Anna Sethne. Sagene skole
Overlærer Anna Sethne, 1872–1961, sammen med elever ved Sagene skole i Oslo. Bildet er trolig tatt i slutten av 1920-årene. Foto: Sagene skole

Serie: Kvinnene med hjerte for Oslos svakeste, 05

Anna Sethne: lærerinnen som styrte ved Sagene skole og endevendte norsk skoletankegang

Blant arbeiderklassebarna på Sagene skole formet overlærer Anna Sethne en ny skole på barns premisser, dandert rundt barnas lærelyst.

Anna Sethne var en pioner som ikke bare engasjerte seg i sin egen skole og sine egne elever, hun var også svært aktiv i lærerorganisasjoner, i tidsskrift der hun var redaktør og holdt seg grundig orientert i progressive pedagogiske ideer i Europa og USA.

Både Anna og ektemannen Johan, som også var lærer, brukte sine arbeidsliv på østkantskoler i Oslo, der målet var at også arbeidsklasseungene skulle få kunnskap og muligheter til et annet liv enn den armoden noen av dem levde innunder. Skolen var inntil da for mange av dem en helt annen verden enn den de levde i ellers og føltes fjern og fremmed, ja, kanskje uviktig.

For Anna Sethne var det viktig at skolen ble formet helt motsatt av dette; på barnas premisser, og ikke på premissene til lærere eller skolepolitikere. Hun strevet også mot en enhetsskole, der barn fra alle samfunnslag skulle gå sammen. Denne ideen ble langt på vei realisert i tiårene etterpå.

Anna Sethne 2
Sethne ble en av de mest markante skikkelsene i norsk skolevesen og var redaktør for bladet «Vår Skole» i 30 år. Foto: Oslo museum / ukjent fotograf

På mange måter er skolen vi alle sammen har gått i, i etterkrigstiden, et resultat av hennes (og andres) ideer om en folkeskole som skulle favne alle, som skulle virke dannende og helhetlig og være praktisk i form. I dag, på denne siden av tusenårsskiftet, når våre barn går på en skole som blir stadig mer målstyrt og teoretisk, må vi hente frem Anna Sethne igjen og kanskje innse at fremskritt aldri er vunnet, men alltid består av nye kamper å vinne.

En lite kjent ideolog

Hvorfor vet vi ikke mer om Anna Sethne? Professor i pedagogikk ved Høgskolen i Sørøst-Norge, Willy Aagre, som skrev boken Folkeopplyseren i 2016 om Anna Sethne, forteller i boken at han aldri hadde hørt et eneste foredrag om henne, på tross av at han selv hadde et langt yrkesliv bak seg som nettopp fagpedagog – et felt der hun hadde satt store avtrykk.

Serien: Kvinnene med hjerte for Oslos svakeste

VårtOslo presenterer 10 Oslokvinner som har gjort banebrytende sosialt arbeid for byens fattige eller utsatte borgere gjennom historien. De fleste samfunn har i tusenvis av år hatt typer av sosialpolitikk, der enkelte grupper skulle sørge for pleie eller omsorg for andre. Likevel – mye sosialt arbeid for dem som havner nederst i samfunnet har det med å havne i hendene på frivillige og ulønnede. Historisk er det oftest kvinner som har tatt dette ansvaret.

Denne serien vil minne oss på denne nære historien, og samtidig hylle de kvinnene som har kjempet for sine medmennesker i sin samtid, og for politiske endringer vi nyter godt av i dag. Likevel er de fleste av dem ukjente navn for oss, noen vi aldri leste om på skolen, noen det aldri er laget film om. Det er på tide og løfte dem frem.

Prosjektet er støttet av Fritt Ord.

Han ble kjent med henne via en bok han skrev om Margrethe Munthe. Munthe arbeidet på Vaterland skole, sammen med Annas ektemann Johan Sethne, mens Anna selv var på Lakkegata i samme periode. Da Munthe senere underviste på Bolteløkka, var Sethnes eldste datter Torbjørg elev der. Senere skulle også sønnene Magne og Hans begynne der.

Willy Aagre skriver på skolebloggen mestrermestrerikke.no i 2016:

«Det er nå på høy tid, ikke minst i lys av dagens tendens til detaljstyring av skolen, å rette større oppmerksomhet mot det Anna Sethne klarte å gjennomføre rent pedagogisk, en innsats som førte til internasjonal berømmelse, både for henne selv og den skolen hun var leder for.»

Og dermed ble det også endelig en bok om Anna Sethne, fordi hun og vi fortjente det. Her er kortversjonen om Anna og det Oslo hun jobbet og levde i.

Hvem var Anna Sethne?

I 1866 blir unge Maren Helene Ødeskog fra Sande i Vestfold enke. Mannen, Anders Galleberg, dør i 1866 av tæring og Maren sitter igjen alene med sønnen Jørgen. Lille Jørgen blir boende hos mormoren i Sande, mens Maren må søke arbeid i Drammen. Her møter hun den svenske styrmannen Thomas Johannesen fra Gotland, født i 1843, og dermed tre år yngre enn Maren. I 1871 gifter de seg, og bosetter seg ved Strømsø ved Drammensfjorden. Året etter blir datteren Anna Cathrine Johannesen født.

