brukerne ved Årvoll IL og skolen var representert i et kunstutvalg.

— Hvis man skulle involvert et lokalmiljø hver gang, ved utplassering av en offentlig skulptur, ville det vært ekstremt vanskelig. Det ville vært så mange meninger om verket og plassering. Med kunstprosjekt i et offentlig rom, uten spesifikke brukere, vanskeliggjøres det å vite hvem som representerer lokalmiljøet. Vi er en fagetat med et fagansvar, og jeg tenker at man kanskje skal stole på de fagetatene man har, avslutter Gogstad.