Men lykken varer ikke. I 1875 er forholdet allerede slutt. De to har gjort noe så uvanlig som å skille seg, og Maren har tatt med seg Anna og flyttet til andre siden av fjorden, til Mellem Bragernæs 86. Presten forsøker i forkant å mekle mellom ekteparet, han liker ikke at Maren har nektet å bli med ektemannen til Sverige. Thomas ønsker å etablere seg på nytt i gamlelandet, etter at Drammen blir rammet av arbeidsløshet på grunn av krise i trelasten.

Man må anta at skilsmissen var en sosial skandale. Det var på 1870-tallet maks 40 skilsmisser i året i Norge. Men Maren klarte seg alene, mye på grunn av mat tilsendt fra familiegården i Vestfold. Sannsynligvis så aldri Anna faren sin igjen, selv om han levde helt til 1922. Faren fikk senere to barn i et nytt ekteskap.

Hva Anna Sethne tenkte om morens selvstendige valg, og hva hun tenkte om de ulike mulighetene og livsvilkårene menn og kvinner hadde etter en skilsmisse i samtiden, vet vi ikke. Men vi vet at hun hadde et nært forhold til moren i alle årene etterpå.

Anna Sethnes barndom i Drammen ble preget av usikker økonomi og et år bodde hun hos besteforeldrene på Sande. Hun husker det året med varme og glede, i kontrast til fattigdommen i Drammen. Hun kom senere til å idyllisere det å vokse opp på landet nær naturen.

Anna var flink på skolen. Hun fikk hjelp av sognepresten til å ta middelskoleeksamen, noe som slett ikke var vanlig for en jente med hennes bakgrunn. Ikke minst fordi middelskoleeksamen var en privat eksamensordning som kostet penger. Sammen med en venninne, som også het Anna, var de to enslige svaler fra sin egen samfunnsklasse i møte med andre sosiale lag på middelskolen.

I et radiointervju i NRK 3. januar 1957, gjengitt i Willy Aagres bok fra 2016, sier Anna om dette:

«Hva opplevde jeg den gang? Det store skillet mellom mennesker vi møtte. Vi møtte et utpreget klasseskille i samfunnet, i familien og i elevkretsen. Vi var da på overgangen til unge piker, to sånne unge piker midt i en klasse av middelskolepiker. Naturlig nok holdt vi oss for oss selv, for vi opplevde klasseskillet i klassen. Var de ikke hyggelige da, de unge pikene? Jovisst var de hyggelige! De hadde ordre om det også, men vi verken var eller ble kamerater. Vi ble aldri buden sammen utenfor skolen.»

Og videre:

«De fleste av middelskolens elever kom fra hjem der vi ikke hørte til, ikke i miljø, ikke i daglig omgang. Flokkinstinktet er meget sterkt som vi vet. Isolering er et alvorlig problem der mennesker ferdes sammen og arbeider sammen. Det føles straks som diskriminering og gjør større skade enn det vanlig blir innrømmet».

Men da Anna og Anna konfirmeres i Bragernes kirke i 1887, var det disse to jentene som gikk ut med de beste karakterene.

Anna_Sethne
Anna Sethne i svart kjole, ca 1910. Foto: Oslo Museum / Ukjent fotograf

Drømmen om å bli lærerinne

Vår Anna var ferdig på folkeskolen i 1886. Hun ønsket å studere videre og fikk støtte til dette fra bryggerieier Poul Lauritz Aass i Drammen. Anna kjente datteren Laura og ble invitert hjem. Hjemmet var velstående men usnobbete. Aass kom selv fra enkle kår opprinnelig. Fra 1890 hadde kvinner fått tilgang til lærerutdanningen, etter press fra blant andre den kjente læreren og kvinnesaksaktivisten Anna Rogstad. Før dette kunne man ta privat utdanning, men nå åpnet også det offentlige opp. Da Anna hadde praksisplass under utdanningen, var det nettopp under Rogstad på Sagene skole.

Lærerutdanningen gjennomførte Anna med glans, i årene 1889-1891:

«Frk. Anna Johannesen, der har gjennemgået det praktiske lærerindekursus, har som elev udmerket sig ved en modenhed i opfattelsen af sit kald og tilegnelsen af det lærte, en sikkerhed i udførelsen og en flid i og interesse for sit arbeide, der er langt over det almindelige», skrev Sethnes sin lærerinne i sin attest.

Sannsynligvis bodde Anna sammen med moren i Kristiania mens hun studerte til lærerinne. I skoleåret 1892/93 fikk begge Anna’ene hver sin faste lærerinnejobb i Kristiania.

Den norske skolen Anna selv hadde fått sin utdanning fra, var basert på skolelover fra 1840 og 1860. Religion sto helt sentralt, og salmer og katekisme, i tillegg til regning, lesing og skriving. Undervisningen foregikk ved at læreren snakket fra kateteret. Men når Anna selv skulle undervise, var det Folkeskoleloven av 1889 som gjaldt, i det som må sies å være et av de første frø på vei til tanken om en enhetsskole. Barna skulle fra nå av gå sju år på skole.

Anna likte å undervise, og på tross av at elevene også ga henne bekymringer og mye jobb, ble hun venner med dem, som hun selv sa. I fem år jobbet hun på Bragernes skole i Drammen. I denne perioden dukket det opp en kjekk lærer fra Toten, Johan Sethne, og de to ble ikke bare kolleger, men også raskt opptatt av hverandre. Johan var født 22. juli 1867 i Kolbu, som sønn av en gårdbruker. Både han, og broren som hadde odel, gikk på lærerskolen i Hamar. Johan ble ikke bare lærer, men også sløydinspektør. Senere skulle han bli kjent for å legge ned mye innsats for svømming, livredning og gym.

Da Anna flyttet til Kristiania i 1897 for å jobbe på østkanten, på Vahlsgaten skole (i dag, Vahl skole), fulgte han etter, og i 1899 giftet de seg. Han fikk jobb rett rundt hjørnet, på Vaterland skole, som lå rett bak dagens Oslo City. Denne skolen ble revet i 1971. Både Johan og Anna tilbrakte alle sine seinere yrkesaktive år på østkantskoler i Kristiania.

Fortsatte i lærerinnejobben på tross av ekteskap

Dette var en tid der det var forventet at gifte kvinner sluttet å jobbe og tok seg av hjemmet. Det var ikke gitt at Anna skulle fortsette som lærerinne når hun nå ble fru Sethne. Men Anna tok egne valg, som sin mor. Hun ville undervise og søkte seg til Lakkegata skole, som ikke lå langt fra Vahlsgaten.

Selv om Anna senere ble aktiv i kvinnesaken, kan vi tenke oss at hun på dette stadiet ikke følte fellesskap med den tidligere kvinnebevegelsen. Kvinnene i denne bevegelsen, på dette tidspunktet i historien, kom fra høyere sosiale lag. Disse kvinneaktivistene fikk både hets og kritikk fra samtidens menn, og det kunne vært i overkant tøft for noen og enhver å identifisere seg med dem, særlig hvis du selv kom fra andre kår og ikke hadde den samme selvtilliten i utgangspunktet.

Anna Sethne
Anna Sethne. Foto: Wikipedia

I 1900 får ekteparet Sethne datteren Torbjørg, og raskt kom det to barn til; Magne i 1902 og Hans i 1904. Familien bosatte seg på Bislett. Annas mor bor sammen med dem og hjelper til. Etter hvert fikk de også en tjenestejente. I 1907 flyttet de til St. Hanshaugen.

Vi vet ikke hvorfor Anna valgte å fortsette i jobben på tross av samtidens tradisjoner eller hvordan hun argumenterte for sin sak, men vi vet at hun etter hvert ble politisk engasjert. Unionsspørsmålet i 1905 politiserte mange andre kvinner i samme periode.

Jobbet blant arbeiderklasseunger

Etter hvert begynte Anna Sethne å engasjere seg skolepolitisk, fra 1906. Dette kan godt ha bunnet i at Anna Rogstad samme år søkte overlærerstillingen på Grünerløkka skole og ble forbigått. Avgjørelsen skapte sterke reaksjoner i Kristiania lærerinneforening, siden Rogstad både var svært velkvalifisert og hadde politisk og organisasjonsmessig erfaring, blant annet fra Kristiania skolestyre.

Willy Aagre forklarer på mestrermestrerikke.no:

«Under landsmøtet i Norges lærerforening i 1911 lå det an til at lærerinnenes til da relativt sterke representasjon i styret skulle blitt tatt fra dem. Dette førte til at de fleste kvinnene forlot landsmøtet og tok initiativ til å etablere en egen organisasjon. Norges lærerinneforbund ble formelt stiftet i 1912, og Anna Rogstad ble forbundets første leder.»

Anna Sethne ble styremedlem og pekt ut som redaktør av forbundets fagorgan, Vår skole. Her sørget hun for at lærerinnene ble holdt godt orientert om pedagogiske reformer i Norden og det øvrige Europa og USA og at nye vitenskapelige innsikter fra pedagogikk og psykologi ble formidlet til medlemmene.

Da Sethne ble medlem av Kristiania lærerinneforening, sto blant annet kampen mot forbigåelse av kvinner på dagsorden, en kamp de vant i 1909, i alle fall i teorien. For i 1916 skrev hun, ikke uten sarkasme, hvordan lærerinnene er tjenerne i skolen, mens lærerne er de styrende og har makten.

Like fullt, på starten av 1900-tallet vant kvinnebevegelsen ellers mange seire, med stemmerett for kvinner i 1913 blant annet. Men før 1910 er det ingen lærere eller lærerinner som representerte Arbeiderpartiet eller tilhører den politiske venstresiden.

elever ved sagene skole
Sagene skole 13. mai 1930, under skolefrokost i matsalen. Elever ved langbord med mat og melkeflasker. Lærere oppstilt langs veggen i bakgrunnen. Forløper til Oslofrokosten. Foto: Severin Worm-Petersen / Oslo byarkiv

Vi vet ikke hvor Anna sto partipolitisk, men det at hun alltid jobbet blant arbeiderklasseunger var et bevisst valg. På disse skolene arbeidet hun hardt for at hennes elever skulle kunne oppleve det samme som hun selv hadde opplevd, nemlig at skolen for mange av de fattige arbeiderbarn kunne bli veien inn til kunnskapen og derfra videre ut av fattigdommen. Dette ble en viktig del av standpunktet for sosialismen som hun begynte å innta og skulle beholde resten av livet.

På St. Hanshaugen, i Eugenies gate, bodde Anna, mannen, og Annas mor resten av sine liv. Alt var ikke lykkelig. 24. juni 1922 døde eldstedatteren Torbjørg av tuberkulose, 22 år gammel, mens hun var student. Dette var rett før Norges lærerinneforbund skulle ha sitt fjerde landsmøte i Haugesund. Vi kan se for oss at ukene mellom datterens død og landsmøtet må ha vært nesten umenneskelig harde for Anna Sethne og familien.

Midt i det hele døde også Annas far i Sundsvall i Sverige, 79 år gammel. Der hadde han etablert seg med ny familie. Vi vet ikke hvordan Anna tok dette eller om hun var i begravelsen. I et julebrev skrevet samme år, nevner Anna datterens død, men ikke farens.

Hardt arbeid: Lærerinne, redaktør og forfatter

Anna Sethne hadde en arbeidskapasitet utenom det vanlige. For å rekke alt, sov hun i to etapper: Hun la seg om kvelden og sto opp midt på natten for å skrive. Så sov hun et par timer til før en ny arbeidsdag begynte. Ved siden av fire barn og en fulltidsjobb som lærer, var hun redaktør av bladet Vår skole, skrev lærebøker og hadde flere lederverv.

Anna Sethne 4
Sethne i 1933 under et nordisk skolemøte i Lillehammer. Foto: Marius Berge / Maihaugen

Hennes posisjon ble ytterligere styrket gjennom fagpolitisk arbeid. Hun var med og stiftet Norges Lærerinneforbund 1912 og var formann der fra 1919-38. I hele perioden arbeidet hun hardt for likestilling mellom mannlige og kvinnelige lærere i norsk skole. Hun var også leder for Nordens Lærerindeforbund fra 1919-38.

Det er viktig å huske på at endringene Anna Sethne fikk til var resultatet av hardt arbeid, skolering, studieturer, tverrfaglighet og mest av alt: utholdenhet. Lærerinnene i denne perioden hadde, eller tok, en rolle som påvirket oppvekstsvilkår og utdannelse radikalt, og de opererte ofte i tett samspill med kvinnebevegelsen.

Anna Sethne hadde også en unik evne som nettverksbygger, noe som kunne komme godt med i en tidsepoke der menn fremdeles satt med makten og det gjaldt å finne allianser.

Sethne var opptatt av kvinners rettigheter, også innen lærerstanden, og påpekte urettferdigheten kvinner var utsatt for. Både i standen og i samfunnet utenfor, for når det dreide seg om velferdsrettigheter, lønn, bolig, og var hun en krass kritiker av alle politiske forsøk på å begrense gifte kvinners yrkesdeltagelse. Hun holdt utallige foredrag og skrev hundrevis av artikler.

1928 stiftet hun Norsk seksjon for ny oppdragelse, en norsk avdeling av New Education Fellowship (NEF).

En kort historie om norsk skole

Skoleliv og kirkeliv har inntil nyere tid vært tett bundet sammen. De første skoler i Norge ble opprettet under kardinal Nikolas Brekespears rundreise i Norge 1152-1153. Målet var å utdanne prester. Etter en kirkeordinans i 1539 ble katedralskolene omdannet til latinskoler. Skolegang var fortsatt kun for de utvalgte, det vil si gutter av overklassen. De som hadde muligheten, sende gjerne barna til skoler i utlandet.  Etter reformasjonen ble det ikke populært å sende barna til utlandet, da man kunne risikere at de kom hjem som katolikker.

I 1607 kom en ny norsk kirkeordinans, som slo fast at skolen skulle lære opp barna i den rette tro, og den skulle få dem til å bli flittige og rettskafne mennesker. På denne måten skulle skolen disiplinere allmuen.

På 1700-tallet fantes det fremdeles ikke skikkelige utdanningssystemer, og i den grad unger fikk utdanning, handlet det om skolemestre som reiste fra gård til gård i omgangsskoler. Presten kunne også fungere som lærer. Likevel var det er utvikling på gang dette århundret. I 1739 fikk Norge sin første skolelov med fagene kristendom, lesing, skriving og regning. I 1750 er det 500 lærere i Norge. I år 1800 har dette økt til 1500.

Norsk utdanningshistorie frem til 1814 var parallell med den danske. I 1827 kom den første Lov om almueskoler på landet og i 1848 kom Lov om Almueskolevæsenet i Kiøbstæderne. I 1869 kom Lov om offentlige skoler. Norge får 6-årig middelskole og 3-årig gymnas.

Da Anna Sethne var tre år, kom amtsskolene, i 1875. Skolen løsrives fra nå av gradvis fra kirken med støtte fra Venstre, og det skapes tanker om enhetsskole.

I 1890 kom Den første normalplanen for folkeskolen.

anna-sethne
Anna Sethne var pedagog og banebryter for nye pedagogiske metoder i grunnskolen. Sethne var overlærer ved Sagene skole mellom 1919 og 1938.

Folkeopplysere i denne perioden, som må ha inspirert Anna Sethne, er blant andre Marcus Thrane, Ole Vig, Viggo Ullmann og søsteren hans Ragna Nielsen, samt Eilert Sundt. Anna Sethne var også internasjonalt orientert når det gjaldt trender innen skole og utdanning – der fokus var på barnet – og hvordan barnet kunne lære best mulig. Blant de mange internasjonale aktørene som inspirerte henne var Maria Montessori, John Dewey og Jan Ligthart, samt flere amerikanske reformpedagoger. Sethne selv sendte ofte lærerne sine utenlands på studieturer.

Frem til Folkeskoleloven av 1889, kunne lærere straffe elever som de lystet. Men fra nå av måtte de føre straffeprotokoll. Både Anna og ektemannen Johan tok del i denne type fysisk straff, men senere jobbet hun for å avskaffe den, i tråd med nytenkning innen pedagogikk.

Å være skolebarn på Annas tid i Kristiania

I den perioden Anna kom til Kristiania var byen full av barn som skulle ha undervisning. Det fantes privatskoler og folkeskoler, og ulike samfunnsklasser valgte ulike ordninger for sine barn. Men det politiske målet var på sikt en enhetsskole for alle barn, ikke minst for å unngå enda større klasseskiller datidens skoleordninger sementerte. I år 1900 var det 43 privatskoler i Kristiania der de mest velstående barna, ofte av begge kjønn, fikk skolering. Under første verdenskrig forsvant mange av privatskolene, delvis fordi færre hadde råd til å bruke dem.

Hverdagen for arbeidsklassebarna var derimot, bokstavelig talt, en helt annen verden. Hjemmelivet kunne være preget av fyll, kriminalitet eller fattigdom. Barnearbeid var fremdeles vanlig, om ikke annet ved siden av skolearbeid. Tanken var at enhetsskolen skulle få barna vekk fra dette. Men en del av overklassen strittet imot denne ideen om blanding av barn på tvers av klasse og mente at arbeiderklassens barn hadde lav motivasjon, dårlige hjemmeforhold og dessuten arbeid på si, noe som ville forringe kvaliteten på undervisningen for deres egne barn.

Likevel, fra starten av 1900-tallet fikk den offentlige skolen stadig flere midler for å øke kvaliteten, og mange nye skolebygg ble oppført i Kristiania. Men det hindret ikke at store barnekull fortsatte å skape store klasser, som medførte både ettermiddagsundervisning og reising til naboskoler for å få skolegangen til å gå opp.

For mange av arbeidsklasseungene var skolen et fremmed sted, bærer av en kultur så annerledes enn den de kjente. «Det vi leste om i bøkene stemte aldri med våre egne erfaringer» sa eleven Ella Hval, gjengitt i boken Oslo Bys Historie av Knut Kjeldstadli.

I mange familier fra lavere sosiale klasser ble skolen ansett som bortkastet. Ungene trengte tid til arbeid, mente foreldre, som noen steder protesterte mot lange skoledager og lekser, på grunn av dette. Også lærerne var ofte fra en annen klasse, og de kom ofte fra landet og forsto ikke livene til ungene de møtte. Her var nettopp Anna Sethne et unntak. Hun visste akkurat hvordan disse ungene hadde det.

På tross av at arbeiderbevegelsen var positiv til skolegang, betød alt dette likevel at en del arbeiderklassefolk la skolen for hat. Det finnes beskrivelser av steinkasting mot lærere. Og på Ekeberg ble det begått hærverk mot graven til sønnen til en lærer. På Lilleborg skole boikottet 12 gutter skolefotograferingen i 1918.

Det finnes mange historier om lærere som behandlet barn fra høyere sosiale lag bedre enn de andre, og oversikten over hvem som fikk fysisk straff viser at det i stor grad dreide som om gutter mellom 10 og 13 på østkanten.

Bybarna møtte i denne perioden lærere som var opptatt av kristendom og nasjonsbygging, ofte i begeistring for landsbygd og natur. På bygda var det ofte hele bygda som sammen oppdro ungene. Mens i byene fantes ikke denne type fellesskap og skolen så på oppdraget som delvis sitt. «Skolen skal være som et hjem», sa Anna Sethne selv. Dette strakte seg ut til lett helsehjelp; barna ble sjekket for lus, de ble badet – endog tvangsbadet – veid og målt, det ble innført feriekolonier, og det ble innført skolelegeordning. Fra 1917-1927 var det gratis skolemåltid for alle på skolene i Kristiania.

Skolen skulle også bidra til å få ungene vekk fra gaten, for «gaten» var forbundet med røyking, dårlig selskap, mørke kvelder, kriminalitet og alkohol.

Gutter fikk i hovedsak lengre skolegang enn jenter. I 1930 gikk én prosent av jentene på gymnaset. Fremdeles kostet gymnaset penger.

Hva slags skole var det Anna ville ha?

Selv om Sethne ble sett på som dyktig, var det lite radikalt eller progressivt ved undervisningen hennes de første årene. Hun har selv fortalt i intervjuer at hun i starten av karrièren var mest opptatt av undervisningskunsten og mindre opptatt av barnas perspektiv.

I 1910 reiste Anna Sethne til utlandet for å studere pedagogiske retninger hun fattet interesse for; reformpedagogiske tanker fra USA og Europa. Hun hadde konkludert med at elevene hennes var for passiviserte under kateterundervisningen, som hemmet lærelyst og kom i konflikt med det å erfare selv, undersøke og bruke sansene sine.

Skoledirektøren i Kristiania ga henne og tre andre lærere et stipend på 250 kroner hver for å reise ut i verden og lære nye ting om undervisning. I etterkant støttet hun planer for en mer praktisk og estetisk skole og utviklet faget hjemstedslære i 1912. Hun var en krass kritiker av middelskolen, som oftest var privat drevet og uoppnåelig for arbeiderklassens barn.

Reform­pedagogikken hun ble begeistret for, la vekt på en mer demokratisk skole, der pugging og kateterundervisning ble utfordret av tanker om læringslyst og barns skapende krefter. Barna skulle erfare og finne ut av ting med armer og ben og hode – «learning by doing».

Fra 1917 ble Anna opptatt av Maria Montessoris pedagogikk, og hennes syn på totalt å utelukke straff og tvang, men basere læring på frivillighet.

«En skole i frihet betyr revolusjon» skriver hun som redaktør av Vår skole.

I Vår skole viste hun seg etter hvert svært kritisk til alt som handlet om leksehøring og kontroll, for alt dette synes hun rett ut var reaksjonær pedagogikk og manet til kamp. Hun skriver for eksempel i 1923:

Og hvad er det verste av det hele: barnas liv tar skade, deres jevne, sikre utvikling, deres modning til å bli mennesker med våkne sanser, med intelligens, med arbeidsevne og arbeidslyst. Blir folkeskolen en eksamenslesende skole, med muntlige prøver, karakterer etter prøven – og censorer. Da er den inne i en bakevje og ungdommen ilde stedt.

Hun vemmer seg når hun tenker på at småbarn møter opp redde på skolen. Hun mente:

I skolen skal der leves. En levende skole, i utvikling og i vekst fremover mot bedre og sundere former for barns utvikling og vekst, den må ikke inn i eksamenspress og karaktergiving.

For alt dette, mente hun, ville drepe nysgjerrigheten og gleden ved å lese og lære. På sin egen skole, Sagene skole, ville hun gjøre det annerledes når barn skulle lære å lese. Der skulle det blant annet være lesestue med blomster, bilder og gardiner der det skulle føles hyggelig og hjemmekoselig og ikke minne om et klasserom.

Hun var sterkt engasjert i Enhetsskolekomiteen som ble opprettet i 1911.

I perioden Sethne arbeidet var de fleste klassene i Kristiania kjønnsdelte, men stadig flere opprettet fellesklasser. Anna mente i hele sitt liv, på tross av motstand de siste årene, at fellesklasser var kjønnsdiskriminerende, en holdning som vil være fremmed for mange i dag. Fordi, mente hun, forskjellen mellom kjønnene er så store i noen år. Guttene legger beslag på læreren, mens jentene blir tidligere modne, og fellesundervisning blir ikke fruktbar for noen av dem.

Eksperimentene på Sagene skole

Sin skolepolitiske erfaring fikk Sethne fra Kristiania skolestyre, pluss ved anledninger der hun representerte forbundet i møter med landets skoledirektører. Hun var også nyvalgt leder i Norges lærerinneforbund etter at Rogstad gikk av på landsmøtet sommeren 1919.

Ved et par anledninger ble Anna Sethne forbigått som søker til overlærerstillinger, inntil hun endelig fikk posten på Sagene skole, tretti år etter at hun fikk sin første praksiserfaring fra samme sted, i 1919. Nå hadde hun endelig en posisjon til å prøve ut sine reformpedagogiske ideer på en systematisk måte. Sagene skole ligger på østkanten av byen, rett ved Akerselva, og barna kom fra arbeiderklassen, da, som nå. Sagene var en stor skole med hele 1700 elever.

Nå introduserte hun det tverrfaglige faget hjemstedslære. Målet var å koble teoretisk og praktisk kunnskap. I dette faget kunne man bruke både plastelina, lim og leire, man kunne klippe, tegne og jobbe i sand, og man lærte om natur og dyreliv der man bodde. Aktivitet og tverrfaglighet var stikkordene, der barnet selv skulle være drivkraften i faget.

Elevenes hjemsted var hele Kristiania, og de tok for seg av byen og reiste på turer til blant annet Grefsen, Ekeberg, Voksenkollen og øyene i Oslofjorden, de skulle se båter og byliv, de skulle lære om arbeidsredskaper, vær, skogsarbeid, havnearbeid, hva som ble dyrket av mat og hvor, om leker, om trær og om blomster. Faget skulle i bunn og grunn ta utgangspunkt i barnas egen verden.

Elever ved Sagene skole
Arbeiderklassebarna ved sagene skole fikk nyte godt av Sethnes skolepedagogikk. Foto:
Anders Beer Wilse / Oslo Museum

Barna skulle lære gjennom å synge, forme, tegne og bygge. Dette var i sin tid svært radikale grep og et helt nytt syn på barn.

Sethne endret ikke bare innholdet i skolen. Hun tok også grep om arkitekturen, slik at bygningene ble endret i tråd med reform­ideene i første halvdel av 1920-tallet. På Sagene skole betød dette blant annet at klasserommene fikk tavler på alle veggene, så elevene kunne utfolde seg, og sandkasser hvor de kunne forme landskap og leke.

Gym ble ansett som viktig, og Sagene skole fikk egen svømmehall. Folkeskolebiblioteket fikk dessuten landets første lesestue.  Sagene skole utviklet seg til en innovativ mønsterskole som ble kjent selv internasjonalt og som fagfolk fra mange land kom for å se på.

I løpet av 1920-tallet kom de såkalte Sagene-forsøkene i gang for fullt. Sethne fikk tillatelse til et prøveprosjekt der noen klasser helt fra skolestart til syvende klasse fikk fritak fra læringsmålene hvert enkelt år. I stedet skulle klassen finne sin egen måte å komme gjennom pensumet for folkeskolen.

Barnas interesser ble brukt som motor i det faglige. En av klassene holdt for eksempel på med Robinson Crusoe i fire måneder og lærte om alt fra klima til breddegrader. Ele­vene lurte på hva som hadde skjedd hvis Crusoe i stedet hadde strandet i nord, på Grønland, og plutselig var man over i et eskimo-prosjekt. Det hele endte med at klassen bygde en kajakk, og slik holdt man det gående.

Sethne gjenreiste også skolekorpset, hun startet pikekor som dro på tur til København, og teatergruppe. I femte klasse sydde de fleste av jentene sin egen bunad mens andre elever hadde startet klasseavisen «Sagbla’» der hvert nummer ble avsluttet med et diskusjonsmøte. Til sammen ble det utgitt 11 numre av denne avisa, og den ble drevet helt uten innblanding og bygget på ulike redaksjonsgrupper med en elev i rollen som redaktør for hver av disse. Det finnes et NRK-opptak fra 1934 som er tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket. Der presenterer sjetteklassingene avisen sin på et foreldremøte.

Som vi skjønner mente Sethne at undervisningen i stor grad skulle være erfaringsbasert.

Sagene skole fikk mange dyktige unge medarbeidere utover på 1920-tallet. Fra og med skoleåret 1930/31 søkte hun om tillatelse og fikk støtte fra skolestyret til mer gjennomgripende reformpedagogiske forsøk

Selv om Sagene-forsøkene var et lokalt prøveprosjekt­, fikk ideene bak større gjennomslag. Sethne var med på å utvikle fol­­­­­­­­­­­­­­ke­­­­­­­­­s­ko­­le­­­lovene i 1936, hvor fysisk avstraffelse ble forbudt. Og i Normalplanen for folkeskolen av 1939 ble idealet om den aktive elev, det såkalte arbeidsskoleprinsippet, tatt inn.

En annen hjertesak for Sethne var foreldremedvirkning. Ved å holde foreldrene informert, skapte hun innsikt og entusiasme, særlig blant mødrene. Hun manet også foreldre til å sette grenser for barna, da hun i sin samtid observerte at det å drikke alkohol plutselig ble ansett som «karslig», det vi i dag vil si er «kult». I 1926 arrangerte hun et folkemøte i Calmeyergatens misjonshus med tema «Våre unge piker – vårt ansvar» og hele 4000 (!) kom for å høre på henne. Her manet hun foreldre til å ikke la de unge piker gå ute til sent på natt, for dette anså hun som et samfunnsansvar å si fra om.

Og selv om hun selv etter hvert var både kvinnesaksforkjemper og politisk bevisst, mente hun at politikk skulle holdes vekk fra skolen. Intet barn skulle føle at læreren latterliggjorde foreldrenes ellers barnets eget politiske syn.

På slutten av 1920-tallet kom det økonomiske innstramminger på det skolepolitiske feltet, og lærerinner ble oppsagt. I Vår skole skriver hun rasende om dette at penger settes foran unges mulighet til fremtid. Samtidig ser hun at det går tregt for kvinnesaken på eget felt. I 1926 var hun den eneste kvinnelige overlæreren i Oslo.

Når vi kommer til 1929 er Anna Sethne selve fanebæreren for en ny form for skolepedagogikk. Hun var på 1930-tallet det mest markante navnet når den nye norske skolen skulle meisles ut.  I 1931 skriver hun i Norsk Pedagogisk Årbok:

Skolen skal organiseres omkring barnets lyst til å lære, ikke omkring lærerens ønsker om å undervise. Personlighetens fulle utvikling er målet, ikke dens ensidige intellektuelle.

Og til slutt:

At dette fører til en radikal omlegging av skolens arbeidsmåte, sier seg selv.

Det var først på 1930-tallet at Statlige bevilgninger til skolene gjorde ord til handling, slik at elevtallet og antall undervisningstimer økte og lærerne ble godt skolerte. Dette innledet gullalderen i skolehistorien, bare avbrutt av annen verdenskrig.

Hva kan vi lære av Anna i dag?

Anna Sethne ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1932. På sin 65-årsdag 1937 ble hun æret med festskriftet Den nye barneskole, en institusjon som hun selv i høy grad hadde vært med på å forme.

Anna Sethne jobbet hardt for å holde seg oppdatert innen ny pedagogikk. Hun fikk etter hvert god kontakt med Åse Gruda Skard og knyttet henne til seg gjennom psykologiske undersøkelser hun gjorde på Sagene skole. Sethne skriver mye og skaper debatt.

I 1939 var hun ferdig som overlærer på Sagene, da hadde hun nådd 65-års grensen som gjaldt for kvinner. Hun kjempet, men tapte kampen om å få jobbe like lenge som menn.

Anna Sethne blått skilt
Anna Sethne er hedret av Oslo byes vel med et blått skilt i Eugenies gate 22A.

Samtidig skriver hun tekster om fascismen som vokser frem i Tyskland og ser med gru hvordan den rammer kvinners stilling i samfunnet. Hun ser at krigen kommer og at den rammer barn mest.

I 1947 er hun 75 år og enke, etter at mannen døde helt plutselig. Hun føler likevel hun har krefter igjen og holder flere foredrag, særlig på lærerskolen, som lå der Litteraturhuset i Oslo ligger i dag.

Da hun fylte 85 år, skrev Ruth Frøyland Nielsen i Arbeiderbladet:

«En elsker henne – en forarges over henne. Men hvor finner en make til Norges Skolemoder par excellence, Anna Sethne».

Sitt siste innlegg skrev hun bare én måned før hun døde i sitt hjem 26. april 1961, 88 år gammel. I en nekrolog skrev Åsa Grude Skard:

«Sjølv var ho ein pioner so uredd førde striden utan svik gjennom et langt og aktivt liv. Med henne er et stort menneske gått bort».

En gate på Torshov i Oslo ble oppkalt etter henne i 1976, og ved Høgskolen i Oslo har bygningen der Avdeling for lærerutdanning holder til, fått navnet Anna Sethnes hus.

Historien om Anna Sethne og hennes arbeid for å legge skolen til rette for barna, og ikke motsatt, er en historie vi kan ta med oss i dag, når skolen i vår tid preges av målstyring og unger som forteller om stress og press. Hennes tanker om viktigheten av enhetsskolen er viktig når kommersielle interesser ønsker seg inn i skolene våre, samtidig som at klasseskiller øker og vi vet at fattigdom finnes, særlig i Oslo.

Anna Sethnes helhetlige tanker om skolen som en lang dannelsesreise og ikke bare dyrking av intellektet, er like radikalt i dag som den gang hun lanserte ideene. Det er nesten så vi kan høre henne hviske til oss og spørre om vi i dag virkelig tar på alvor å fortsette arbeidet med skolen hun startet på, en skole som bygges rundt barnas nysgjerrighet og ikke skremmer vettet av dem med et evig mas om tester.

Alle visste hvem hun var

Willy Aagre skriver i 2016:

«Det er nesten bemerkelsesverdig at den forskningsmessige interessen for Anna Sethne og hennes verk i den norske skolen fram til nå har vært så begrenset. Hun ble vår tydeligste talsperson for en barnevennlig og kunnskapsfremmende måte å organisere skolen på, der barnets behov for aktivitet og erfaring ble satt i høysetet. Hun sluttet seg til en internasjonal nyskolebevegelse med front rettet mot lærernes «prekesyke» fra kateteret, selve ursymbolet for en tidsødende og passiviserende undervisningsform. For hundre år siden visste alle i skolenorge hvem hun var.»

Anna Sethne, Folkeopplyseren
Professor Willy Aagre har skrevet boken om folkeopplyseren Anna Sethne. Foto: Fagbokforlaget

Han legger til:

«Sethne brukte selv ikke uttrykket reformpedagogikk i særlig grad. Hun foretrakk «nyskolen» som det mest egnede begrepet, en skole styrt av praksisbaserte kunnskaper om hvordan barn lærer og trives sammen. Hun ville hun nok reagert kraftig hvis hun hadde sett de følgende uttalelsene om reformpedagogikken.

  • Statsråd Torbjørn Røe Isaksen i Aftenposten 5. mars 2016: «SV-skolen, et sted å være og alt det der, er helt utdatert. Det er ikke det skolenorge holder på med lenger.»
  • Bjørgulv Braanen, redaktør i Klassekampen, i en lederartikkel om forholdene i svensk skole 29. mai 2013:«Når dette så ble kombinert med moderne reformpedagogikk, der elevene skulle styre sin egen læring, gikk det fullstendig galt.»
  • Stortingsrepresentant Michael Tetzschner i Dagbladet 20. november 2011: «En årsak til at dannelsesbegrepet kom i miskreditt mot slutten av 1900-tallet har sammenheng med kulturradikalismen og den påfølgende reformpedagogiske bevegelse, hvor utformingen av samfunnet i en spesiell retning var overordnet kunnskapsformidlingen».
  • Per Bjørn Foros, tidligere førsteamanuensis i pedagogikk i Klassekampen 12. mars 2011:«Det som gjelder er ro, orden og tydelig klasseledelse. Reformpedagogikkens tid er over».

Gjennomgående skaper sitatene et bilde av at reformpedagogikk innebærer en skole med lemfeldig forhold til kunnskap, en skole preget av oppløsning og dårlig organisering. Når en gjennom rapporter fra Sagene-forsøkene ser hvor grundige og nettopp kunnskapsorienterte de involverte pedagogene var, samtidig som de bevisst trakk inn elevenes egne interesser i sine måter å bearbeide lærestoffet på, er det forunderlig å registrere hva som i det norske mediebildet kan dukke opp som løselige assosiasjoner til «reformpedagogikk». Sitatene over framstiller et bilde av denne pedagogikken så langt unna Sethnes tanker om en elevaktiv arbeidsskole som det er mulig å komme».

Jeg lar også Aagre, som kjenner Sethne bedre enn noen, avslutte:

«En er fristet til å spørre om hva slags «reformpedagogikk» som er skyteskive for denne svært lite treffsikre kritikken. En kan spørre seg: Hvor kommer slike vandrehistorier fra og hvem har interesse av å opprettholde og spre dem?»

Bøker Anna Sethne ga ut:

  • Lesebok for folkeskolen (sm.m. C. Killengreen), 6 bd., 1923–26
  • Hjemstedslære. Håndbok for lærere (sm.m. A. Killingstad), 1928
  • S. Palmborg: Vanskelige barn, 1936
  • Individuell undervisning (red. sm.m. A. Gierow og A. M. Nørvig), Oslo/København 1937
  • Folkeskolen i søkelyset. Foredrag i Norsk rikskringkasting den 16. januar 1956, 1956

Kilder:

  • A-Magasinet 25.aug. (2016) «Skolemoderen» som erstattet pugging med lærelyst
  • Knut Kjeldstadli Oslo Byes Historie, 4. bind
  • no: Willy Aagre: Anna Sethnes reformpedagogikk kan vitalisere skolen
  • Norsk Biografisk Leksikon: https://nbl.snl.no/
  • Willy Aagre (2016) Folkeopplyseren Anna Sethne og den norske reformpedagogikken
  • Wikipedia

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer